Schäferhund

Schäferhund (av ty. schäfer, sauegjeter), i Norge også kalt schäfer og schæfer, er en hunderase som oppsto i Tyskland mot slutten av 1800-tallet. Rasen er i dag Norges og verdens mest populære familie- og brukshundrase, benyttet av såvel sivile som politi og det militære verden rundt.

[rediger] Opprinnelse og alder

Rasen oppsto som et resultat av kryssavl mellom ulike tyske fårehunder og collie, utført av rittmester Max von Stephanitz på siste halvdel av 1800-tallet. Han ønsket å skape en dugelig brukshundrase, noe han må kunne sies å ha lykkes med.

Stephanitz viste fram den nye rasen for første gang på Hannover-messen i 1892. Den 22. april 1899 presenterte så Stephanitz schäferhunden «Hektor Linksrhein», som da hadde fått gjort om navnet sitt til «Horand von Grafrath», ved en hundeutstulling i Karlsruhe. Samme dag dannet han og 13 andre entusiaster schäferhundklubben Verein für Deutsche Schäferhunde (SV). Den første rasestandarden ble presentert 20. september samme år, og den første hunden som ble registrert i det nye registeret var nettopp «Horand von Grafrath». Alt i 1901 ble den første schäferhunden godkjent som politihund i Tyskland. Registeret voks også hurtig. I 1903 var det blitt 575 medlemmer. I 1913 var antallet steget til 5.988 medlemmer. Siden ble schäferhunden, under ledelse av Verein für Deutsche Schäferhunde (SV), utviklet til den populære rasehunden vi nå kjenner. I dag er Verein für Deutsche Schäferhunde (SV) verdens største raseklubb for en enkelt hunderase. Medlemstallet har passert 85.000 medlemmer.

Den første schäferhunden i Norge kom trolig hit i 1910, importert fra Tyskland av overkonstabel Braaten. Dette var ei tispe med det klingende navnet Bella Zahne. Den første hannhunden skal ha kommet hit fra Danmark og het Fluks. Den ble politihund i Asker og siden parret med Bella Zahne. De danner således en genetisk grunnstamme for flere av dagens norskoppdrettede schäferhunder.

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Langhåret schäferhund

Schäferhunden er en stor og ganske kraftig hund med en langstrakt skrånende kropp, der lendepartiet er klart lavere enn skulderhøyden. Hannene blir normalt 60-65 cm i skulderhøyde og veier 30-40 kg. Tispene blir ca. 5 cm lavere og veier ca. 22-32 kg. Pelsen er har tette slette dekkhår og kraftig underull. Hodet er kileformet og tørt, verken for bredt, spisst eller grovt, med stående spisse ører. Halen er lang og buskete og skal bæres i en mykt bøyd kurve. Fargen er vanligvis sort (sadel) med rødbrune, brune, gulbrune og lysegrå sjatteringer, mot hvetefarget i bukregionen. Ensfarget sort og grå er også tillatt, men sistnevnte skal ha sort sadel og maske. Ubetydelige innslag av hvitt tillates. Underullen er gjerne lysegrå. Hodet skal ha sort maske.

[rediger] Bruksområde

Schäferhunden er en meget allsidig brukshund, som i dag benyttes som alt fra lavine- og ettersøkshund, til politi- og militær tjenestehund med en rekke ulike oppgaver. Den er også en meget populær familiehund, som egner seg bra til både trekking av pulk, agility, kløving og andre former for hundesport.

[rediger] Lynne og væremåte

Schäferhunden er en selvsikker, modig, oppmerksom og godlynt hunderase som passer godt for folk og familier med noe erfaring og som har en sportslig eller bruksmessig instilling. Den trenger dressur, oppgaver og utfordringer for å trives maksimalt, og egner seg dårlig som «hjemme-alenehund» i en leilighet.

[rediger] Annet

Siden schäferhund er så populær er det også svært mange som driver med oppdrett av denne rasen. Slikt fører dessverre ofte til at det blir endel useriøse oppdrettere, som ikke alltid avler med tanke på rasens beste. Om en ikke har nødvendig kunnskap selv, bør man derfor rådføre seg med Norsk Schäferhund Klub før en velger seg oppdretter.

Hvit schäferhund aksepteres ikke av FCI og NKK, selv om denne varianten finnes og ikke er albino. Langhåret schäferhund blir heller ikke akseptert som offisiell variant av rasen, men er allikevel en populær og ofte foretrukket brukshundvariant i mange miljøer.

Rasen er dessverre arvelig disponert for hofteleddsdysplasi (HD) og albuleddsartrose (AA). Visse linjer er dessuten utsatt for såkalt schäferkløe, en atopisk allergi som en arvelig belastet.