Realisme (statsvitenskap)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Realisme er en teoretisk retning innen internasjonal politisk teori. Organiseres ofte under distinksjonene klassisk realisme, neorealisme eller strukturell realisme.

Kjerneideen av realisme er at det internasjonale samfunn er et anarki, uten noen form for overordnet makt. Dette resulterer i at alle statsmakter til enhver tid er overlatt seg selv, økonomisk, militært, sikkerhetspolitisk osv. Dette er utgangspunktet for realpolitiske prioroteringer og vurderinger, som igjen skal ivareta statsmaktens overlevelse, suverenitet, militær og økonomisk sikkerhet (realismens tre s'er, Statism, Survival og Security, definert av K. Waltz).

Realisme som navn på internasjonal politisk teori ble først brukt av Hans J. Morgentau i boken "politics among nations", som utkom etter annen verdenskrig. Realisme som fenomen ble imidlertid beskrevet allerede av Thucydides i verket om den peloponnesiske krig fra ca. 400 f. kr, og grundig utredet i Machiavellis Fyrsten fra tidlig 1500.