Direct cinema

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Direct cinema er en type dokumentar med representasjonen som passivt observerende skulle dokumentere. Den har sitt opphav fra USA på 1960 tallet.

På femtitallet kom en teknisk revolusjon som medførte at filmutstyret ble bærbart; før måtte man ta med seg ut i felten tungvint utstyr og arrangering av scener var normen, ikke unntaket. Da de nye portable filmkameraene ankom, ble filmingen mye lettere bokstavelig talt, og revolusjonerte nyhetsproduksjon, fiksjonsfilm og dokumentarfilm. Nå kunne kameraet følge hovedpersonene, og ikke omvendt.

Den nye teknologien medførte oppveksten av nye dokumentarformer, som hevdet de framstilte virkeligheten som den var. Cinema Direct la opp til en utelukkende observasjonell stil hvor kameramannen, lydmann og regissør er mest mulig, og aller helst helt, usynlige. Istedenfor å legge opp scener og situasjoner, ventet man på spontaniteten i dagligdagse hendelser. Men man kan innvende at Cinema Direct kun er ”usynlig” kameraføring når personene som blir filmet, er oppslukt av sine handlinger og ”glemmer” kameraet. Kameraet er uansett tilstede, og om personers handlinger og utsagn er autentiske er vanskelig å vite. Men de beste Cinema Direct-filmene gir en virkelighetsfølelse som virker ekstremt rå og ekte, og drar deg rett inn i verdenen til hovedpersonene.

Viktige elementer i Direct cinema:

Objektiv, direkte og nøytral.
Filmskaperen skulle redusere interaksjon, tolkning og styring til et minimum.
Dokumentarfilmen tale for seg selv
Kameraets tilstedeværelse garanti for et sant innhold.
Rolig og nøytral observasjon.
Ukontrollerte hendelser ikke korrigeres, men heller vise at dette var en "korrekt" gjengivelse av virkeligheten
Spontanitetsideal, ikke manus, "fange inn virkeligheten" i forbifarten.