Styving
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Styving er et norsk jordbruksuttrykk for lauving som er både verb og substantiv og stammer fra småbruk på Vestlandet hvor vinterforet til sau og geit ble supplert med grener av løvtre. Både ask og selje har vært brukt, avhengig av hva som vokste på gården.
Treet ble kuttet ned til lagelig arbeidshøyde, inklusive avkorting av tykke grener. Treet ble en styving. Istedenfor å gro ut ny stamme og tykke grener, vokste det ut mange smågrener. Disse kunne man da høste av. Til det bruk var lauvkniv god å ha.
Høstingen var om våren mens saft og sevje var på topp. Grenene ble kuttet ned og enten liggende på stedet eller lagt fram til sauene. Fortilskuddet er svært populært og verdifullt spesielt for drektige dyr. Skikken har trolig vært mer utbredt før, men finnes fortsatt per 2006.
Styvinger er ofte rart formet og får «personlighet» i årenes løp. Kunstnerisk anlagte bønder har nok av og til sett på utforming og uttrykk som en del av gjøremålet. Den mest kjente styvingen i norsk kunst finner vi i tresnittet Seljekall av vestlandsmaleren Nikolai Astrup.
Tidligere ble styving eller lauving betraktet som noe fattige bønder gjorde. Noe som også kommer til uttrykk i et skaldekvad av Øyvind Skaldespiller som ga et levende glimt fra hverdagsliv på Hålogaland i uårstiden (ca. 970) hvor det var sult og mangel på korn rådde, og hvor man må fóre budskapen med bjørkblader, slik finnene (= samene) gjorde:
- Kvit er jorda av snøfok,
- som finnar vi inne nærer
- budskap, i fjøset bunden,
- med bjørkebrum midt i ein sommar
