Vestgøtaloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det tidigeste kjente eksemplaret av Den eldre Vestgøtaloven, fra 1280-tallet.

Den eldre Vestgøtaloven (svensk Västgötalagen) er den eldste sammenhengende skrift/bok på det svenske språket. Man antar at den er skrevet av Birger Jarls storebror Eskil Magnusson, lovmann i Vestergøtland, rundt år 1220. Den eldste avskriften av Vestgøtaloven fra ca 1280 blir oppebevart på Kungliga bibliotekets håndskriftavdeling, med håndskriftsnummer B59.

Det finnes et fragment av et ennå eldre svensk skrift, blant annet B193 som også er en avskrift av samme lov. Bevart kun i fragment er også den eldre Hednaloven.

Et av de mest siterte linjene i Vestgøtaloven er fra dets ‘Rättslösabalk’ og lyder: «Sveær egho konong at taka ok sva vrækæ». Hva denne linjen betyr er derimot omdiskutert. Den tradisjonelle tolkningen innebærer at svearne skulle ha rett til velge vestgøternes konge, hvilket fremfor alt tilhengerne av vestgøtaskolen nekter for at det er riktig. Disse hevder isteden at «sveær» var en benevning som på 1200-tallet tilsvarte dagens begrep «svensker». Den tradisjonelle tolkningen fikk derimot støtte fra Saxo Grammaticus som i sin skildring av Danmarks historie fra til 1185 har et kort avsnitt om 1120-tallets svenske tronstrider. I dette framgår det tydelig at Saxo oppfattet sveaer og gøter som to ulike folkeslag, og at de var kun sveaerne som hadde en formell rett til å velge konge. I tillegg fremgår det også i en annen del av Vestgøtaloven at den skiller mellom svensker, vestgøter og smålendinger. Begrepet svensker med dets moderne innhold er ikke belagt for på 1400-tallet, før den tid pekte det øyensynlig på innbyggerne i området Mälaren.

Den yngre Vestgøtaloven ble redigert etter 1281 og finnes bevart i en håndskrift fra midten av det påfølgende tiår. Den nye loven var en omarbeidelse av den tidligere.