Blomsterfluer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sveve- Blomsterfluer
En blomsterflue fra slekten Sericomyia
Vitenskapelig(e) navn:	Syrphidae
Norsk(e) navn:	Blomsterfluer, Svevefluer
Hører til:	høyere fluer, tovinger, insekter
Antall arter:	Omtrent 6000 arter er beskrevet, 314 registrert fra Norge
Habitat:	På land.
Utbredelse:	Alle verdensdeler
Delgrupper:

Blomsterfluer eller svevefluer er en familie av fluene. Familien har det vitenskapelige navnet Syrphidae.

Innhold 1 Useende 2 Levevis 2.1 Langdistanseflyvere 3 Systematisk inndeling 4 Slekter med norske arter 5 Litteratur 6 Eksterne lenker

[rediger] Useende

Kroppen – de fleste blomsterfluene er middelsstore til store fluer, 5–20 mm lange. Mange arter, særlig i underfamilien Eristalinae, er tett hårete, men det finnes også hårløse arter. Kroppsformen varierer fra lang og ganske slank (f.eks. slekten Baccha) til svært kraftige arter (f.eks. slekten Merodon).

Vingene er som oftest glassklare, men kan ofte ha en eller flere mørke flekker. Karakteristisk for blomsterfluene er at de har en «falsk åre» (vena spuria) rundt midten av vingen, som ikke henger sammen med resten av vingeårenettet. De fleste artene er meget gode flyvere, som kan henge stille i luften.

Hodet er nokså stort og rundt. Hos hannene dekker fasettøynene vanligvis hele oversiden av hodet, hos hunnene er det vanligvis en stripe (panne) mellom dem på toppen av hodet. Mange arter har en fremtredende «nese» under antennefestet. Antennene er vanligvis korte av vanlig fluetype men noen slekter (f.eks. Microdon og Chrysotoxum) har forlengede antenner. Munndelene er av vanlig fluetype.

Larvene kan finnes i en mengde forskjellige miljøer. En stor gruppe av blomsterfluer (i underfamilien Syrphinae) har larver som lever av bladlus. Disse er viktige nyttedyr for fruktdyrkere og hageeiere. Den store slekten Cheilosia har planteetende larver som gjerne minerer inne i plantene. Larven til narsissfluen (Merodon equestris) lever på påskeliljeløk og kan gjøre noe skade på disse. En del arter har larver som utvikler seg i råtnende ved, noen ev disse er knyttet til urskog og er i dag truede arter. Slekten Microdon har larver som lever som parasitter i maurtuer. Disse larvene er flate, harde og tykkskinnede for å motstå maurenes angrep. En del arter lever i vann. Larvene til slekten Eristalis har et langt ånderør på bakkroppen som de strekker ut til overflaten. Disse larvene, som gjerne finnes i litt forurenset vann, blir kalt rottehalelarver.

[rediger] Levevis

Blomsterfluene er en stor familie med mangfoldig levevis. Mange arter imiterer humler, bier og veps, såkalt vernelikhet eller mimikry.

[rediger] Langdistanseflyvere

Blomsterfluene flyr meget godt, og noen arter kan forflytte seg over lange avstander. Arter som Scaeva pyrastri og Episyrphus balteatus er kjent for å ha regelmessige trekk mellom Sør- og Nord-Europa, og selv om disse artene neppe kan overvintre i Norge kan de være ganske vanlige og tallrike her på ettersommeren. Fluene bruker flere generasjoner på trekket.

[rediger] Systematisk inndeling

• Fluer, (Brachycera)
  • Underordenen høyere fluer (Cyclorrhapha)
    • Gruppen Aschiza
      • Familie Blomsterfluer/Svevefluer (Syrphidae)
        • Underfamilie Microdontinae
          • Slekten Microdon
        • Underfamilie Syrphinae
          • Stamme Bacchini
            • Slekten Baccha
          • Stamme Paragini
            • Slekten Paragus
          • Stamme Syrphini
            • Mange slekter, blant annet Syrphus, Eupeodes, Parasyrphus, Melangyna
          • Stamme Toxomerini - bare i Amerika
            • Slekten Toxomerus
        • Underfamilie Eristalinae
          • Stamme Pipizini
            • Slekten Pipiza
            • Slekten Pipizella
            • Slekten Heringia
            • Slekten Cheilosia
          • Stamme Spheginobacchini - bare sørlige Afrika og sør-Asia
            • Slekten Spheginobaccha
          • Stamme Rhingiini
            • Slekten Rhingia
          • Stamme Volucellini
            • Slekten Volucella
            • Slekten Sericomyia
          • Stamme Callicerini
            • Slekten Callicera
          • Stamme Eristalini
            • Slekten Dronefluer,Eristalis
            • Slekten Eristalinus
          • Stamme Brachyopini
            • Slekten Brachyopa
            • Slekten Hammerschmidtia
          • Stamme Cerioidini
          • Stamme Eumerini
            • Slekten Eumerus
            • Slekten Merodon
          • Stamme Milesiini

