Edgar av England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edgar Konge av England

Navn:	Eadgar og «Den fredsommelige»
Regjerte:	1. oktober 959 - 8. juli 975
Født:	ca. 942, Wessex
Død:	8. juli 975, Winchester, gravlagt i Glastonbury Abbey
Foreldre:	Edmund I og Elgiva
Ektefelle‍(r):	Ethelflaed og Elfrida
Barn:	Edvard Ethelred

Edgar eller Eadgar I av England (ca 942-8. juli 975) var den yngste sønn til kong Edmund I av England. Edgar fikk tilnavnet «Den fredsommelige», men var i virkeligheten en sterkere konge enn hans eldre bror Edwy av England som han tok kongedømmene Northumbria og Mercia i fra i 958.

Edgar ble utropt som konge nord for Thames i en sammenkomst av adelsmenn fra Mercia i 958, men offisielt var han først konge da Edwy døde i oktober 959. Øyeblikkelig etter tilkalte Edgar Dunstan (senere kanonisert som Sankt Dunstan) fra hans eksil og deretter utnevnte ham til biskop av Worcester, deretter av London og til slutt til erkebiskop av Canterbury.

Anklagen om at Dunstan i begynnelsen nektet å krone Edgar ettersom han mislikte dennes levevis er en taktfull referanse i de populære fortellinger til Edgars elskerinne Wulfthryth, ei nonne ved Wilton som fødte ham datteren Eadgyth i 961. Dunstan var likevel politiker nok til uansett å fungere som Edgars rådgiver i løpet av hele hans regime.

Edgars regime var fredelig og det er sannsynligvis riktig å hevde at det angelsaksiske kongedømmet var på høyden av sin makt og utvikling under ham. Selv om det var tidligere konger som har bidratt til å legge grunnmuren til «England» var det kong Edgar som konsoliderte det. På slutten av Edgars regime var det små sjanser for at det ville splitte seg opp i mindre deler slik som under Edwy.

Klosterreformen som omvandlet Englands udisiplinerte klostersamfunn til Benedikts regel var på sitt mektigste under Dunstan, Aethelwold og Oswald. Imidlertid blir både omfanget og viktigheten av klosterbevegelsen fortsatt debattert blant forskerne.

Edgar ble kronet ved Bath, men ikke før i 973. Den kongelig seremonien var ikke planlagt som en innvielse, men som kulminasjonen av hans regime. Det var en politikk som må ha tatt en god del diplomati på forhånd og planlagt av Dunstan selv og feiret med et hyldningsdikt i Angelsaksiske krønike. Diktet danner fortsatt basisen for dagens britiske kroningsseremoni. Symbolverdien i kroningen var høyeste viktighet: andre konger i Britannia kom og ga deres troskapsed til Edgar kort tid etter ved Chester. Seks konger i Britannia, inkludert kongene i Skottland og i Strathclyde, ga deres løfter om at de ville være kongens vasaller til sjøs og til lands. Senere krønikeskrivere har talt en rekke av åtte konger som alle ga sin troskapsed i en pram på elven Dee. Det er kanskje ikke riktig, men «underkastelsen ved Chester» synes å være i grove trekk historisk korrekt.

Edgar døde den 8. juli 975 i Winchester, og ble gravlagt i klosteret Glastonbury Abbey. Han hadde flere barn og etterlot seg to sønner, den eldste het Edvard, født av hans første hustru Ethelfleda (som ikke må forveksles med Ethelfleda, mercianernes frue), og Ethelred, den yngste som ble født av hans andre hustru Elfrida. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, kong Edvard Martyren.

Fra Edgars død og til den normanniske erobringen var det ikke en eneste troneskifte som ikke ble utfordret og bestredet. Selv om det er en forenkling ble Edgars død begynnelsen på slutten for det anglosaksiske England som i løpet av 1000-tallet ble utsatt for tre suksessfulle erobringer, to danske og et normannisk.