Paul Ince
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
|
Paul Ince (født 21. oktober 1967 i Ilford (Essex), England) er en fotballspiller. Han er kjent som den føste fargede kaptein for Englands landslag i fotball.
[rediger] West Ham United
Ince prøvespilte for West Ham i 1985, og ordnet seg etterhvert proffkontrakt. Han kom til klubben rett etter han sluttet på skolen. Debuten kom først som 19-åring: 30. 11. 1986 for West Ham United mot Newcastle United (1. divisjon, 0–4 borte, 22 077 tilskuere, innbytter for Alan Dickens). Sesongen etter begynte han å spille mer fast for laget. Hans kvaliteter var bl.a. fart, utholdenhet, kompromissløse tacklinger og gode pasningsegenskaper.
Han ble snart kjent som en hardtkjempende midtbanespiller, og fikk kjælenavnet «The Guvenor». Kallenavnet fulgte ham gjennom hele karrieren.
I august 1988 ble Ince lagt merke til av resten av fotball-England, da han scoret 2 spektakulære mål i en svært overraskende seier mot storlaget Liverpool i Ligacupen. West Ham nådde helt til semi-finalen, der de tapte for Luton Town. I ligaen derimot gikk det dårlig for laget, men Ince var storspilleren.
[rediger] Manchester United
Alex Ferguson kjøpte Ince fra West Ham United den 13. september 1989 for st startbeløp på £800 000, i tillegg kom £5000 pr. kamp i fem år (dette ble totalt £1 500 000). Overgangen var av den kontroversielle sorten, fordi Ince hadde latt seg avbilde i en United-drakt før overgangen. Dette bildet havnet i avisen Daily Express, og dermed fikk Ince hatbrev og tilrop fra West Ham supportere. Dette førte til en fremskynding av overgangen. Det ble imidlertid et nytt problem da Ince ikke besto den medisinske testen.
I et intervju i bladet Four Four Two, som også gis ut i Norge under navnet Fire Fire To, svarte Ince på spørsmål fra leserne om denne overgangen:
«Jeg snakket med Alex Ferguson og avtalen var nesten sluttført. I skulle reise på ferie og min agent på den tiden, Ambrose Mendy, sa at det ikke var nødvendig å komme tilbake for å ta bilde i United-drakten når avtalen var ferdig signert. Derfor tok vi bildet før jeg reiste på ferie, og det skulle brukes når avtalen skulle annonseres. Lawrence Luster i avisen Daily Star tok bilde og la det i arkivet. Like etter skulle deres søsteravis, Daily Express, finne et bilde av meg i West Ham drakt, og fant i stedet et med United-skjorte. De trykte dette bilde, og dermed brøt problemene ut. Jeg kom tilbake og oppdaget at West Ham supporterne var rasende på meg. Det var i sannhetens tegn ikke min feil. Jeg var bare en ung gutt på den tiden, og alt jeg gjorde var å følge min agents råd. Det måtte jeg selv lide for i ettertid.»
Ince debuterte for Manchester United den 16. september 1989 mot Millwall (1. divisjon, 5–1 hjemme, 42 746 tilskuere). Allerede i sin første sesong var han en del av laget som vant FA-cupen, etter to kamper mot Crystal Palace på Wembley. Dette var manager Fergusons første triumf på fire sesonger. Mange sier at denne seieren redde jobben hans, spesielt med tanke på at laget var nær ved å rykke ned. En sluttspurt gjorde at klubben endte på 13. plass.
Sesongen etterpå gikk det bedre med United, og laget hadde store ting på gang. I ligaen endte det med 6. plass. I ligacupfinalen endte det med skuffende tap mot Sheffield Wednesday, ledet av Ron Atkinson. Siden United vant FA-cupen sesongen i forveien fikk United lov å delta i Cupvinnercupen. Forbudet mot engelske klubbers deltakelse i Europa var opphevet (unntatt for Liverpool), og det gikk over all forventning. United feide lag etter lag av banen, blant annet Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier, Legia Warszawa og til slutt selveste Barcelona i finalen (i Rotterdam). United vant 2–1 etter to mål av Mark Hughes, og Ince storspilte på midtbanen sammen med legenden Bryan Robson, som senere skulle bli hans manager i Middlesbrough.