[rediger] Slekter med norske arter

• Anasimyia – fem norske arter. Disse fluene er middelsstore, brystet (thorax) er mørkt med tre lyse lengdestriper, og bakkroppen har kommaformede lyse tegninger. Noen arter har påfallende «lang nese». Larvene lever i vann.

• Arctophila bombiformis (Fallén, 1810)– en norsk art, funnet spredt på Østlandet og i Trøndelag. Stor, tett hårete og humlelignende.

• Baccha – to norske arter. Disse er små fluer, med sterkt forlenget bakkropp, derved ganske slanke. Utbredt over det meste av landet, lever gjerne i busk og kratt. Larvene lever av bladlus.

• Blera fallax (Linnaeus, 1758)– en norsk art, som er knyttet til gammel barskog. Middels stor, mørk, med oransje bakkroppsspiss. Funnet på Østlandet, i Trøndelag og nord til Nordland.

• Brachyopa – sju norske arter. Disse er ganske små, rød-brunlige, snaue fluer, og ligner lite på andre blomsterfluer men kan kjennes igjen på vingeårenettet. De fleste artene er ganske sjeldne, bare to er mer vanlige. Larvene utvikler seg under barken på døde stammer, og disse fluene er utpregede skogsinsekter.

• Brachypalpoides lentus (Meigen, 1822) er en stor, elegant art. De to første bakkroppsleddene er røde, resten av dyret er svart. Bakføttene er kraftige, lårene sterkt fortykket og leggene (tibiae) krummet. Arten ligner noen av artene i slekten Xylota, men kan kjennes fra disse på helt svarte bakbein og svart bakkroppsspiss. Larven lever i fuktig, råtten død ved. Funnet langs kysten til Møre.

• Brachypalpus laphriformis (Fallén, 1816) er en stor, nokså slank, mørk art med rødlig hårkledning. Larvene lever i råtten ved. Den er en sjelden og truet art knyttet til gammel skog.

• Callicera – to norske arter, begge ganske sjeldne. De er kraftige fluer med noe forlengede antenner som lever i skog. Larvene utvikler seg i død ved. Arten Callicera aurata (Rossi, 1790) har i Storbritannia blitt holdt fram som en særlig verneverdig art knyttet til gammel furuskog.

• Chalcosyrphus – fem norske arter, der alle unntatt Chalcosyrphus valgus (Gmelin, 1790) er sjeldne. De er middelsstore, slanke, vanligvis svarte og røde arter. Larvene utvikler seg under barken på døde trær.

Chamaesyrphus – to norske arter av ganske små, gule og svarte fluer. Artene er knyttet til furuskog, og er ikke vanlige.

• Cheilosia er en meget stor slekt, per i dag er det registrert 40 arter fra Norge. Fluene ser ganske ensartet ut, små til middelsstore, kroppen er ensfarget svart mens beina gjerne er delvis lyse. Noen arter, for eksempel den trefargete Cheilosia illustrata (Harris, 1780) og den røde Cheilosia chrysocoma (Meigen, 1822) har påfallende lang og fargerik behåring. Larvene er planteetere, mange arter minerer inne i stenglene eller røttene til ulike planter, noen lever også på sopp.

• Chrysogaster – to norske arter av små, kullsvarte fluer. Ligner Cheilosia men kan skilles fra disse på at de mangler tydelige «kinn» under øynene, og at vingene er noe mørke. Larvene lever i mudderet ved dammer og pytter og fluene er derfor helst å finne på fuktige steder. Stort sett bare på Østlandet.

• Chrysosyrphus – to norske arter som bare er kjent fra Finnmark.

• Chrysotoxum – seks norske arter. Disse er middelsstore, gule og svarte fluer som er ganske gode vepseetterligninger. De har ganske forlengede antenner. Larvene er knyttet til maurtuer, der de lever av rotbladlus.

• Criorhina – to norske arter, middelsstore, kraftige, hårete fluer. Disse fluene har larver som lever i råtten ved og er knyttet til løvskog.

