Binders

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Binders

Binders er den norske betegnelsen på en klemme, oftest av bøyd ståltråd, til å holde papir sammen. De fleste binders er varianter av en type som har vært i produksjon i mer enn hundre år, kjennetegnet ved at tråden gjør nesten to fulle runder. Vanligvis har de en avlang form med rette langsider, men også trekantede, runde og andre varianter forekommer. Binders produseres også med farget belegg av plast, og i senere år også støpt i plast.

Felles for alle egentlige binders, og det som berettiger denne betegnelsen, er virkemåten, som baserer seg på torsjonsprinsippet og materialets elastisitet. Når et moderat antall papirark føres inn mellom bindersens to «tunger», bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning. En for tykk papirbunke vil føre til overskridelse av elastisitetsgrensen og varig deformasjon av materialet.

[rediger] Historie

Det første patent for en slags binders ble utstedt til Samuel B. Fay i USA i 1867. Den var egentlig beregnet på å feste merkelapper til tekstiler, men ble også markedsført som papirklemme. Neste kjente patent ble gitt til Erlman J. Wright i 1877. Hans klemme var uttrykkelig laget for papir, og i form og virkemåte var den nokså lik dagens binders. Flere nye patenter fulgte, og i 1890-årenes USA kom de på løpende bånd, flere hvert år.

Det ser ut til at den vanligste typen i bruk idag aldri er blitt patentert. Det er sannsynlig at den ble produsert av The Gem Manufacturing Company i England allerede i 1890-årene. (På svensk kalles en binders derfor «ett gem».) En annonse for «The Gem Paper Clip» fra 1899 henviser til et patent, uten at dette er dokumentert. Den amerikanske teknologihistorikeren Henry Petroski har funnet en omtale så tidlig som i 1883, men det kan handle om et annet produkt fra samme engelske fabrikk. Navnet «Gem» ble registrert som varemerke i USA i 1904, og innehaveren presiserte i søknaden at produktet – hvis det faktisk var en binders – hadde vært i bruk siden mars 1892. Et sikkert bevis på at den «klassiske» binders var velkjent senest i 1899, er patentet som 27. april dette år ble utstedt til William Middlebrook fra Waterbury, Connecticut for en «Machine for making wire paper clips». Patenttegningen avbilder tydelig en fullkommen binders av gem-typen.

Siden er det innvilget patenter for et utall av varianter over det samme temaet – med spiss istedenfor rund avslutning på «tungene», med enden bøyd ut fra planet for lettere å gape over papirkanten, med bølger eller mothaker på ståltråden for å holde bedre på papiret, og rent estetiske varianter med trekantet eller rund form osv. Men den originale gem-typen har i mer enn hundre år vært den beste og derfor den mest solgte.

[rediger] Ikon for genial design

Alle variantene av den klassiske grunnformen viser at det ikke finnes noen helt perfekt utgave av bindersen, til tross for dens ry som det perfekte svar på et design-problem. Oppfinnerne av nye varianter har forsøkt å eliminere svakheter ved den vanlige bindersen, men aldri uten å skape andre problemer istedet. Som alle brukere vet, er «bindersdøden» det største problemet, det at den også griper tak i i papir som ikke var ment for den. Den mister spensten og løsner når bunken blir for tykk. Binders i eske kan lett hekte seg sammen og bli vanskelige å plukke opp enkeltvis hvis ståltrådendene stikker ut.

Men om den klassisek bindersen av gem-typen har funksjonelle ulemper, har den en form som alltid har appellert til design-interesserte og som mange har sett på som «fullkommen». Derfor ble den tidlig et symbol for god design. Senest i 2003 ble den brukt som offisiell logo for Det internasjonale design-år i Barcelona.

[rediger] Norsk bindershistorie

Johan Vaaler, født i Aurskog 15. mars 1866, død i Kristiania i 1910, er feilaktig blitt tilskrevet æren for å ha oppfunnet bindersen. Han fikk patent i Tyskland i 1899 og i USA i 1901 på en lignende papirklemme. Men den var mindre funksjonell fordi den siste runden på ståltråden manglet. Den kom aldri i produksjon fordi en bedre versjon allerede fantes, selv om dette ikke var kjent for Vaaler og norske forbrukere. I ettertid har nordmenn skapt en nasjonal myte om bindersen som en norsk oppfinnelse, og myten har også funnet veien til internasjonal litteratur.

