Danang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Danang (Da Nang, Đà Nẵng, fransk navn Tourane under kolonitiden) er hovedstaden i den administrative region Duyen Hai Mien Trung i det midtre Vietnam, mot Sørkinahavet. Byens hadde i 2004 459.400 innbyggere.

I desember 1996 ble området utskilt som en egen provins, også ved navn Đà Nẵng (728.000 innbyggere).

Danang har en god havn som ved sin beliggenhet er gjort den til en ledende eksporthavn for vietnamesisk jordbruks- og fiskeproduksjon, som ris, te, tørket fisk og fiskesaus (nước mắm). Byen har også internasjonal flyplass, med ruter til blant annet Bangkok, Taiwan, Hongkong, Australia, Sør-Korea og Japan.

[rediger] Historie

Danang ble en havneby av middels betydning på 1500-tallet, men var helt i skyggen av Hoi An, 30 km mot sør. Men da nyere skip som stakk dypere i vannet gjorde sin entré på verdenshavene viste det seg at havnen i Hoi An var for grunn; dermed fikk Danang mer og mer av trafikken. Og da keiser Minh Mang i 1835 forordnet at europeiske skip bare skulle drive handel gjennom Danang, ble Danang raskt en av landets mest blomstrende byer, med stor økonomisk aktivitet.

Det brøt ut forfølgelser av katolikker i 1847 under keiseren Tu Dúc (1847-83), da de kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Mange franske misjonærer ble fengslet og dømt til døden, inkludert en prest ved navn Lefèbvre, som virkelig hadde konspirert mot keiser Thieu Tri. Uten å vite at han faktisk var blitt løslatt, blokkerte den franske marinen havnebyen Danang og bombarderte byen. Den rasende keiseren truet med represalier mot misjonærene, men satte foreløpig ikke truslene ut i livet.

De franske og spanske anstrengelsene for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Keiser Tu Dúc utstedte dekreter mot kristendommen i 1848 og 1851. Innfødte katolikker ble svimerket og fikk sine eiendommer konfiskert. Mange døde i årene som fulgte, både innfødte legfolk og prester og utenlandske misjonærer. Eldre misjonærer begynte å appellere til Frankrike for beskyttelse, og den apostoliske vikaren Pellerin dro til Frankrike for å be regjeringen om å etablere et permanent nærvær i Vietnam ved å kreve territoriale konsesjoner som britene og franskmennene hadde gjort i Kina. I 1856 bombarderte franske krigsskip igjen Danang.

I august 1858 gikk franske tropper i land i byen under ordre fra Napoleon III, som ville kolonisere området. Invasjonsstyrken, 5.000 menn på 14 skip, klarte forsåvidt å innta byen på bare én dag, men hadde ikke tilstrekkelig med flatbunnede fartøyer til å seile opp Parfymeelva lenger nord og innta hovedstaden Hue. De fikk noe bistand fra Spania når Filippinenes generalguvernør Fernando Norzagaray y Escudero sendte noe mer tropevante styrker fra Manila. Men det var ikke tilstrekkelig. Ei heller fikk de forsterkninger fra Frankrike, de ble omdirigert til Kina for å støtte britene i den annen opiumskrig. Det antikeiserlige opprøret franskmennene hadde håpet på blant vietnamesiske katolikker, uteble også. På toppen av alt dette døde svært mange franske soldater av tropesykdommer, og franskmennene trakk seg etterhvert ut av Danang, som de kalte Tourane.

De klarte imidlertid eeterhvert å få taket på situasjonen, og etterhvert hadde Frankrike vunnet kontrollen over hele Vietnam (Hué-avtalen, 1883). Avtalen med Frankrike førte til at franskmennene overtok Vietnam som koloni. Tourane ble et viktig administrativt sentrum, og kunne snart regnes som en av de fem største indokinesiske byer.

Under Vietnamkrigen bygde amerikanerne mange militære basekomplekser rundt Danang.