• Dasysyrphus – åtte norske arter, hører til gruppen av gule og svarte arter som imiterer veps. Dasysyrphus-artene er nokså mørke med tydelig svart vingemerke fremst i vingene. Larvene lever av bladlus.

• Didea – tre norske arter som er ganske store, litt flate, gule/lysegrønne og svarte fluer. Larvene lever av bladlus, og de voksne er oftest å finne i lysninger i skogen.

• Doros profuges (Harris, 1780) er en sjelden skogsart. Den er middelsstor, ganske slankbygd, svart med smale, gule striper. Kan kjennes på at den fremste tredjedelen av vingene er brune. Larvene lever kanskje av rotbladlus. Spredte funn til Trøndelag i Norge.

• Epistrophe – åtte norske arter, er en annen slekt av gule og svarte arter med larver som spiser bladlus.

• Epistrophella euchroma (Kowarz, 1885) er en middelsstor, slank, gul og svart art. Larvene lever av bladlus, arten er vanligvis å finne i skog.

• Episyrphus balteatus (DeGeer, 1776) er trolig en av de aller vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren, til tross for at arten neppe er i stand til å overleve vinteren i Norge. Denne arten er kjent for sine store trekk, som kan omfatte enormt mange individer. Arten er gul og svart og kan kjennes på at den har to gule tverrbånd på hvert bakkroppsledd. Larvene lever av bladlus, og utvikler seg ganske raskt.

• Eriozona – to norske arter. Eriozona syrphoides (Fallén, 1817) er tett hårete og ligner artene i slekten Eristalis, mens Eriozona erratica (Linnaeus, 1758) er snau, gul og svart, og ligner Syrphus-artene. Begge artene er ganske store, helst å finne i skog, og larvene lever av bladlus.

• Eristalinus – to norske arter av middelsstore, kraftige, mørke fluer som er lette å kjenne igjen på at øynene er flekkete. Larvene har «rottehale» som hos slekten Eristalis, og lever i mudder. Eristalinus aeneus (Scopoli, 1763) utvikler seg i brakkvann og finnes derfor bare langs kysten

• Eristalis – dronefluer eller rottehalefluer, omfatter 18 middelsstore til store arter i Norge. Noen arter ligner mye på honningbier, andre etterligner humler. Larvene, «rottehalefluer», lever i vann og har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør som kan bli lenger enn kroppen. Noen av artene trives godt i forurenset vann, for eksempel i septiktanker. Andre arter har mer spesielle biotopkrav og er sjeldne.

• Eumerus – fire norske arter, er små, kraftig bygde, mørke fluer med særlig kraftige bakbein. I alle fall noen av artene har larver som borer i plantestengler, og Eumerus tuberculatus Rondani, 1857 nevnes som en skadegjører på ulike liljer fra Europe. I Norge finnes artene bare langs den sørlige kysten.

• Eupeodes omfatter 13 norske arter. De er små til middelsstore, gule og svarte med typisk «vepsemønster». Larvene lever av bladlus. Den meget vanlige arten Eupeodes corollae er kjent for å ha store vandringer.

• Fagisyrphus cinctus (Fallén, 1817) er en liten, slank art, svart med brede gule tverrbånd på bakkroppen. Larven lever på bladlus på løvtrær. Arten er ikke vanlig, spredte funn langs kysten til Hordaland.

• Ferdinandea cuprea (Scopoli, 1763) er en middelsstor art som kan minne on artene i slekten Cheilosia, men den er noe mer hårete og har et støvlag som dekker den svarte kroppsfargen og gjør at arten ser grønnlig-grå ut. Larvene kan finnest ved utflytende sevje. Ganske vanlig i Sør-Norge.

• Hammerschmidtia ferruginea (Fallén, 1817) er en stor, rødbrun art. Den er ikke vanlig, men er funnet spredt over det meste av landet. Larvene lever i død ved av osp.

• Helophilus – seks norske arter av middelsstore til store, gule og svarte fluer. De voksne har fire gule lengdestriper på forkroppen og store, gule sideflekker på bakkroppen. Larvene lever i vann. Særlig tallrik og vidt utbredd er arten Helophilus pendulus (Linnaeus, 1758).

• Heringia – fire norske arter av ganske små, svarte fluer. Larvene lever av bladlus. Ingen av artene er vanlige.

Lejogaster – to norske arter av små, metallfargede fluer. Disse finner en gjerne nær vann, og larvene utvikler seg trolig i råtnende vannplanter.

