Platedrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Platedriftteorien er teorien omkring de langsomme bevegelsene i jordskorpen og ble utarbeidet på 1960-tallet. To av forløperne til denne teorien er teorien om kontinental drift og teorien om havbunnspredning.

[rediger] Teorien om kontinentaldrift

I 1912 lanserte den tyske meteorologen Alfred Wegner teorien om kontinentaldrift. Denne teorien gikk ut på at alle kontinentene en gang hadde vært samlet i ett enormt kontinent, Pangea, og ifølge Wegner «sprakk» dette området opp for 200 millioner år siden, slik at kontinentene drev fra hverandre.

Litosfæren består av ulike plater som grenser til hverandre i ulike plategrenser. Kontinentalplater utgjør kontinenter og tørt land. Havbunnsplater (Oceanplater) utgjør havbunnen. De ulike grenser identifiseres ved måling av jordskjelvaktivitet, og deles inn i divergerende, konvergerende og transforme grenser. Havbunnspredning skjer langs divergerende grenser, eller midthavsrygger, der ny havbunn dannes. Konvergerende plategrenser oppstår der to eller flere plater kolliderer. Ved kollisjon mellom kontinentalplater vil det bygges fjellkjeder (orogenese), ved kollisjon mellom havbunnsplate og kontinentalplate vil havbunnsplaten bli presset under kontinentalplaten på grunn av platenes ulike oppbygging og egenvekt. Dette kalles en subduksjonssone. Den nedadgående (subderte) platen vil etter hvert bli presset så dypt ned at smelting begynner. Smeltet materiale stiger til overflaten, og danner en vulkansk bue i innlandet. Ved kollisjon mellom to havbunnsplater vil den eldste (den kaldeste) platen bli presset under den yngste, og øybuer vil dannes av vulkansk aktivitet.

[rediger] Teorien om havbunnspreding

På 1940- og 1950-tallet ble teoriene tillagt nye kunnskaper om havbunnen etter grundige undersøkelser gjort av National Geographic.

Denne artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.