I 1992/93 var Uniteds lag endelig gode nok til å hente hjem ligaseieren. Dette var den første sesongen etter at «Premier League» var innført. Det var hele 26 år siden United hadde vunnet. Ingen av spillerne på dette laget vil noensinne bli glemt av Uniteds supportere.
I 1993/94 sesongen var Manchester United fantastiske, og Paul Ince hadde sin beste sesong for klubben. Han scoret 8 mål på 39 ligakamper. Klubben vant både ligaen og FA-cupen, noe de aldri hadde gjort tidligere. Selve finalen i FA-cupen endte i 4–0 seier over Chelsea på Wembley.
Hans siste sesong i United kunne endt veldig bra, men klubben klarte ikke å opprettholde seiersrekken på vårparten. United var så nær ligaseier i siste kampen mot West Ham, hadde Andy Coles stolpeskudd på overtid gått inn, ville United vunnet. I FA-cup finalen på Wembley endte det med 0–1 tap for Everton. Denne sesongen ble Ince beskyldt for å ha slått til en tilskuer borte mot Crystal Palace. Dette skjedde mens Eric Cantona kung-fu sparket en tilskuer ved navn Matthew Simmons. Cantona var blitt utvist og gikk langs sidelinjen på vei mot garderoben, da Simmons kom løpende ned fra 13. rad for å skjelle ut Cantona. Ince ble inblandet i slosskampen, men slapp unna straff etter en høring.
[rediger] Inter Milano
Ince ble solgt til Inter Milano sommeren 1995, da manager Ferguson valgte å satse på sine yngre spillere, slik som David Beckham, Paul Scholes, Nicky Butt, Gary Neville og Phil Neville. United fikk £7 millioner for ham. Dette var den største summen United noensinne hadde fått for en spiller. Det gikk historier om at Ince hadde forlanget å bli kalt «Guv'nor» av sine lagkamerater, noe han senere har kalt en «kort fase» av livet. Ferguson har ved senere anledninger omtalt Ince som «big-time Charlie», altså «stormannsgal».
Inter-publikummet var skeptiske til Ince, men skulle snart bli overbevist. Hans fremragende spill gjorde ham kjapt til en publikumsfavoritt. Den første sesongen var dårlig for laget, og Inter endte på 7. plass, selv om Ince spilte glimrende. Om sommeren var han selvskreven på Englands landslag under EM på hjemmebane.
Den andre sesongen i Inter Milano endte bedre. Laget kom på 3. plass i Serie A, og kom til UEFA-cupfinalen mot Schalke 04. I tredje runde scoret Ince mot Boavista. Finalen gikk over to kamper, og Inter tapte bortekampen 0–1. I hjemmekampen scoret Ivan Zamorano, slik at laget vant 1–0. Dermed var det duket for straffesparkkonkurranse, som endte med 1–4 tap og tårer.
Selv om Ince ble tilbudt en ny og forbedret kontrakt av Inters klubbpresident Massimo Moratti, valgte Ince å forlate klubben. To år i utlandet fikk være nok. Ince reiste hjem til England, med en av landets beste utenlandskarrierer bak seg.
[rediger] Liverpool
En viktig faktor for overgangen til Liverpool, var muligheten for å spille sammen med landslagskollega Michael Owen. Ince gikk fra Inter Milano til Liverpool i juli 1997 for £4 500 000. En annen viktig motivasjon var at hans sønn, Thomas, var 5 år gammel og Ince ønsket at han skulle gå på en engelsk skole. I Liverpool fikk Ince en kontrakt på fire år.
