Erkebispegården
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erkebispegården er et bygningskompleks i Trondheim, på sørsida av Nidarosdomen. Anlegget består i dag av en hovedfløy mot nord med erkebiskopens hall i Østhuset og hans bolig i Vesthuset. Sidefløyen mot vest inneholder det såkalte Lavetthuset og Vekthuset. Østfløyen (Bispefløyen) og sørfløyen er nye museumsbygninger, oppført etter en brann i august 1983 med Nils Henrik Eggen som arkitekt.
Gården ble bygd som befestet bolig, omgitt av en ringmur, for erkebiskop Øystein Erlendsson fra 1160-åra. Anlegget ble bygd ut i flere etapper gjennom middelalderen.
I 1532 ble gården påtent av danske tropper under angrepet på erkebiskop Olav Engelbrektsson. Etter reformasjonen fungerte den som residens for lensherrene og kaltes da Kongsgården. Fra 1660 disponerte Hæren bygningene. I nyere tid har Erkebispegården bl.a. tjent som magasiner for restaureringsarbeidene for Nidarosdomen. Middelalderbygningene i nordfløyen ble restaurert i 1960-årene etter planer av professor og arkitekt Erling Gjone.
Innhold |
[rediger] Erkebispegården i middelalderen
Østhuset i nordfløyen var erkebiskop Øysteins hall, påbegynt omkring 1160. Arbeidet ble avbrutt mens han var i eksil i England, men gjenopptatt etter hjemkomsten i 1183. Samtidig begynte arbeidet på Nidarosdomens oktogon, som var det første gotiske byggverk i Norge. Overetasjen inneholder selve hallen, mens de to hvelvede rommene i underetasjen antagelig var erkebiskopens «målstue» og private kapell. Opp til hallen førte en toløpstrapp som med sine kontinentale forbilder er enestående i Norge. Østhuset sto ferdig omkring 1220.
Vesthuset i nordfløyen er oppført under erkebiskop Sigurd etter 1230, samtidig med byggingen av skipet i Nidarosdomen. Vesthuset var erkebiskopens privatbolig, med arbeidsværelse og sovekammer i overetasjen og to hvelvede rom nede. Åpne ildsteder i hvelvrommene nede varmet opp rommene ovenpå gjennom åpninger i hvelvene.
De to delene av nordfløyen hadde forbindelse på øvre plan over et hvelvet portrom, oppført som tredje byggetrinn. Portalen mot borggården har en bue med chevron-motiv, antagelig gjenbruk av romanske bygningsdeler hugget for bruk i tverrskipet i Nidarosdomen, men umoderne etter overgangen til gotikk. Allerede i middelalderen var det trolig et tårn over porten.
Julenatt 1295 var det brann i «erkebiskopens haller», i ett av de hvelvede rommene i Vesthuset. Etter 1300 var det lite byggevirksomhet på anlegget før på 1400-tallet, da erkebiskop Aslak Bolt forsterket ringmuren, slik at anlegget fikk mer karakter av en borg. Aslak Bolt bygget også ut vestfløyen, hvor han brukte første etasje i Vekthuset som sin hall. Bygningen i nordøstre hjørne ble også reist i hans tid.
Landets siste erkebiskop Olav Engelbrektsson forsøkte å forsvare den katolske kirke og norsk selvstendighet, og han oppførte borgen Steinviksholm på en holme i fjorden utenfor Stjørdal. I 1532 ble Erkebispegården herjet og brent av danske tropper, og både hallen i nordfløyen og deler av Aslak Bolts vestfløy ble ødelagt. Olav rakk å gjenreise hallen i vestfløyen og sette sitt våpen over den buede portalen til overetasjen. Men i 1537 måtte han gi opp kampen og forlate landet. Erkebispegården ble «Kongens gård», og lensherrene flyttet inn på Steinviksholm.
