Blåskjell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Blåskjell
Blåskjell
Vitenskapelig(e) navn:	Mytilus edulis
Norsk(e) navn:	blåskjell
Hører til:	muslinger, bløtdyr, virvelløse dyr
Habitat:	havet
Utbredelse:	fra Middelhavet til Barentshavet

Blåskjell (Mytilus edulis) er en muslingart i blåskjellfamilien. Skallene på utsiden er blå til brunsorte, mens de innvendig er lyseblå og hvite. Blåskjellet kan bli opptil 10-15 cm langt. Blåskjellet består av to skjell som ved hjelp av to lukkemuskler åpnes og lukkes. Kun strandkrabben og sjøstjerner har krefter nok til å tvinge skallene fra hverandre og ete blåmuslingen.

Vi finner blåskjell fra Middelhavet i sør, til Barentshavet i nord. Skjellene er svært utbredt langs norskekysten. De lever i klynger og fester seg til steiner, fjell og annet underlag ved hjelp av en byssustråd. Det kan være opptil 12.000 individer på en m².

[rediger] Formering

Blåskjellene er særkjønnet, og på våren når temperaturen i sjøen er mellom 10-12°C slipper hannen sin melk ut i vannet, dette merker hunnene som svarer med å sprute ut eggene sine. Et hunn-blåskjell kan slippe ut mellom 5-12 millioner egg. Larvene er frittsvømmende, og er mat for en rekke fisk og fugler.

[rediger] Bruk

Blåskjell blir brukt både til mat og til agn. De siste årene har det vært debatt om hvor vidt man bør spise blåskjell ettersom de mange steder er forgiftet.

[rediger] Dyrking

I Norge foregår det dyrking av blåskjell spesielt i fjorder på vestlandet og til en viss grad på sørlandet. Dyrkingen av blåskjell er likevel fortsatt under etablering som en næringsvirksomhet. Det finnes ca 600 opprettssteder rundt om i landet (2003). I 1997 ble det produsert 500 tonn blåskjell, mens produksjonen steg til 2500 tonn i 2002. Den totale markedet i Europa er ca 100 000 tonn. Der tar ca. 3 år før blåskjellene kan brukes til kommersiell utnyttelse.