Dunderland Iron Ore Company
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dunderland Iron Ore Company Limited (etablert i London den 15. april 1902, avviklet 1. januar 1947) var et utenlandsk eid gruveselskap, drevet i Mo i Rana for å utvinne det som var landets rikeste jernmalm-forekomster i Dunderlandsdalen. Etableringen ga stor tilflytning til området. Etter tre korte negative driftsperioder ble selskapet solgt til Norsk Jernverk.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Bergrettighetene til forekomstene i Rana og Dunderland var i 1799 ervervet av Mostadmarkens Jernverk, i 1873 utvidet gjennom Ole Tobias Olsens anvisninger i Ørtfjellet. Den svenske konsul Pehrsson (eier av gruvene i Sulitjelma) og Alfred Hasselblom etablerte rundt 1899 rettigheter for anlegging av jernbane, samt industri ved Ranfjorden, og innledet påfølgende samarbeid med «The Edison Ore Milling Syndicate», som hadde patenterte teknikker for utvinning av jern. Etter to år med forsøk (i New Jersey) ble Dunderland Iron Ore Company (DIOC) dannet i 1902.
[rediger] Produksjon
Blokker på opptil seks tonn ble hentet ut fra dagbrudd i Ørtvatn (dagens Rana Gruber), via jernbane tippet i en 40 m høy knuser på Storforshei, delvis drevet av et nyopprettet dampdrevet kraftverk. Den knuste råmalm med hematitt og magnetitt, gikk til videre foredling i separasjonsverket der det (med Edisons teknikk med magnetbehandling) ble ble utvinnet et jernkonsentrat (slig), som ble sendt 30 km via jernbane («Dunderlandsbanen») til Gullsmedvik utenfor Mo i Rana, der det i «Helvedes stekeovne» ble smeltet til briketter. Her lå også en dampdrevet kraftstasjon og utskipingskai (Ranfjorden). Opp mot 1000 arbeidere var tilknyttet produksjon.
Edisons teknikk innebar tørrseparering (ikke flotasjon, som senere ble vanlig), og Storforshei opplevde store støvplager og området fikk navnet «Støvets dal». Teknikken evnet heller ikke de påtenkte utvinnings-andeler, så etter drift 1906-1908 (nær 90 000 tonn briketter) ble aktiviteten innstilt.
Ny kapital fra tyske Alfred Krupp i 1913 innledet andre periode med Claude Bannatyne som direktør (1913-1946) og nytt navn, New Dunderland Iron Ore Company, Ltd.. Initielt skulle dr. Ulrichs metode for våtseparering tas i bruk, men en svensk metode ble foretrukket og oppbygd i det nye foredlingsverket i Gullsmedvik. Grunnet krig og usikker leveranse av kull, ble driften aldri startet.
To driftsperioder i mellomkrigstida (1937-39) ga 500 000 utvinnede tonn (67 % gehalt), men negative resultater; man så etableringen av Rana Gruber i 1937, og at britiske interesser overtok eierskapet i 1938. Aktiviteten ble avbrutt av Den andre verdenskrig og tysk administrasjon. Firmaet ble derpå kjøpt av staten for 7.5 millioner kroner, gjennom Norsk Jernverk i 1947, og gjennom Rana Gruber er der fremdeles tidvis drift. De tyske okkupasjonsmyndighetene under krigen beslagla jernbanestrekningen[1] og gjorde den til en del av Nordlandsbanen. Vassdragsvesenet overtok kraftstasjonen i Gullsmedvik.
