EU-direktiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et direktiv er en beslutningsform i EU som binder medlemsstatene til å innføre direktivets mål innen en hvis tidsfrist i egne lands lovverk.

Hensikten med direktiver er å tilstrebe størst mulig grad av rettslikhet mellom medlemslandene (såkalt "harmonisering"), samtidig som medlemsstatene står fritt til å velge form og metode for innføringen.

Hjemmelen for, og definisjonen av, begrepet direktiv finnes i Roma-traktatens artikkel 249(3). EF-domstolen har i en rekke dommer utfylt og fastlagt i hvor stor grad medlemsstatene er tvunget til å oppfylle EU-direktivs intensjoner.

[rediger] Hvordan direktiver vedtas

Forslag om nye direktiver fremmes og utredes av Kommisjonen, og vedtas i et samspill mellom Kommisjonen, Ministerrådet og EU-parlamentet. Vedtaksprosedyre avhenger av saksområde.

Den hyppigst brukte prosedyren med kalles Felles beslutningstaking: Dersom Ministerrådet med kvalifisert flertall har vedtatt Kommisjonens direktivforslag, kan EU-parlamentet med absolutt flertall foreslå endringer eller legge ned veto. Dersom Ministerrådet ikke godkjenner EU-parlamentets endringsforslag, nedsettes det et forliksutvalg. Direktivforslaget blir ikke vedtatt dersom forliksutvalgets forliksforslag ikke får kvalifisert flertall fra Ministerrådet og simpelt flertall fra EU-parlamentet.

[rediger] Vilkår for at et direktiv er korrekt innført i et medlemsland

• Rettsstillingen må være tilstrekkelig bestemt og klar.
• Reglene må være juridisk bindende, og ikke være overlatt til forvaltningens skjønn.
• Det må være etablert effektive sanksjoner ved overtredelse av direktivet i medlemslandet.
• Implementeringen må skje innen den angitte tidsfreisten.

[rediger] Tidsfrist for innføring

Fra de er vedtatt i EU, har medlemsstatenes parlamenter en tidsfrist, vanligvis på 18 måneder, på å implementere direktivet i eget lands lovverk. Medlemslandene står fritt til å velge form og metode for å gjøre direktivet til eget lands lov. Medlemslandene har ikke anledning til å innføre lover som strider med gjeldende direktiv. Formfriheten for direktivimplementeringen innebærer at dersom et medlemsland lar være å innføre direktivet, eller trenerer innføringen av det, vil det alikevel kunne gjøres gjeldende i henhold til prinsippet om direkte virkning.

[rediger] EU-direktiver og norsk rett

Norge er gjennom EØS-avtalen bundet til å innføre alle EU-direktiver i norsk rett.

[rediger] Litteratur

• Gunnar Mathisen: Innenfor EU. En innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9 Skildrer vedtaksprosedyren for nye EU-direktiv fra en byråkrats personlige synsvinkel.
• Finn Arnesen: Introduksjon til rettskildelæren i EF, Senter for EF-rett 1995. ISBN 82-00-22689-1 Grundig teoretisk innføring utviklingen av, og tolkningen av forholdet mellom fellesskapsretten og medlemstatenes rettssystem.
• Jens-Peter Bonde: Sådan styres EU, 2002 ISBN 87-7456-668-7 Lovgivningsprosessen i EU sett fra innsiden fra skeptisk dansk EU-parlamentariker.