Samnitterkrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Samnitterkrigene
Mons Gaurus Caudine Forks – Lautulae – Bovianum Camerinum - Sentinum - Aquilonia

Samnitterkrigene var tre kriger mellom den tidlige romerske republikk og stammene i Samnium. De største motstanderne mot romernes hegemoni på den italienske halvøyen var samnittene, barske og krigerske fjellfolk som holdt til i Appenninene, sørøst for Latium. Stridighetene mellom disse krigerske rasene er kjent som første, andre og tredje samnitterkrig. Krigene strekte seg utover en periode på et halvt århundre, og dets slagmarker inkluderte nesten alle statene i Italia. Krigene endte med romersk dominans over samnitterne.

Innhold 1 Den første samnitterkrig (344 - 341 f.Kr.) 2 Den andre (eller den store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.) 3 Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.) 4 Kronologi 4.1 Den første samnitterkrig(344 -341 f.Kr. 4.2 Den andre (eller store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.) 4.3 Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.) 5 Referanser

[rediger] Den første samnitterkrig (344 - 341 f.Kr.)

De sabelliske fjellboerne i Appenninene hadde i århundrer forsøkt å trenge seg inn på slettene mellom fjellene og Middelhavet, men toscanerne og latinerne hadde holdt dem i sjakk. Av den forandret deres retning fra Latium til Campania, der de hadde vent seg til en mer sivilert levemåte, og på den måten gått fra den mer ville og krigerske levestandarden til deres likemenn i fjellområdene. De mektigste av disse fjellfolkene, Samnittene, begynte på 300-tallet å bli like siviliserte som deres forløpere i Campania. De samnittiske bøndene ønsket å bruke de store slettene som beite for husdyrene. Dette var områder som folket i Campania allerede brukte, og de så på de halvsiviliserte, krigerske fjellfolkene som en alvorlig trussel mot deres levesett. De vendte seg mot Roma for å få hjelp. Romerne stilte opp, og begynte å sende utsendinger til fjellene for å forhandle med samnitterne. De romerske sendebudene ble imidlertid brutalt behandlet, noe som førte til at Roma erklærte krig mot samnittene. Den første samnitterkrig var et faktum.

Den første samnitterkrigen var kort. Den var preget av romersk dominans i felten, og av et mytteri blant soldater som ble undertrykt av den sympatiske og sunne fornuften til den fornemme diktatoren Marcus Valerius Corvus, som etter legendene skal ha knust en gallisk goliath i et håndgemeng i sine yngre dager. Krigen varte i to år, og endte i 341 f.Kr. med romersk triumf og at samnittene ble villige til å inngå fred.

Krigen endte med en kortvarig fred, på grunn av opprøret til latinerne, romas allierte, som var fornærmet over deres avhengiget til den dominerende byen Roma. Som svar forlot romerne Campania, og gikk en annen trussel i møte; de hadde tvunget latinerne inn i samnitterkrigen uten å spørremed dem på forhånd.

Til tross for krigens kortvarighet resulterte den, for Roma sin del, i den store overtakelsen av det rike Campania-området med dets hovedsetet i Capua. Campanianerne allierte seg trolig med romerne, da de kjempet over Capua med samnitterne, for nyttegjøre deres styrke i konflikten. Hvis dette var tilfelle, var det trolig det første av flere tilfeller der Roma gikk i krig etter å ha blitt invitert til en allianse av en svakere stat allerede i krig. Da de var inne i krigshandlingene, hadde romerne en tendens til å absorbere den allierte staten etter å ha bekjempet fienden. Campania ble uansett soltid knyttet til Roma, og trolig fikk området også romersk borgerskap, vel å merke uten retten til å stemme i Roma (civitas sine suffragio). Campania ble et solid bidragsyter til Romas styrke og arbeidskraft.

[rediger] Den andre (eller den store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.)

I 327 f.Kr. brøt krigshandlingene ut igjen mellom samnittene i fjellene og de på Campanias sletter. Samnittene anla en garnison i Napoli - en by som på den tiden var befolket av grekere. Igjen tilkalte slettefolket Romas assistanse, og Roma gikk nok en gang til krig mot samnittene.

