Johanne Hagen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johanne Hagen, f. 1860 og død 1942, er mor til Ingeborg Refling Hagen.
Johanne var datter av Johanne Jensdatter Angelset, 1818-1905 og overjeger Ole Simensen Lier Refling, 1805-1888, begge fra Ringsaker. Hun vokste opp som yngst av sju søsken. Moren var enke, og de øvrige barna hadde en annen far. Johanne møtte faren sin en gang i løpet av oppveksten - og foreldrene valgte å ikke gifte seg, noe som var kontroversielt på den tiden.
Som ung pike reiste hun til Gjøvik, der en eldre søster også hadde slått seg til, og tok arbeid i Boddings bokhandel. Her møtte hun Lars Olsen Skrefsrud som ofte tok inn der, og ble sterkt inspirert av ham. Hun vurderte en tid å reise ut som misjonær. På Gjøvik var det også en Bødtker Hansen på denne tida, som pleide å samle ungdom hos seg til lesning. Der ble det lest Thomas a Kempis og Christian Schriver, mellom annen oppbyggelig litteratur. Alt dette tok Johanne med seg videre.
I 1887 giftet hun seg med Hans Petter Hagen fra Biri, som da var forpakter under Mjøen på nedre Gjøvik gård, og det første barnet, Inga Louise Hagen (1887-1979, ble født samme vinter.
I 1889 flyttet familien til Tangen, og Hans Petter tok stilling som møller under gården Vik. I løpet av de neste årene kom sønnene Hjalmar (1890-1970, og Gustav Adolf, 1892-1981. Johanne tok på denne tida initiativet til søndagsskole på Tangen, noe hun drev i mange år.
I 1894 fikk familien bygget huset Fredheim unna Vik, og her ble de tre yngste barna født: Ingeborg Refling Hagen, 1895-1989, Hilda Johanne Hagen, 1898-1972, og Ragna Hagen, 1902-1960.
Hans Petter gikk fra stillingen som møller i 1901, og tok arbeid på et sagbruk i Stange. Hjemmet var på denne tiden preget av åpenhet, med mange gjester som kom og gikk, og et stort tilfang av fortellinger og overlevert folkeminne. Moren Johanne Angelset bodde også sine siste år på Fredheim. Eldste datteren, Louise, emigrerte til Amerika i 1905, og broren Hjalmar gikk til sjøs samme år.
I 1907 ble Hans Petter Hagen utsatt for en arbeidsulykke på sagbruket, som gjorde at han døde påsken 1908. Dette førte til at Johanne måtte selge huset til svogeren, og sammen med de gjenværende barna tok hun de jobbene hun kunne få. For å lette på byrdene emigrerte Gustav i 1908, og Ingeborg reiste til England som barnepike i 1910. Ettersom familien langsomt kom seg på fote igjen, fortsatte Johanne å drive søndagsskole på Tangen, og ble etterhvert en institusjon i bygda. Hun kjempet hardt for avholdssaken, og møtte motstand ettersom mange arbeidet i det lokale brenneriet på Tangen. Likefullt var hun høyt respektert ettersom årene gikk.
Med hjelp fra datteren Hilda, som tjente penger som lærerinne i Stange, fikk de kjøpt huset tilbake i 1930. Johanne fikk bo sine siste år der, og tok imot slekt og familie årvisst gjennom 1930-årene.
Da krigen kom, mistet hun kontakten med familien i Amerika, og det var tungt for henne. Samtidig ble datteren Ingeborg arrestert. Hun døde av nyresvikt høsten 1942.
Johanne etterlot seg en solid korrespondanse, som er bevart i Nasjonalbiblioteket. Hun skrev også flere dikt, og kontinuerlig dagbok. Hun var en from kristen, og levde etter mottoet Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren, fra Josvas Bok. Hennes siste ord var: «Jeg har vandret med Jesus hele mitt liv, nå skal jeg få se ham».
Johanne Hagen er skildret mange steder i Ingeborg Refling Hagens forfatterskap, og i Aslaug Groven Michaelsens erindringsbøker. Hun er oftest omtalt som «Johannemor», «Mormor Johanne» eller «Oldemor Johanne».
