Rettskildefaktor
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En rettskildefaktor er en argumentkilde som brukes for å kunne løse rettslige problemstillinger, så som å finne fram til hva som er innholdet i en rettsregel, eller å løse en tvist mellom parter som er uenige. Rettskildeprinsippene angir hvordan rettskildefaktorene skal benyttes og vektlegges.
Etter at Torstein Eckhoff først innførte en slik kategorisering av rettskildefaktorene, er det i norsk rett vanlig å dele inn rettskildefaktorene omlag syv grupper:
- Lovtekster fastsatt av Stortinget, eller i forskrifter gitt av et departement med hjemmel i lov.
- Lovforarbeider og etterfølgende uttalelser som har en viss autoritet.
- Domstolspraksis, særlig fra Høyesterett.
- Andre myndigheters praksis (for eksempel ligningsmyndighetenes praksis).
- Privates praksis (for eksempel kontraktspraksis i entrepriseforhold mellom entreprenør og byggherre).
- Juridisk teori i bøker, artikler og lignende juridisk faglitteratur.
- Reelle hensyn (særlig om tolkningen fører til et godt resultat for parter, samfunnet, andre rettsregler og annet).
Listen kan ikke anses å være en uttømmende oversikt over relevante rettskilder, idet internasjonale rettskilder som folkerett og EU-/EØS-rett ikke er med.