• Lejota ruficornis(Zetterstedt, 1843) er funnet spredt rundt i Sør-Norge

• Leucozona – fire norske arter av middelsstore, nokså slanke fluer som kan kjennes på et bredt, hvitt tverrbånd fremst på bakkroppen. Larvene lever av bladlus.

• Mallota megiliformis (Fallén, 1817) er en stor, kraftig, noe hårete årt som ligner en bie. Larven lever i hulrom i trær som har blitt fylt med vann. Meget sjelden, bare et norsk funn nær Oslo.

• Melangyna – ni norske arter av slanke blomsterfluer, for det meste svarte men med gule sideflekker på bakkroppen. Larvene lever av bladlus.

• Melanogaster – to uvanlige norske arter med spredte funn fra det meste av landet

• Melanostoma – tre norske arter av små, spinkle, gule og svarte fluer. Larvene lever på bladlus, M. scalare (Fabricius, 1794) og M. mellinum (Linnaeus, 1758) hører til våre vanligste blomsterfluer.

• Meligramma – to norske arter som ligner Melangyna. Larvene lever av bladlus.

• Meliscaeva – to norske arter, gule og svarte, ganske slanke. Larvene lever av bladlus.

• Merodon equestris (Fabricius, 1794) – narsissfluen, er en ganske stor og kraftig art med særlig kraftige bein. Den er tett hårete og finnes i flere fargevarianter som etterligner forskjellige humlearter. Larven lever på løken til påske- og pinseliljer, og kan gjøre noe skade. Finnes langs kysten til Møre.

• Microdon – tre norske arter av middelsstore, kompakte fluer med påfallende små vinger og forlengede antenner. Larvene, som er flate og tykkhudede, lever i maurtuer, der de forsyner seg av maurens avkom. Microdon eggeri Mik, 1897 er funnet over hele landet, de to andre artene bare i sør.

• Myathropa florea (Linnaeus, 1758) er en stor, lysegul og svart art. Forbrystet har et karakteristisk «hodeskallemønster». Larvene lever i råtehull i trestammer. Vanlig i Sør-Norge, også kjent fra Øst-Finnmark.

• Neoascia – seks norske arter av små, mørke fluer med tykke bakbein og kølleformet bakkropp. Larvene ser ut til å leve av råtnende plantemateriale.

• Orthonevra – fem norske arter av små, kompakte, oftest mer eller mindre metalliske arter. Disse artene finner man oftest på litt fuktige enger og larvene lever trolig i vann.

• Paragus – fem norske arter av ganske små fluer som kan kjennes på helt flatt ansikt. Disse er ganske sjeldne, i alle fall noen av artene kan finnes på strandenger.

• Parasyrphus – ti norske arter av slanke, gule og svarte fluer med larver som lever av bladlus.

• Parhelophilus – to norske arter som ser ut som mindre utgaver av slekten Helophilus. Larven lever i vann, og de voksne finner man gjerne i nærheter av dammer og myrer.Finnes i Sør-Norge, men er ikke spesielt vanlige.

• Pelecocera tricincta (Meigen, 1822) er en liten, gul og svart art som kan kjennes på et stort, trekantet tredje antenneledd. Larvebiologien ser ut til å være ukjent. En sjelden art med spredte funn fra Sør-Norge.

• Pipiza – seks norske arter av små, svarte, ofte sterkt hårete fluer. Vingene har ofte et mørkt felt og det andre bakkroppsleddet gjerne to små, gule flekker. Larvene lever av bladlus.

• Pipizella viduata (Linnaeus, 1758) ligner Pipiza men er mindre. En vanlig art i Sør-Norge, også noen funn fra nordlige landsdeler.

• Platycheirus – per i dag 36 arter kjent fra Norge men nye oppdages stadig. Små-middelstore, gule og svarte arter (et par er blå og svarte), ganske slanke. Hos de fleste artene har særlig hannene sterkt utvidede frambein, som artene gjerne kan kjennes på. Larvene lever av bladlus. Mange av artene synes å være sjeldne, men noen er også meget vanlige og tallrike.

• Psilota atra (Fallén, 1817) er en middelsstor, kullsvart art. Ett kjent norsk funn, fra Sørlandet.

• Rhingia – to middelsstore, norske arter, gulaktige på farge, lett kjennelige på at munnkanten er trukket fram til en lang snute. Larvene lever i møkk. R. campestris er meget vanlig.

