Stride piano
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stride piano er en spillemåte innen jazz som etablerte seg i Harlem rundt 1920, derav også benevnt Harlem stride piano. Begrepet «stride» kommer av det engelske stride, noe som alternerer, i dette tilfelle en venstre hånd som går mellom anslag av henholdsvis bass og akkord. Stilen var basert på den trippel-tematiske og harmonisk enkle ragtime, men hadde en betraktelig mer avansert høyre hånd med islett av swing, blues og tangentiale teknikker (såkalt «tickling») som ofte kom fra lengre skolering i klassisk piano. Fra den første perioden finner man den angivelige opphavsmann James P. Johnson og Luckey Roberts, fulgt av Eubie Blake og den klassisk skolerte Willie Smith.
Det ble avholdt konkurranser («cutting contest») som innebar utøvelse av flest mulig tricks innenfor et avmålt tidsrom, bruk av de mest kompliserte sekvenser, eventuelt utprøving av utholdenhet. Variasjoner som shout piano hadde vokale innslag på toppen av det innfløkte melodiske. Utover 20-tallet tilkom Art Tatum, Donald Lambert, Fats Waller, Earl Hines, og etterhvert på 30-tallet hadde de fleste av datidens kjente pianister en stride-stil, deriblant Duke Ellington og Thelonious Monk.
I Norge er den opprinnelige non-verbale stilen representert ved Morten Gunnar Larsen.
[rediger] Eksterne lenker
- stridepiano.com
- hovedoppgave av Erlend Hegdal, ved Universitetet i Oslo (2006)