Hvordan kunne Vaaler få patent i USA og Tyskland når bedre papirklemmer allerede var patentert og i produksjon? Sannsynnligvis var patentmyndighetene nokså liberale og ga uttelling for enhver forskjell fra tidligere «oppfinnelser», også de mest marginale. Hvorfor søkte han ikke patent i Norge? I all norsk litteratur om binders kan vi lese at Norge ikke hadde noen patentlov på den tiden, og at han derfor måtte søke utenlands. Men dette er bare en seiglivet myte – den norske patentloven kom allerede i 1885. Som ansatt på Bryns patentkontor må Vaaler ha visst dette. Men han hadde antagelig så sterk tro på sin egen oppfinnelse at han ville sikre seg rettighetene internasjonalt, og han hadde kanskje erfart at det var vanskelig å få gjennombrudd for gode ideer i hjemlandet. I alle fall må han nokså snart ha fått sitt livs skuffelse, enten han forgjeves forsøkte å få industrien interessert, eller fordi han ble presentert for «the gem» før han kom så langt.

Vaalers papirklemme kom aldri i produksjon, og patentet fikk lov til å utløpe i all stillhet. Grunnen er innlysende – den var rett og slett upraktisk. Uten de to rundene som kjennetegner den fullt utviklede bindersen, ble Vaalers papirklemme vanskelig å træ inn på en papirbunke. Det gikk på et vis å få den indre trådenden til å gape over kanten av arkene. Helt umulig ble det å bruke ytre ende av ståltråden. Da ville ikke torsjonsprinsippet bli utnyttet, og klemmen ville stå som en «kjøl» vinkelrett på papirplanet. Det er enkelt å teste Vaalers papirklemme i praksis ved å ta en vanlig binders og klippe bort siste ytre sving og langside av ståltråden.

[rediger] Nasjonalsymbol

Bindersens «norskhet» var ukjent i flere tiår. Mustads fabrikker begynte å produsere binders av gem-typen omkring 1930 i konkurranse med importvarer, uten mistanke om at den snart skulle bli et nasjonalsymbol. Opphavsmannen til den sterke norske myten var overingeniør Halvard Foss ved Patentstyret. I 1920-årene gjennomgikk han tyske patentarkiver for å kartlegge norske patenter og kom tilfeldigvis over Vaalers glemte patent. Han så ikke grundig nok på tegningene og oppfattet derfor oppfinnelsen som identisk med bindersen som han selv og alle andre kontorfolk hadde i skrivebordsskuffen. I Patentstyrets 50-årsberetning skrev han om norske oppfinnelser bl.a.: «Den vanlige trådbinders i sin nåværende kjente form er oppfunnet av Johan Vaaler som var kontorsjef på et patentkontor». Til en reportasje i A-magasinet fra 1989 fortalte han: «Jeg gjorde dette kjent i mine omgivelser». Fra disse omgivelsene spredte feiltagelsen seg ut over landet og inn i flere oppslagsverk allerede i mellomkrigstiden.

Det bidro til bindersens mytiske status at den ble brukt som tegn på samhold under krigen, i protest mot okkupasjonsmakten og dens norske hjelpere. I tillegg til at den hadde evnen til å «holde sammen», var den kanskje også for noen allerede blitt et nasjonalsymbol. Binders skal også ha vært brukt som motstandssymbol i Frankrike. Gaule er et fransk ord for stav eller stolpe. To stolper heter da deux gaules. Den synlige del av en binders i brystlommen kan da se ut som to stolper og bringe tankene hen på Charles de Gaulle.

Det var først i etterkrigstiden at myten om bindersens norskhet for alvor festet seg. Forfattere av bøker og artikler om norsk teknologihistorie grep begjærlig til bindersen for å gi gjøre en tynn historie litt fyldigere. De som kjente Vaalers versjon, valgte å overse at den ikke var helt lik den fullkomne binders. Feiringen av Vaalers oppfinnelse nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter hans tyske patent. Da utga Posten et frimerke med bilde av en binders som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den bindersen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men en binders av den kjente gem-typen.

Så sent som i 2005 har den nye utgaven av Norsk biografisk leksikon i siste bind en lang biografi av Johan Vaaler som den norske oppfinner av bindersen.

[rediger] The Paper Clip Project

Vaalers ry som bindersens oppfinner har også spredt seg utenlands, særlig i USA. Til tross for resultatene av nyere forskning ved Henry Petroski og andre, presenterer mange nettsteder stadig gammel feilinformasjon. I senere tid har myten skutt nye grener. På en skole i Tennessee skulle åttendeklassinger lære om drapet på 6 millioner jøder under krigen. For å illustrere det ufattelig store tallet fikk noen den gode idé å samle et tilsvarende stort antall små gjenstander. Valget falt på binders, og en innsamling innbrakte langt mer enn 6 millioner. Men fra norsk synspunkt er det interessant at de valgte binders «after they learned (that) Norwegians wore them on their clothes to show support for Jews during World War II». En annen nettside utdyper dette: «That symbol of resistance originally honored Johann Vaaler, the Norwegian Jew who invented the paper clip».