Også i Liverpool slet Ince med temperamentet sitt. Han ble utvist mot Valencia (UEFA-cupen) 03. november 1998. I løpet av sesongen 1997/98 fikk Ince 13 gule kort. Det ble ingen trofeer i hans tid på Anfield Road, men han opplevde et stort høydepunkt da han utlignet mot United i sin andre sesong. Han jublet hemningsløst sammen med publikumet på The Kop.
[rediger] Middlesbrough
Ince gikk til Middlesbrough etter at han ble kjøpt av manager Bryan Robson for £1 million. På denne tiden var Ince blitt 32 år gammel, og karrieren var tydelig på hell. Likevel beholdt han plassen på det engelske landslaget som kvalifiserte seg til EM 2000 under manager Kevin Keegan.
Etter at Steve McClaren overtok som manager ble det ikke noen ny kontrakt på Ince, siden McClaren heller ville la yngre krefter slippe til.
[rediger] Wolverhampton Wanderers
Ince kom til Wolves på fri-transfer, etter at hans kontrakt med Middlesbrough var utgått. Han debuterte hjemme mot Burnley (3 0, 17. august 2003). Ince hadde bare spilte én kamp for West Ham på nest høyeste nivå, før denne sesongen. Men Wolves klarte opprykk til Premier League i hans første sesong der. De rykket imidlertid rett ned igjen i 2003/04. Ince hadde offentliggjort at han skulle legge opp etter 2004/05 sesongen, men ombestemte seg midtveis i sesongen da klubben ansatte Glenn Hoddle, hans gamle landslagssjef. I juni 2005 skrev han under en ny ettårskontrakt. I april 2006 annonserte han at han ønsket å fortsette i ytterligere én sesong, etter å ha snakket med sin gode venn Teddy Sheringham - som også fortsetter karrieren til etter de fylte 40.
[rediger] Landslaget
Ince spilte 2 juniorlandskamper for England, før han fikk sjansen hos U-21 landslagsmanager Dave Sexton. Etterhvert fikk han sjansen på A-landslaget, under Graham Taylor i september 1992. Dette skjedde mot Spania i Santander, noe som endte i et 0–1 tap, men Ince spilte godt.
Ince fikk senere sjansen som kaptein på det engelske landslaget, og ble med det den første fargede kaptein for England. Dette skjedde 9. juni 1993 mot USA, i prøve-VM, en kamp som endte med tap 0–2. Ince fikk sjansen da verken Tony Adams eller David Platt kunne spille kampen.
Kvalifiseringen til VM 1994 endte dårlig for England sin del, etter bl.a. 0–2 tap mot Norge og Nederland. Ince scoret imidlertid sine 2 første landslagsmål i 7–1 seieren over San Marino i Bologna.
Ince spilte EM-1996 på hjemmebane, etter en glimrende sesong for Inter Milano. England røk ut på straffesparkkonkurranse mot Tyskland i semifinalen, etter en glimrende kamp på Wembley. Ince våget ikke å se på straffene, og satt med ryggen mot mål under hele konkurransen. Ince hadde da bidratt sterkt for å få laget så langt. England manager Terry Venables valgte å bruke Ince i alle kampene.
I kvalifiseringen til VM 1998 bidro også Ince meget sterkt. England hadde havnet i en vanskelig pulje, med blant annet Italia. En hodeskadet Ince spilte med bandasje i siste bortekampen mot Italia. En heroisk innsats bidro til 0–0, og dermed var England klar for VM. Selve sluttspillet endte nok en gang med skuffelse. I åttendelsfinalen mot Argentina var det klart for ny straffesparkkonkurranse. Denne kampen er kjent fordi David Beckham ble utvist. Ince bommet og England røk ut.
Temperamentet var Inces største fordel og ulempe, og han ble bl.a. utvist for England mot Sverige (1–2 borte) høsten 1998.
Ince spilte også i EM-2000 i Nederland/Belgia. Manager Kevin Keegan valgte å bruke Ince i alle tre gruppespillkampene. England tapte to av dem, og vant bare én. I den siste kampen, mot Romania vant Ince en straffe for England, men det hjalp lite.
