Oppløsningsrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Man skiller mellom oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd og oppløsningsrett i den den utøvende makts hånd. Den siste varianten er den mest utbredte, og betegner den muligheten en president eller en regjering har til å oppløse den lovgivende makt, parlamentet, og skrive ut nyvalg. Oppløsningsrett i den lovgivende makts hånd, betegner muligheten et parlament har til å oppløse seg selv slik at nyvalg må skrives ut.

Bruken av oppløsningsinstituttet er som regel knyttet til politiske kriser, der nyvalg ses på som en mulighet til å komme seg ut av uføret. Det er imidlertid vel så ofte at trusler om bruk av oppløsningsinstituttet blir fremmet av den part som besitter retten til å bruke det. Dette for å få gjennomslag for politiske mål som rettighetshaver måtte ha.

Det er betydelig forskjell fra land til land når det gjelder hvordan oppløsningsretten kan benyttes. I en del land er den knyttet til parlamentariske kriser og er begrenset,(f.eks. Sverige) andre land, som Storbritannia, har f.eks. en oppløsningsrett som statsministeren fritt kan benytte når han måtte ønske. Siste variant gir betydelig makt til en regjering og det er påpekt at oppløsningsretter som denne kan misbrukes. Et annet moment for oppløsningsrettens utforming er hvilken innvirkning det for på valgperiodene i et land. I Sverige har man et fast riksdagsvalg hvert fjerde år som ikke påvirkes av evnt. nyvalg midt i valgperioden. I Storbritannia derimot fungerer det slik at det må holdes parlamentsvalg senest fem år etter det forrige, dvs. at fristen for neste parlamentsvalg forskyves ved utskriving av nyvalg.

I Norge har vi ingen form for oppløsningsrett til nasjonalforsamlingen, Stortinget, men opp igjennom årene har en del krefter tatt til orde for at det bør innføres, og fremmet grunnlovsforslag som vil kunne innføre dette.