Vredens krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vredens krig var det siste, store slaget mot Morgoth og det største i hele det første tidevervet, og fant sted i J.R.R. Tolkiens fantasiverden Midgard.

[rediger] Slaget

500 år inn i det første tidevervet hadde Morgoth blitt mektig og uutfordret i Midgard, ikke minst på grunn av angrepene mot Noldoene. Sjømannen Ëarendil (faren til Elrond) dro sin vei i sin søken etter Valinor med én av silmarillene, for å på vegne av de to folkeslagene i Midgard: alvene og menn, be valaene om støtte alvene og menneskene som bodde i Midgard.

Valaene ble berørt over Ëarendils tale, og sammen med Vanyar og de gjenværende noldoene i Aman, reiste de til Midgard med en så stor krigsmakt at ingen hær kunne måle seg med den siden. Teleri-alvene som bodde i Aqualondë gav valaene mulighet til å bruke deres skip, i minnet om at deres folk ble slaktet av Morgoths orker for lenge siden

Amans hær marsjerte over Beleriand og braste sammen med Morgoths fryktelige hærer midt på Anfaugliths slagmark. Valaene knuste Morgoths hærer, orkene forgikk som brennende halm, og nesten alle Balrogene ble utryddet. Mens de tre menneskenes hus og edain kjempet sammen med valaene, kjempet menn fra øst for Morgoth og de ble enten knust eller så flyktet de tilbake til deres land.

Da Morgoth innså at enden var nær, gjorde han et siste, desperat forsøk og slapp ut de bevingende drakene som aldri før var blitt sett, og de slo valaenes hær med en så stor frykt at de ble drevet tilbake.

I det øyeblikket ankom Ëarendil i sitt skip, Vingilot, sammen med Manwës ørner, og det sto slag i luften hele dagen. Ëarendil selv kastet ned Ancalagon den svarte, lederdraken, på Thangorodrims tårn.

Morgoth ble omsider endelig fanget i hans dypeste kjeller i Angband, og han ble bundet fast med hans gamle lenke Againor, og de to silmarillene som ennå var i hans varetekt ble tatt fra ham av Eönwë. Hans jernkrone ble hamret fast til en lenke rundt hans hals, og ble deretter kastet inn i evigheten - der han skulle bli helt til det siste slag og dommens dag.

[rediger] Etterspill

Krigens herjinger var grusomme: det meste av alt land vest for Ered Luin var lagt øde og ble spist opp av havet. De gjenværende alvene ble bedt av Eönwë om å returnere med ham til Amans land, og de fleste reiste mot vest mens noen avslo tilbudet og reiste heller mot øst der de ble herrer av de gjenværende Eldaene eller de alvene som fremdeles hadde slått seg til ro i øst, silvan-alvene. Galadriel, Celeborn og Elrond var noen av disse.