Romerne gikk året etter, 326 f.Kr., samnittene i møte midt i Liris-dalen (dagens Liri), og ble startskuddet for den andre, store samnitterkrigen som varte i over 20 år, og som, for romernes del, ikke ble like vellykket som den første. I krigens første halvdel gikk Roma gjennom flere store nederlag, men i løpet av de neste ti årene klarte de å komme tilbake, reorganisere seg og til slutt vinne krigen.

I krigens første år var Romas hær så suksessfull at samnittene, i år 321 f.Kr. ba om fred, men betingelsene de ga var av en alt for streng karakter til at romerne kunne godta. Dermed fortsatte krigen. Det samme året ble de to konulene ansvarlig for den romerske invasjonshæren i Samnium fanget i et fjellpass, kjent som Caudine Forks. Hæren kunne ha blitt utslettet om de ikke hadde underkastet seg de ydmykende betingelsene gitt av den samnittiske seiersherren Pontius. Hæren ble avvæpnet og tvunget til å «gå under åket», en form for galgelignende oppstilling av trespyd som overvunne soldater måtte gå gjennom som tegn på underkastelse. Dette var et oltidsritual som var en svært ydmykende måte å vise at fienden var beseiret. Trespydet var i denne sammenhenhengen brukt, fordi den største skjendigheten en romersk soldat kunne vedgå var å miste sitt spyd. I mellomtiden måtte de to fangede konsulene gå med på en femårsavtale svært lukrative for samnittene. I senere tid har romerske historikere prøvd å benekte denne ydmykelsen ved å komme opp med historier om Romas motarbeidelse av denne avtalen og dets hevn mot samnittene.

Krigen holdt opp for fire år, og mens Roma ventet på at krigen skulle blusse opp igjen, forsterket hun sitt militær ved å øke rekrutteringen. I 320 og 319 returnerte romerne for å ta sin hevn mot samnittene, og beseiret dem i det som Livy har kalt en av de største hendelsene i romersk historie. I 315, etter å ha frigjort gislene, gikk Roma på et stort nederlag ved Lautulae.

Frem til 314 f.Kr. så det ut som om krigen var på samnittenes side. Campania var på nippet til å svikte Roma. Fred ble etablert mellom Roma og noen få samnittiske byer. Tilstanden ble ikke dårligere for samnittene da etruskerne, i 311, meldte seg inn i krigen på deres side.

Krigens gang skulle imidlertid vende om til Romas fordel. Romerne slo, i perioden 311 og 304 f.Kr., etruskerne og samnittene i flere slag. Krigen ble en konkurranse om dominansen av store deler av Italia. I 308 f.Kr. ba etruskerne om fred, en fred som ble gitt dem på svært strenge vilkår. I 304 f.Kr. inngikk samnittene også en fredsavtale, på strenge vilkår, men ikke overveldende, en fred som vedvarte til 298 f.Kr.

Oldtidskilder beretter om at Roma til å begynne med lånte hoplitt-taktikker med etruskerne (brukt i det 6. og 5. århundre f.Kr.), men senere adopterte det manipulerte systemet til samnittene, trolig på grunn av den samnittiske suksessen på den tiden. Den manipulerte formasjonen liknet et mønster fra et sjakkbrett, der faste kvadrater med soldater var separert med tilsvarende tomme firkanter. Det var et betydelig mer fleksibelt system enn den primitive masseformasjonen, som gjorde hæren mer bevegelig i dårlig terreng. Systemet forble gjennom republikken og keiserriket.

I den samme perioden som det ble inngått fred, begynte romerne for første gang å organisere en marine. De første militærveiene ble bygd(Via Appia ble oppstartet i 312 f.Kr. og Via Valeria i 306 f.Kr.), og romerne økte soldatutskrivingene, som kan tolkes ut fra det økte antall militærtribuner fra 6 til 16.

I tiårene fra 334 til 295 f.Kr. grunnla romerne 13 kolonier mot samnittene, og de dannet seks nye ukultiverte stammer i innlemmet territorium. I løpet av krigens siste år utvidet romerne også sin makt i de nordlige deler av Etruria og Umbria. Flere suksessfulle kampanjer tvang flere byer i disse områdene til å bli Romas allierte.

[rediger] Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.)