Etter EM la Ince opp landslagskarrieren, og ble stående med 53 kamper, og bare de to målene mot San Marino.
1992/93: Spain, Norway, Turkey (x2), Holland, Poland, USA, Brazil, Germany 1993/94: Poland, Holland, San Marino, Denmark, Norway 1994/95: Romania, Rep of Ireland 1995/96: Bulgaria, Croatia, Hungary, Switzerland, Scotland, Holland, Germany 1996/97: Moldova, Poland, Georgia, Italy, Mexico, Georgia, Poland, Italy, France (sub), Brazil 1997/98: Italy, Cameroon, Chile (sub), Switzerland, Portugal, Morocco, Tunisia, Romania, Colombia, Argentina 1998/99: Sweden, France 1999/00: Belgium, Scotland (x2), Brazil, Malta, (sub), Portugal, Germany, Romania Total: 53 caps, 2 goals
[rediger] Meritter
- FA-cup vinner 1989/90, 1993/94
- Charity Shield 1990 (delt), 1993, 1994
- Seier i E-cup for cupvinnere 1990/91.
- UEFA-cup finalist 1996/97 (med Inter)
- Liga-cup finale: 1990/91, 1991/92 (seier).
- Supercup vinner 1991.
- Premier League vinner 1992/93, 1993/94.
- Vinner av «Carlsberg Cup» sommeren 1998 (i Irland, mot bl.a. Leeds og St. Patricks Athletic).
[rediger] Karriere som spiller
| Klubb | Sesong | Plass | Div | FA-cupen | Ligacupen | E-cupen | Ligakamper | Ligamål | Manager |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 West Ham United |
1986/87 | 15 | 1 | 5. runde | 5. runde | - | 10 | 1 | |
| West Ham United |
1987/88 | 16 | 1 | 4. runde | 2. runde | - | 28 | 3 | |
| West Ham United |
1988/89 | 19 | 1 | 6. runde | Semi-fin | - | 33 | 3 | |
| West Ham United |
1989/90 | 7 | 1 | 3. runde | Semi-fin | - | 1 | 0 | |
| Manchester United |
1989/90 | 13 | 1 | Vinner | 3. runde | - | 26 | 0 | Alex Ferguson |
| Manchester United |
1990/91 | 6 | 1 | 5. runde | Finale | Vinner | 32 | 3 | Alex Ferguson |
| Manchester United |
1991/92 | 2 | 1 | 4. runde | Vinner | 2. runde | 33 | 3 | Alex Ferguson |
| Manchester United |
1992/93 | 1 | PrL | 5. runde | 3. runde | 1. runde | 41 | 6 | Alex Ferguson |
| Manchester United |
1993/94 | 1 | PrL | Vinner | Finale | 2. runde | 39 | 8 | Alex Ferguson |
| Manchester United |
1994/95 | 2 | PrL | Finale | 3. runde | Gruppe | 36 | 5 | Alex Ferguson |
 Inter Milan |
1995/96 | 7 | SeA | 30 | 3 | ||||
| Inter Milan |
1996/97 | 3 | SeA | Finale | 24 | 7 | |||
| Liverpool FC |
1997/98 | 3 | PrL | 31 | 8 | ||||
| Liverpool FC |
1998/99 | PrL | 34 | 6 | Gérard Houllier | ||||
| Middlesbrough FC |
1999/00 | PrL | 32 | 3 | Bryan Robson | ||||
| Middlesbrough FC |
2000/01 | PrL | 30 | 2 | |||||
| Middlesbrough FC |
2001/02 | PrL | 30 | 2 | Steve McClaren | ||||
| Wolves |
2002/03 | 1 | 40 | 2 | Dave Jones | ||||
| Wolves |
2003/04 | PrL | 32 | 2 | Dave Jones | ||||
| Wolves |
2004/05 | 1 | 28 | 3 | Glenn Hoddle | ||||
| Wolves |
2005/06 | 1 | 17 | 1 | Glenn Hoddle |
