Kongespeilet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kongespeilet

Kongespeilet (norrønt Konungs skuggsjá, latin Speculum Regale) er et læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral fra 1200-tallet. Det er et filosofisk-didaktisk skrift, forfattet i Norge mot slutten av det tolvte århundre. Verket som ble til en gang i 1250 er blitt karakterisert som det eneste monumentale verket fra norsk middelalder.

Kongspeilet ble skrevet som en lærebok for sønnene til kong Magnus Lagabøte. Verket fikk også betydning for Magnus Lagabøtes lovgivning. Selv om det er, slik tittelen forteller, et læreverk for en prins' oppdragelse, har det allmen hensikt slik forordet forteller: «...skrevet for alle og er med til lovlig bruk akkurat som en allmening».

Forfatteren er ukjent, men er tydelig en lærd person i Bergen, sannsynligvis knyttet til kongens hoff i en framtredende posisjon. Han har teologiske og astronomiske kunnskaper, vel bevandret i både norsk og utenlandsk litteratur. Han er klar over at jorda er rund og nevner at det finnes folk på andre siden av kloden, antipoder. Observasjoner av soloppgang og solnedgang tyder på at han enten kom fra eller har bodd i Trøndelag en tid, kanskje i Nidaros.

Kongespeilet har form av en dialog mellom far og sønn. Sønnen spør, og blir undervist av sin far som blant annet gir praktiske og moralske råd angående kjøpmannskap, hirden, høvisk opptreden og militærvesenet. En del av Kongespeilet omhandler forholdet mellom kirke og stat.

Kongespeilet forteller også meget om verden sett fra Norge, preget av den tid da Norge besto av Norgesveldet som var større enn bare dagens Norge. Her fortelles det om værlag og seilingstider, om dyrelivet i Grønlandshavet, om merkelige ting og undre på Island, om himmelstrøkene og nordlyset. Stilen kan ha lyrisk klang som overgår ridderromanene: «På den tiden da vinterdag går inn, tar austvinden til å uglades og tykkes være avsatt fra herredømmet sitt fordi han har tapt hodebunaden, den gylne krone. Da setter han en hatt av skyer på hodet og stønner tungt som om han sørger over det tap han nyss har lyd.»