Flyvelederstreiken i USA 1981
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Flyvelederstreiken i USA 1981 var en streik blant amerikanske flyveledere som begynte 3. august 1981. Den involverte 13 000 arbeidstagere og var en av de største streikene i nyere amerikansk historie.
Streiken ble innledet etter at den amerikanske luftfartsmyndigheten, Federal Aviation Administration (FAA), ikke gav etter for kravene til flyveledernes fagforening, Professional Air Traffic Controllers Organization (PATCO), som forlangte 10 000 dollar mer i lønn, en 32-timers arbeidsuke og full pensjon etter 20 år.
På det meste var 85 prosent av flyvelederne tatt ut i streik. President Ronald Reagan erklærte streiken en nasjonal trygghetsfare og beordret flyvelederne tilbake i jobb innen 48 timer med hjemmel i Taft–Hartley-loven av 1947, som avskar retten til å streike hvis det gikk utover befolkningens trygghet.
Kun 1 650 av de 13 000 streikende flyvelederne vendte tilbake til arbeidet, og 5. august gav Reagan 11 359 flyveledere sparken. De ble også utestengt på livstid fra alle føderale jobber. 75 flyveledere ble i tillegg tiltalt for overtredelse av Taft–Hartley-loven.
De oppsagte flyvelederne ble erstattet av et par tusen flyveledere som ikke hadde deltatt i streiken, samt 900 militære flyveledere. Luftfartsmyndighetene satte i gang en storstilt opplæring av nye flyveledere, og over 45 000 personer søkte om studieplasser i ukene etter streiken.
Noen historikere anser denne streiken som begynnelsen på tilbakegangen for fagbevegelsen i USA.
