Matrikkelskyld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Matrikkelskyld har sin opprinnelse fra starten av 1500-tallet og ble opprettet for å kunne kreve inn skatt fra de enkelte eiendommer. Hver enkelt eiendom ble tildelt en matrikkelskyld, som skulle illustrere eiendommens verdi og avkastning. I prinsippet utgjorde matrikkelskylden ca. 1/6 av årlig avkastning på gården. Matrikkelskylden ble derfor ofte satt til huder, kalveskinn, geiteskinn osv, alt etter gårdens produksjon. Den kunne også være satt i tønner med korn eller fisk. Matrikkelen gjorde det også mulig å registrere salg og pantsetting av eiendommene.

Matrikkelbetegnelse og matrikkelskyld ble revidert flere ganger frem til 1886, da någjeldende matrikkellov ble innført. Alle eiendommene i landet ble da samlet verdsatt til 500 000 skyldmark, og hver skyldmark var inndelt i 100 øre. Ut fra dette ble hver enkelt eiendom tildelt matrikkelskyld. Hver kommune ble inndelt i et antall gårdsnummer som igjen ble inndelt i bruksnummer (tidligere løpenummer). Når en eiendom ble delt, ble det opprettet et nytt bruksnummer under det gårdsnummeret den ble utskilt fra, og også matrikkelskylden ble delt. Ved senere lovendringer kunne også det enkelte bruksnummer deles inn i festenummer og seksjonsnummer som også kan omsettes og pantsettes.

Ved innføringen av «Delingsloven» i 1980 forsvant matrikkelskylden.