[rediger] Kongens gård
I 1556 flyttet lensherren Evert Bildt på kongelig befaling til Kongens Gård i Trondheim. Nordfløyen ble nødtørftig reparert etter reformasjonstidens ødeleggelser. Først i lensherren Claus Daas tid mellom 1613 og 1620 ble gården ordentlig istandsatt og fikk karakter av et renessanseslott. Salen i Østhuset ble delt i to, og Herresalen ble rikt dekorert med kalkmalerier. Samtidig ble ett av hvelvrommene i Vesthuset utsmykket med jaktscener og rankedekor, mens begge fikk malte draperier nederst. Over porten ble det oppført et høyt tårn med en kuppelformet tårnhjelm, som vises på det kjente byprospektet av Jacob Maschius fra 1674.
Etter innføringen av eneveldet i 1660 forsvant lensherrene, og Kongsgården ble tatt i bruk til militære formål. Bygningene ble innredet til magasiner og depoter. Vinduene i Østhuset ble gjenmurt, taket ble løftet til samme høyde som på Vesthuset, og det praktfulle tårnet ble revet. Selve hallen ble delt i to høyder med et innskutt bjelkelag. Erkebiskopens gamle kapell i underetasjen ble brukt som kruttmagasin. Også toløpstrappem opp til hallen ble fjernet, og da dette gjorde sørveggen ustabil, ble det senere oppsatt massive støttemurer. Gjennom 1770- og 1800-tallet kom flere bruksbygninger til, mens eldre deler ble ombygget for skiftende militære behov. Et første skritt mot ny anseelse ble tatt da det dekorerte hvelvrommet i Vesthuset fra 1826 ble brukt til å oppbevare kronregaliene. Det har siden vært kjent som «Regalierommet»
Helt til 1930 var Kongsgården hovedkvarter for hæren nordenfjells. Under feiringen av Olavsjubileet dette året ble mye av anlegget frigjort og brukt til en rikshistorisk utstilling, og hallen fikk igjen sin fulle høyde de øverste bjelkelag ble revet og takkonstruksjonen frilagt. Forsvarsdepartementet besluttet deretter at gårdens fremtidige bruk skulle avgjøres etter at det var gjort grundige bygningshistoriske og bygningsarkeologiske undersøkelser.
[rediger] Restaurering
Undersøkelsene kom først igang i 1952 under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer. De pågikk til 1972 og ga sikrere viten om gårdens historie. Oppdraget med restaureringen ble gitt til professor Erling Gjone og gjennomført i 1960-årene. Toløpstrappen opp til hallen ble rekonstruert etter påtrufne spor og utgravde fragmenter av den underliggende forhallen. Hele nordfløyen ble innredet til representasjonslokaler for Staten, mens Forrådshuset og Bakeriet østenfor ble brukt til adkomst og betjenende funksjoner.
Under en stor brann i 1983 brant de etterreformatoriske magasinbygningene mot øst og sør ned til grunnen, mens de eldre bygningene i stein holdt stand. Etter brannen ble det utført omfattende arkeologiske utgravninger i gården. Funnene fra disse finnes nå utstilt i de nye museumsbygningene som er reist på branntomta. Museet i Erkebispegården stiller også ut originalskulpturer og -detaljer fra Nidarosdomen. De nye fløyene rommer dessuten Den norske kirkes nasjonale senter for liturgi og NTNUs Senter for middelalderstudier.
I vestfløyen holder det militærhistoriske museet Rustkammeret og Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum til. Hovedfløyen mot Domkirken brukes til representasjon.
[rediger] Litteratur
- Bakke, Erling: Erkebispegården. Nordens eldste profane bygning, Trondheim 1977.
- Fischer, Dorothea og Gerhard: Erkebispegård – Kongsgård. Arkeologisk oppdagerarbeid 1952-72 i Fortidsminneforeningens Årbok 1975, s. 3-40.
- Gjone, Erling: Restaurering av Erkebispegården i Fortidsminneforeningens Årbok 1975, s. 41-54.
- Hegard, Tonte: Erkebispegården og Kongsgårdens militære bygninger, i Fredede hus og anlegg 4 – Sør-Trøndelag, s. 39-43, Universitetsforlaget 1986, ISBN 82-00-07134-0
- Nordeide, Sæbjørg Walaker: Erkebispegården i Trondheim. Beste tomta i by'n. Trondheim 2003, 379s. ISBN 82-8101-001-0
