Bekkefiske
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bekkefiske var en del av matauka fra gammelt av. Bekker med tilknytning til havet fikk hver sensommer eller høst besøk av sjøaure som var gyteferdig. Før høstregnet gjorde bekken stor nok, sto den i fjorden utafor og ventet og ble fisket på i likhet med laksen. I bekker med kontakt med elver og innsjøer går det også opp fisk etter større regnskyll, eller fisk som skal gyte. I mange bekker er det også egne stammer av bekkeørret.
Innhold |
[rediger] Markfiske
For halvvoksne barn var det stadig morsomt å ta turen til bekken med makkstang. Stanga var ofte en tometers lang stamme eller grein av rogn eller selje med hyssingsnøre. Bambusstang var luksus. Fortommen måtte være sene (nylonsnøre) og kroken skulle helst være skikkelig aurekrok. Med en boks meitemark, var en klar. Markfangsten besto ofte i å grave litt i et par kuruker eller hestepærer, som tiltrakk seg mark. Alternativt grov man under frukttrærne, der skrapgraset ble kompostert. Marken på krok ble sluppet ned på oversiden av alle større og mindre steiner det kunne skjule seg fisk under. Stanga kunne også stikkes i jorda og stå i fred noen timer - gjerne flere stenger nedover. Ikke sjelden kom man hjem med et knippe småaure som gikk fint til steking til kvelds.
[rediger] Hov
Var det om å gjøre å få mye fisk, kunne en bruke hov og en lang stang. Hoven ble plassert der en regnet med fisken ville prøve å rømme, og så pirket en under steinene til en hadde skremt ut fisken - enten til friheten eller i hoven. Slikt fiske foregår etter sik i elva Urula fra der den renner ut i Sperillen og oppover mot grensen mellim Ringerike og Sør-Aurdal.
[rediger] Korga som fiskeredskap eller rusefiske uten ruse
Høstfisket på dagtid kunne gå ut på å senke ned ei flettekorg som var foret med litt greiner og lauv i bekken på et sted der bekken var passe til at toppen av korga ikke forsvant under vann. Stedet var gjerne bygd slik på forhånd og da i utløpet av ei lone(område av bekken med dypt vann og lite strøm - hvilested for vandrende fisk). Så var det å bråke så mye som mulig og gjøre de vanlige gjemmestedene til fisken utrygge. Skremt fisk slipper seg gjerne med strømmen, og korga ga dekning inntil den ble dradd opp av vannet.
[rediger] Lystring
Kvelds- og nattefisket foregikk med lyster. NB! Lystring er nå forbudt ved lov i alle bekker og vann som har forbindelse til havet. Mens en før lyste seg fram med fakkel, ble lommelykt raskt uunnværlig. Karbidlykt og Petromax var heller ikke ukjent. Lystergaffelen var et redskap som liknet på en forvokst gaffel med 9 - 13 tenner, så godt som alle utstyrt med mothaker. Skaft så langt som praktisk mulig.Lysbrytningen fra vann til luft og urolig vann gjorde det til en utfordring å treffe fisk og ikke bunn. Fisken måtte også stikkes over nakken slik at minst mulig mat gikk til spille. Det var ofte stor fisk en fikk på denne måten (over kiloet). Lysfiske og lystring foregår forøvrig etter ferskvannskreps, krabbe, sardiner og brisling. Teknikk varierer fra art til art.
[rediger] Håndemakt eller det enkle er ofte godt nok
Den som hadde fulgt med i livet i bekken visste ofte om de mest populære gjemmestedene. Kom der stor fisk, overtok den ofte disse. Det gikk an å klø fiskesiden uten å skremme fisken. Rørte man brystfinnen, forsvant den. Teknikken besto i å klø storfisken framover langs siden til en kjente vibrasjonene fra brystfinnen. Så måtte en lure fingrene over ryggen på fisken til en hadde klypetak over gjellene. Å få fisken opp uten selv å gå i vannet var en del av kunsten.
Det gikk ofte ål i bekkene på vei til og fra. Denne var regnet som ufisk og ble ikke spist eller fangstet på.