Ved slutten av det fjerde århundre mente samnittene at de hadde hatt nok fred. De ville nok en gang forsøkte å forhindre romersk dominasjon av Italia. Den tredje samnitterkrig var det siste, desperate forsøk for samnittene å oppnå uavhengighet. De overtalte etruskerne, umbrierne og gallerne til å bli med i krigen på deres side.

Krigshandlingene brøt ut i 298 f.Kr. på slettene nær Napoli. Romerne ble forskrekket da de så etruskerne og gallerne meldte seg inn i krigen i nord. Roma hadde hatt fordel med at fienden i de to forgående krigene manglet koordinasjon, men nå måtte romerne møte dem alle på en gang.

Seieren over samnittene i sør ble en liten lettelse for Roma, men det avgjørende slaget for Italia skulle skje i 295, ved Sentinum i Umbria. Slaget ved Sentinum innhadde flere soldater enn noe annet slag i Italia hadde gjort. Roma lot gallerne først anpripe med sine hestestridsvogner. Deretter samlet romerne seg og klarte å knuse både samnittene og gallerne. Roma tjente på sin selvdisipling, kvaliteten på legionene, og deres militære lederskap.

Samnittene gav seg imidlertid ikke og kjempet helt til et knusende nederlag i 291 f.Kr. ødela deres muligheter for videre kjemping. Neste år ble fredsavtaler inngått på relativt gode vilkår for samnittene, for samnittene var i realiteten ikke lenger en trussel for Roma.

De campanske byene, som til å begynne med fikk Roma inn i krigen, ble nå allierte til Roma, med varierende grad av uavhengighet. Romerske militærkolonier ble anlagt i Campania og i de østlige delene av Samnium. Roma fikk nå kontroll over hele den italienske halvøyen, bortsett fra de greske byene helt sør i Italia og Po-dalen, da Po-dalen fortsatt var okkupert av gallere.

[rediger] Kronologi

[rediger] Den første samnitterkrig(344 -341 f.Kr.

• 343 f.Kr. - Den første samnitterkrig starter
• 342 f.Kr. - Slaget ved Mount Gaurus.
• 341 f.Kr. - Roma trekker seg fra krigen mot samnittene og går inn i latinerkrigen på samnittenes side.

[rediger] Den andre (eller store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.)

• 326 f.Kr. - Startskuddet for den andre samnitterkrig.
• 321 f.Kr. - Slaget ved Caudine Forks.
• 316 f.Kr. - Slaget ved Lautulae.
• 311 f.Kr. - Etruskerne blir med i krigen på samnittenes side.
• 310 f.Kr. - Slaget ved Lake Vadimo mellom Roma og etruskerne.
• 308 f.Kr. - Krigen opptrappes da umbriene, Picentini og Marsi blir med i krigen mot Roma.
• 306 f.Kr. - Hernici gjør opprør mot Roma (Livy ix. 42).
• 305 f.Kr. - Slaget ved Bovianum ender med nederlag for samnittene, og samnittene er uten evne til å forsvare seg.
• 304 f.Kr. - Aequi blir slått
• 304 f.Kr. - Slutten på den andre samnitterkrig. Roma danner flere nye kolonier og etablerer kontroll over store deler av Sentral- og Sør-italia.

[rediger] Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.)

• 298 f.Kr. - Den tredje samnitterkrig starter
• 298 f.Kr. - Romerne tar de samnittske byene Taurasia, Bovianum Vetus og Aufidena.
• 297 f.Kr. - Konsul Fabius Maximus Rullianus beseirer samnittene nær Tifernum (Liv. 10.14).
• 295 f.Kr. - Slaget ved Sentinum
• 294 f.Kr. - Samnittisk seier ved Luceria
• 293 f.Kr. - Slaget ved Aquilonia
• 291 f.Kr. - Romerne stormer den samnittiske byen Venusia
• 290 f.Kr. - Slutten på den tredje samnitterkrig

[rediger] Referanser

• Livy er primærkilden til hele den romerske konflikten med Samnium. Selv om han beskriver krigene med entusiasme og i detalj, er det fortsatt tvil om den historiske korrektheten i hans beretninger.
• Redegjørelse om romersk ekspansjon i pre-punisk periode (offentlig eiendom)