Kristina Hjartåker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kristina Isabel Hjartåker (født 17. desember 2001, død 7. februar 2006) ble kjent for hele Norge etter at hun ble hardt skadd i en rasulykke. Striden mellom familien og Haukeland Universitetssykehus om hvorvidt livsforlengdende behandling skulle avvikles eller ikke, ble en stor mediasak.

[rediger] Kristina-saken

Rasulykken i Hatlestad terrasse i Bergen skjedde natt til 14. september 2005. I ulykken døde også Kristinas mor og en annen kvinne. Kristina ble reddet ut av leirmassene. Etter å ha observert Kristina en periode, mente legene at det ville være best å avslutte den livsforlengende behandlingen, da man ikke så at det var håp for bedring og at behandlingen i seg selv kunne være smertefull for henne.

Legene informerte i slutten av september Kristinas far, Oddmund Hjartåker, om at de ville slå av respiratoren som holdt henne i live. Far var dypt uenig i dette og engasjerte advokat i et forsøk på å få avgjørelsen utsatt. I hele den tre måneder lange perioden frem til januar forsøkte man å komme til enighet før saken i januar ble gjort kjent i media. Helseminister Sylvia Brustad engasjerte seg i saken, så vel som flere andre markerte politikere og fagfolk. Bergen kommune og særlig byrådsleder i Bergen, Monica Mæland (H) engasjerte seg, og sistnevnte uttalte blant annet at det var naturlig at administrerende direktør for Haukeland Sykehus trakk seg etter denne saken. De etterfølgende ukene var preget av store media- og presseoppslag over hele Norge. Det kom mange støtteerklæringer til familien, og også trusler mot sykehuset og legene som ville avslutte den livsforlengende behandlingen.

Biskop Ole D. Hagesæther ble involvert i saken for å unngå at den skulle gå flere runder i rettssystemet, uten at det er klart hvem som ba biskopen involvere seg. Det er forøvrig historisk at kirken involverer seg i en sak mellom pårørende og behandlere på et sykehus. Det ble dermed ingen åpen, rettslig vurdering av Kristinas sak som ville ha ført til at mange detaljer som er taushetsbelagt ville måtte komme for en dag. Det ble dessuten enighet om at avslutningen av den livsforlengende behandlingen av Kristina skulle utsettes inntil videre i et håp om at partene kunne komme til en enighet.

1. februar snakket en lege fra Haukeland med Kristinas far og avtalte møte til dagen etter, likevel troppet 3 leger og sikkerhetssjefen opp på døren hjemme hos Hjartåker klokken 20:00 kvelden før møtet. Det var imidlertid flere venner på besøk hos far, og disse gav beskjed om at Kristinas far var syk og ikke ville ha besøk. Legene insisterte imidlertid på å få en prat med far og familiens venner valgte etter råd fra fars advokat å ringe politiet for å få legene fjernet. Saken ble anmeldt og henlagt to ganger av Fana politikontor på grunn av intet straffbart forhold, før den på nytt ble tatt opp etter pålegg fra Statsadvokaten.

Kristina sovnet stille inn 7. februar 2006 på Haukeland universitetssykehus med familien rundt seg, etter at legene avsluttet behandlingen helgen før.

[rediger] Etterspill

Statens helsetilsyn opprettet 20. mars 2006 tilsynssak mot Haukeland Universitetssykehus, i første omgang på bakgrunn av oppslaget om hjemmebesøket som legene gjorde til Kristinas far. Imidlertid har tilsynet etter ønske både fra far og fra Haukeland Sykehus tatt opp hele saken til gransking. Den 7. november 2007, nesten 8 måneder senere kom helsetilsynet med den første av flere bebudede rapporter om saken. Denne rapporten tar utelukkende for seg kommunikasjonen mellom sykehuset og far til Kristina. Samtidig offentliggjør Helsetilsynet at de vil vurdere de medisinske sidene av saken i en senere rapport. I den første rapporten finner tilsynet at sykehuset har opptrådt uforsvarlig i tre tilfeller, nemlig i forbindelse med at man fortalte far at behandlingen skulle avsluttes, samt i forbindelse med det omtalte hjemmebesøket. I begge tilfellene fant man at dette var et brudd med forsvarlighetskravet i Lov om Spesialisthelsetjenesten[1], § 2.2. I tillegg fant man brudd på Pasientrettighetsloven[2], §§ 3.2 og 3.3 fordi man mener at sykehuset burde informert far i forkant av en nødvendig og rutinemessig pustetest som ble utført i begynnelsen av oktober. Rapporten i en delvis sladdet utgave kan leses her. [3]

I detalj mener helsetilsynet at kommunikasjonen var for hyppig, på feil tidspunkt og med for mye vekt på å oppnå enighet. Når det gjelder det omtalte hjemmebesøket finner Helsetilsynet at kommunikasjon med pårørende skal skje på sykehuset. Det kommer imidlertid ingen kritikk mot at Biskop Hagesæter ble involvert i saken og at det foregikk forhandlinger utenfor sykehuset i det tilfellet. Det er antakelig første gang at et sykehus har fått kritikk for å kommunisere for mye med pårørende.

I rapporten finner også Helsetilsynet at Haukeland Universitetssykehus har handlet forsvarlig i de øvrige 6 punktene som var vurdert. Det fremgår at man har lagt ned betydelige ressurser på å opprette tillit til far etter at man hadde havnet i konflikt, og at informasjonen som ble gitt var adekvat. Helsetilsynet finner ingen kritikkverdige forhold til kommunikasjonen fra 1. oktober til saken ble kjent i media i januar. Man fremhever også at familien i større grad enn det som er vanlig praksis har latt familien få delta og bestemme forhold rundt behandlingen, blant annet fremgår det at familien benyttet en healer som fikk anledning til å behandle Kristina på sykehuset.

Når borettslaget i Hatlestad Terrasse ble anlagt, ble det uttrykt bekymring over den bratte skråningen ovenfor husene. Bergen Kommune fikk aldri tatt tak i denne situasjonen utover at det ble satt opp et skilt i 1993 som varslet om rasfare på tross av flere henvendelser fra redde beboere og uttalelser fra fagfolk som hadde vært på stedet. Kommunen har i ettertid overtatt de rammede boligene.

[rediger] Kristina-lov

Partiet Venstre har kommet med en uttalelse om at de ønsker en lov om uavhengig faglig vurdering til bruk i tilfeller der det er tvil rundt avslutning av livsnødvendig behandling for alvorlig syke pasienter. Helseminister Sylvia Brustad har uttrykt støtte til dette. Saken er blitt en varm politisk potet, og det kan spekuleres i om dette har medvirket til at det har tatt så lang tid før helsetilsynet har kommet med sin delvise konklusjon.