• Scaeva – to store arter av mørke fluer med kommaformede gule eller hvite flekker på bakkroppen. S. pyrastri (Linnaeus, 1758) er bare funnet i sør, S. selenitica (Meigen, 1822) spredt over hele landet. Larvene lever av bladlus. Artene er kjent for å vandre mye.

• Sericomyia – fem arter av store, kraftige, vepselignende fluer. Larvene lever i vann og ligner slekten Eristalis. S. lappona (Linnaeus, 1758) og S. silentis (Harris, 1776) er vanlige over det meste av landet, de andre artene er sjeldne.

• Sphaerophoria – 15 arter er kjent fra Norge. Små-middelsstore, slanke, gule og svarte fluer. Kan kjennes på at forbrystet har brede, lyse sidestriper og at hannens kjønnsorganer henger ned som en stor, kuleformet kapsel fra bakkroppsspissen. Larvene lever av bladlus.

• Sphecomyia vespiformis (Gorski, 1852) er en sjelden art med noen få, spredte funn fra Sør-Norge.

• Sphegina – fire norske arter, små, mørke fluer med kølleformet bakkropp. Larvene lever under bark på døde trær og der sevje flyter ut.

• Spilomyia – to arter av disse middelsstore, gule og svarte fluene kjent fra Norge. Veldig kontrastrikt tegnet i gult og svart. Artene lever i skog, kanskje mest i trekronene, er sjeldne og sannsynligvis truet.

• Syritta pipiens (Linnaeus, 1758) – råteflue, er en liten, mørk art med kraftige bakbein som er ringet i gult og svart. Larvene lever i forskjellige slags råtnende plantemateriale. Meget vanlig.

• Syrphus – store, gule og svarte arter. Seks arter er kjent fra Norge. Larvene lever av bladlus.

• Temnostoma - fire norske arter av store fluer som er meget gode vepseimitasjoner. Ingen av artene er vanlige men T. vespiforme (Linnaeus, 1758) er funnet en del steder på Østlandet og i Nord-Norge. Larvene lever i råtten ved.

• Trichopsomyia flavitarsis (Meigen, 1822) er en liten, svart art. Hunnen har to små, gule flekker på andre bakkroppsledd. Noen få spredte, norske funn. Larvene lever sannsynligvis av bladlus.

• Triglyphus primus Loew, 1840 er en liten, mørk, lett metallglinsende art som kan kjennes på at bare tre store bakkroppsledd er lett synlige ovenfra. Bare ett kjent norsk funn, nær Oslo. Larven lever i bladlusgaller på burot (Artemisia vulgaris).

• Tropidia scita (Harris, 1780) er en middelsstor art, mørk med oransje bakkroppssider. Funnet nær vann nopen få steder langs sørkysten. Larven lever av råtnende plantedeler i vann, og har blitt funnet i bladslirene til bredt dunkjevle (Typha latifolia).

• Volucella omfatter tre norske arter av store fluer. V. bombylans (Linnaeus, 1758) er tett hårete, og det finnes to fargevarianter som etterligner ulike humelarter. V. pellucens (Linnaeus, 1758) og V. inanis (Linnaeus, 1758) er snaue, den første med et bredt hvitt bånd som dekker det andre bakkroppsleddet, den andre med en gul-og-svartmønstret bakkropp. Larvene lever i humle- og vepsebol der de spiser avfall.

• Xanthogramma - to middelsstore norske arter kontrastrikt farget i gult og svart. Funnet spredt i Sør-Norge. Larvene lever av bladlus i maurtuer.

• Xylota -ni norske arter av middelsstore til store, nokså slanke fluer farget i svart, gult og rødt. Den vanlige, røde og svarte arten X. segnis (Linnaeus, 1758) kan ofte sees på solbelyste blader der hannene ser ut til å forsvare territorier. Xylota-artene lever i skog, og larvene utvikler seg i råtten ved.

[rediger] Litteratur

• Nielsen, T.R. 1999. Check-list and distribution maps of Norwegian hoverflies with description of Platycheirus laskai nov. sp. (Diptera, Syrphidae). NINA Fagrapport 035. Norsk institutt for naturforskning.
• Thompson, F.C. og Rotheray, G. 1998. Family Syrphidae. I: Papp, L. og Darvas, B. (red): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. 3: 81-139. Science Herald, Budapest.
• Torp, E. 1994. Danmarks svirrefluer (Diptera: Syrphidae). Apollo Books, Stenstrup.

[rediger] Eksterne lenker

• Norsk Entomologisk forening - for deg som vil lære mer om insekter.