Bildeforbudet i kristendommen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Billedforbudet er i Det gamle testamente et forbud mot å lage seg bilder av guder eller det skapte og/eller tilbe slike bilder. Innenfor kristen teologi er det billedforbudet beslektet med avgudsdyrkelse og innenfor Islam med begrepene tawhid og shirk.

[rediger] Dekalogen

Forbudet har sin konkrete form som et av de ti bud (dekalogen), det (opprinnelige) andre bud. Budet lyder (her sitert sammen med innledningen og det 1. bud) i 2. Mosebok 20:

Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.

Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.

Av alle budene er det ikke noe bud som er så viktig som det første bud, den korte setningen om at du skal ikke ha andre guder enn meg. Innledningen er en integrert del av dette som viser hvem som taler – og viser at den talende Gud er den frelsende Gud, JHWH. Budene kan leses ut i fra dette teosentriske fokus, ja de er utledet av dette første bud og møtet med den talende Gud.

Dermed vil alle sfærene i folkets liv måtte sees i sammenheng med denne ene Gud. Den ene Gud fører alt sammen. Dermed blir det en logisk sammenheng mellom det første bud og det andre bud. Å lage og tilbe andre gudebilder er å bringe splittelse inn i den ene Guds sammenheng. Det er en avvisning av hans frelsergjerning, hans herredømme og ikke minst det han har føyd sammen (famile, ætt, folk og land). Å overholde det andre bud er å overholde det viktigste bud.

[rediger] Locus Classicus: Gullkalven

Tilbedelse av Gullkalven' av Nicolas Poussin: bildet er inspirert av gresk-romerske baccusfester

I hele Det gamle testamente er det en fortelling som veldig tydelig setter billedforbudet i fokus, fortellingen om gullkalven i 2. Mosebok 32 (חטא העגל).

Selve fortellingen har tydelig deutronomistisk bakgrunn og det gjør at forskere gjerne leser fortellingen sammen med kong Jereboams helligdommer i Betel og Dan. Jereboam fikk, i følge 1. Kongebok 12, laget to gullkalver som han plasserte lengst nord og lengst sør i Nord-riket (Israel), Gud lar et domsord falle mot helligstedene. Dermed kan fortellingen i 2. Mosebok leses som en sterk reaksjon mot helligstedene i Betel og Dan. I den deutronomistiske teologi er tanken om Jerusalems stilling som helligsted sterk, ja Jerusalem utvalgt av Gud (Kult). Der lar Gud sitt navn bo.

Fortellingen om gullkalven i 2. Mosebok 32 viser tydelig at å lage et gudebilde og tilbe en ting er å avvise Guds frelsende gjerninger. Symbolsk nok knuser Moses lovtavlene som han har mottatt fra Gud på fjellet. Fortellingen er i seg selv grusom og viser på mange måter alvoret i det å avvise Guds frelsergjerning og herredømme.

[rediger] Deutero-Jesaja

Hos deutero-Jesaja, «den andre Jesaja» (Jes 40-55), møter vi en polemikk mot avgudsbilder. Deutero-Jesaja dateres vanligvis til sen eksiltid og er preget av tro på at JHWHs vil gripe inn og frelse folket sitt – et slags andre eksodus. Bildet som tegnes er avgudene til Bel og Nebo som må bæres bort av lastedyr når katastrofen rammer. Avgudsbildene er maktesløse og havner selv i fangenskap. JHWH, som Gud har båret like fra de var i mors mage, han skal i sin veldige elde bære og berge Israels folk. Deutero-Jesaja viser her at Guds unikhet er ikke bundet til et bilde som må bæres bort i katastrofer, men at han bærer folket gjennom katastrofer.