Carl Gustav Jacob Jacobi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carl Gustav Jacob Jacobi (født 10. desember 1804 i Potsdam, død 18. februar 1851 i Berlin) var en tysk matematiker.
Jacobis begavelse for matematikk, men også for språk, vise seg tidlig. Mellom 1816 og 1821 gikk han på Victoria-Gymnasium i Potsdam og studerte deretter ved Humboldt-universitetet i Berlin. 1825 og 1826 fulgte hans promosjon (doktorgrad) og habilisasjon samt hans første forelesninger i Berlin. Fra 1826 til 1843 virket han ved Albertina-universitetet i Königsberg og reformerte der universitetsundervisningen med grunnleggelsen av et matematisk-fysisk seminarium. Fra 1844 var Jacobi medlem av det preussiske videnskapsakademiet i Berlin, med rett til å holde forelesninger ved byens universitet.
Jacobi regnes som en av de mest produktive og allsidige matematikere i historien. Den mest originale av hans arbeider er trolig hans teorien om elliptiske funksjoner. Av andre berømte arbeider kan nevnes teorien om den firedelte periodiske funksjon, hans undersøkelser om kretsdeling og deres anvendelse på tallteorien som utgjorde grunnlaget for en videreutvikling av dette fagområdet.
Med arbeidene om differentialgeometri, partielle differentialligninger og variasjonsregning gjelder Jacobi som en pionér innen matematisk fysikk.
Også som lærer var Jacobi en fremragende personlighet, av sine elever ble han betegnet som «det 19. århundres Euler».
