Fortuna (roman)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fortuna er en roman av Alexander Kielland fra 1884. Den er en fortsettelse av Gift fra 1881, med de samme personene i det samme miljøet. Romanen har navn etter et aksjeselskap som står sentralt i romanen, og Fortuna er først og fremst en roman om det økonomiske liv. Her gir Kielland en klartseende framstilling av hvordan økonomisk uansvarlighet og spekulasjonslyst fører fram mot en uunngåelig økonomisk krise, og hvordan depresjonen etterpå alltid rammer de som var minst ansvarlige for krisa – arbeiderklassen – hardest.
Abraham Løvdahl er blitt student og lever studentens lykkelige tilværelse. Det som han har igjen av opprørsånd og trang til å leve etter høye idealer, kanaliseres ganske snart inn i en ironisk og sarkastisk holdning til det bestående. Omstendigheter i oppveksten har fratatt Abraham evnen til å forfølge sine egne mål og idealer, og han lar seg i sterk grad lede av andre. Den viljesterke fru Meinich har bestemt at Abraham er et passende gifte for hennes datter Clara, og slik blir det. Hun mener også at Abraham bør gjennomføre et kortere studium enn medisin, som han hadde tenkt; derfor blir det jus.
I hjembyen bestemmer Michal Mordtmann seg for å si opp stillingen som direktør ved fabrikken Fortuna, som han sjøl har sørga for å få i gang. Carsten Løvdahl nærer et gammelt hat til Mordtmann, og tar med glede imot vervet som arbeidende styreformann. Han sørger også for at sønnen Abraham trer inn som hans assistent og daglig leder ved Fortuna. Slik kommer Abraham nygift tilbake til hjembyen og flytter inn ovenpå i farens hus.
Det viser seg etter hvert at Clara ikke er den kjærlige og oppofrende livsledsagersken som Abraham hadde drømt om – hun kan være både lunefull og humørsyk. Derimot oppstår det snart en særlig grad av samhørighet mellom Clara og svigerfaren, som i alle måter deler livsanskuelser. Abraham føler seg stundom fremmed i huset, der han går med sine uklare tanker om framskritt og frigjøring fra gamle fordommer og samfunnsstrukturer. Det er den åndelige arven etter mora Wenche som rører seg i han. Men samtidig ser han grenseløst opp til faren, og bøyer av ved alle tilløp til konfrontasjon. Den kjærligheten og forståelsen som han ikke finner hjemme, henter han seg hos den blinde ungjenta Grete, som er datter av den anarkistiske maskinmester Steffensen ved fabrikken. I timevis kan han sitte med Gretes hånd i sin og fortelle om sine drømmer og idealer. Det kan være at han i Grete får dekt noe av savnet etter mora – men uten å bli utsatt for moras granskende blikk.
Når Carsten Løvdahl får ansvaret for fabrikken, må han først overvinne sin gamle akademiske forakt for kremmerne, men ganske snart får han sansen for den uimotståelige makta som stråler ut fra den som forvalter egen og andres formue, og han kaster seg inn i en runddans av spekulative forretninger. Den første som forstår at det kan bære galt av sted, er den forsiktige banksjef Christensen, som har en særlig nese for konjunktursvingninger. Løvdahl er for ærekjær til å innse at fabrikken ikke gir det resultatet den bør, og han støtter opp sine egne usunne forretninger med å sette inn egne (og Wenches) midler i driften. Etter hvert settes også mange andre små og store formuer inn i en stadig mer uoversiktlig virksomhet. Svært få andre enn Christensen har motforestillinger; Carsten Løvdahls navn på et papir borger for soliditet og sikkert utbytte. Enda etter at han bør ha innsett at det bare er tidsspørsmål hvor lenge skuta kan bære, fortsetter han runddansen med veksler og endossementer, og på slutten begår han en del handlinger som både juridisk og moralsk er langt over streken. Blant annet overtaler han Abraham til å overlate seg arbeidernes spare- og livsforsikringskasse, som Abraham er blitt betrodd.
Etter konkursen – som river med seg nær sagt alle i byen unntatt banksjef Christensen – gjør han den genistreken å opptre som en hardt prøvet, men dypfølt kristen. «Han visste at intet er sterkt som dette hykleri som aldri blinker: ingen rettskaffenhet, ingen dyd kan avvæpne ondskap eller beskytte mot mistanke som det hykleri, som aldri skammer seg; han visste, at den som kunne iføre seg en full rustning av dette stoff, hvormed de fleste mennesker stykkevis bedekker seg, han ville kunne gå igjennom denne skjærsild, som forestod ham, vinne nytt fotfeste, - ja kanskje gjøre sin skam til en glorie, som ingen ville ha mot til å rive av ham.» Og han beregner rett – det blir verken rettssak eller naken nød; borgerskap og embetsverk beskytter sine egne. Dertil greier han og Clara å gjemme unna sølvtøy og annet for skifteretten.
Den som rammes hardest av folkets dom, er Abraham. Han mistenkes for å ha tilrana seg arbeidernes penger, og når Steffensen og Grete forsvinner fra byen under konkursen, blir det til at «Grete måtte sendes bort, - formodentlig med en god klatt av de stjålne penger.»
Det er ikke mange helter i Fortuna. Abraham kunne ha vært den som representerer håpet om et nytt og bedre samfunn, og som kunne ha satt moras ideer ut i livet. Men han svikter gang på gang, mest fordi han ikke klarer å rive seg løs fra sin grenseløse respekt for faren. Et par bipersoner – begge kvinner – viser moralsk integritet midt i pengebegjæret og hykleriet, og den ene av dem tar siste stikk i romanen.
