Kontraktpolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Politisk strategi der politikere i valgkampen inngår en kontrakt med velgerne. Nøkkelen ligger i kontraktens innhold og utforming; den skal være forståelig for alle og ikke innholde stort mer enn fem vesentlige punkter med tydelige budskap. De forteller gjerne om problemer som krever store endringer, men som politikerne vet hvordan og ønsker å gjøre opp med. Velgerne skal på den måten vite hva de har i vente, ved å gi politikeren et kontraktmandat.

[rediger] Årsaker

Strategien kan være et resultat av velgernes krav om forutsigbarhet og trygghet i den moderne velferdsstaten. Vår tids synkende valgdeltakelse er et uttrykk for avmakt og mistillit, og kontraktpolitikken prøver å rette opp dette misforholdet ved å gjøre store valgløfter bindende. Politikerne kan på nytt oppnå tillit ved å sende et signal om at de ikke ønsker å love mer enn de faktisk kan holde. Samtidig ser vi hvordan ideologier ikke lenger spiller noen stor rolle i partipolitikken. Kontraktpolitikken kan derfor være ideologiens motsetning og avløser.

Kontraktpolitikkens forsvarere mener den skaper stabilitet i statsadministrasjonen, og at den representerer en positiv utvikling i forholdet mellom folket og de folkevalgte. Kritikere mener derimot at kontraktpolitikk setter store samfunnsutfordringer til side og gjør de folkevalgte maktesløse fordi politikken i utgangspunktet er fastlåst. De ser den ikke som en nyvinning, men som en strategi med klare føydalistiske trekk.

[rediger] Historikk

Den britiske sosiologen Anthony Giddens har snakket om "den tredje vei", og hvordan de sosialdemokratiske partiene i Europa tilpasset seg modernitetsutviklingen på 1990-tallet - kontrakpolitikken er et ledd i denne utviklingen. Den ble et fenomen særlig i Storbritannia under nydannelsen av det i utgangspunktet sosialdemokratiske New Labour og Tony Blair som markerte en klar høyredreining i politikken.

I Norden peker Danmark seg ut som et land der kontraktpolitikk har spilt en vesentlig rolle. Ved Folketingsvalget i 2005 kunne den sittende, borgerlige regjeringen under Anders Fogh Rasmussen vise til at den hadde holdt sine løfter fra forrige valg til på punkt og prikke, og at den derfor burde få fornyet mandat. Opposisjonen, særlig Socialdemokratiet, fikk på denne måten et troverdighetsproblem og tapte valget. Det er en indikasjon på at hvis det lykkes politikerne å skape gehør for forslagene og de viser seg villige til å gjennomføre dem, kan kontrakpolitikken være effektiv retorikk for gjenvelgelse og fornyelse. Men mange mener allikevel at dette bryter den skandinaviske tradisjonen med et slags konsensusdemokrati, bygget på politiske kompromisser.