Dronning Maud Lands historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innhold |
[rediger] Oppdagelse
Dronning Maud Land hører til det området i Antarktis som først ble oppdaget av polarekspedisjoner. Vi må helt tilbake til første halvdel av 1800-tallet før det ble foretatt en skikkelig ekspedisjon til Antarktis. Før den tid gikk det rykter om det frosne landet «Terra Australis». James Cook var den første som hadde gitt en nærmere beskrivelse av farvannene rundt Antarktis på sin reise hit i 1772 og i årene som fulgte, med skipene «Adventure» og «Resolution». Men Cook kom aldri i land, selv om han reiste langs med isflakene og så isfjell. Faktisk var han ikke så altfor langt fra Dronning Maud Land da han seilte rundt hele Antarktis. Senere kom det selfangere til Sørishavet. Både de engelske kapteinene William Smith og Edward Bransfield, samt den amerikanske selfangeren, Nathaniel Brown Palmer, hevdet å ha sett det antarktiske kontinent først. Men disse foretok ingen vitenskapelige observasjoner, og det er uklart om de virkelig så land.
[rediger] De første ekspedisjonene
Det var ikke før i 1819 at den første skikkelige ekspedisjon ble utført. Da satte den russiske Tsar Aleksander I i gang en ekspedisjon under ledelse av Admiral Thaddeus von Bellingshausen. Hans egentlige navn var Faddei Faddevitsj Bellingshausen. Bellingshausen dro ut med korvettene «Vostok» og «Mirnyi» i juli 1819 fra St. Petersburg. Reisen gikk først innom København og Portsmouth før den gikk syd til Rio de Janeiro. Under oppholdet i Portsmouth tok Bellingshausen en tur til London. Her skaffet han seg diverse navigasjonsutstyr, deriblant en sekstant. Fra Rio de Janeiro gikk turen nokså direkte sydover til Dronning Maud Land, via Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Bellingshausen foretok deretter en seiling rundt hele Antarktis. Han kom til Dronning Maud Land utenfor Fimbul Ice Shelf 26de januar 1820. Posisjonen ble oppgitt å være 69°21′ S, 2°14′ V, og ligger like nordøst for den sydafrikanske forskningsstasjonen «Sanae.» Bellingshausen var 32 km fra land, og kunne mest sannsynlig se land. Bellingshausen oppga kun posisjoner og meteorologiske observasjoner, og skrev ikke noe om hvorvidt han så land eller ei.
[rediger] Området blir norsk land
Senere kom det en rekke ekspedisjoner til Antarktis. Når det gjelder Dronning Maud Land ble det skotten William Spiers Bruce som først kom i land her. Men det skulle vise seg at det var nordmenn som ble de første til å drive med ekspedisjoner på Dronning Maud Land. Forretningsmannen Lars Christensen, som drev med utstrakt hvalfangst i havområdet utenfor, sponset en rekke ekspedisjoner. Den første kom i 1927.
Det ble til sammen ni ekspedisjoner med båtene «Odd», «Norvegia» og «Torshavn.» I årene 1929–1930 rekognoserte flyverne Hjalmar Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm områdene som ble kalt Kronprins Olav Kyst og Prinsesse Ragnhild Kyst. Hele området ble oppkalt etter Dronning Maud. Som et symbol på at dette skulle være norsk land ble et norsk flagg kastet ned på det vestligste vendepunktet. Noen år senere foretok piloten Viggo Widerøe og fotografen Nils Romnæs en flytur innover Antarktis-platået der de fotograferte fjellmassivene i området 20° Ø til 80° Ø. Også denne ekspedisjonen var sponset av Christensen. Vi kan i det hele takke Lars Christensen for at Dronning Maud Land fikk tilknytning til Norge, noe den har hatt til denne dag.
[rediger] Tyskland forsøker å annektere området
Men det var flere som var ute etter å ha dette området. Det skulle utspille seg et drama om rettighetene til Dronning Maud Land som få kunne forestille seg. I all hemmelighet prøvde Tyskland å annektere Dronning Maud Land. Det skjedde i 1938 da en ekspedisjon ble satt i scene av Hermann Göring. Båten «Schwabenland» ble sendt nedover. Ombord hadde den Dornierflyene «Boreas» og «Passat.» Flyene var utstyrt med solide is-spett med Nazi-symbol, som ble sluppet ned ulike steder på Dronning Maud Land. Dette skulle være «bevis» på tysk tilstedeværelse i området, noe som tyskerne mente ga dem internasjonal anerkjennelse for tysk territorialt krav over Dronning Maud Land. På denne ekspedisjonen foretok Tyskland syv overflyvninger i løpet av 17 dager. De fotograferte bl.a. en del fjellmassiv, deriblant Wohltatmassivet og det spesielle fjellområdet Fenriskjeften. Fire måneder etter at ekspedisjonen kom tilbake 10. april 1939 utstedte Tyskland et dekret om opprettelsen av Tysk Antarktis Sektor mellom 4°59′ Ø og 16°30′ Ø. Dette kravet oppnådde aldri internasjonal godkjennelse.
[rediger] Kong Haakon kunngjør at området er norsk
Norge kom tyskerne i forkjøpet på en nokså underlig måte. Lederen for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, Adolf Hoel, var, like før ekspedisjonen tok ut, på besøk i Berlin. Der forsøkte han å komme i kontakt med vennen Ernst Herrmann. Da han ikke lyktes med dette kontaktet han konen, som kunne fortelle at mannen var i Hamburg og gjorde seg klar til å delta på en ekspedisjon til Antarktis. Hoel ante hva dette innebar, og kontaktet norske myndigheter. Dette førte til at kong Håkon VII den 14. januar 1939 signerte denne kunngjøringen:
- «Den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45° austleg lengd) med det landet som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt, blir dregen inn under norsk statsvelde.»
[rediger] De første ekspedisjonene etter krigen
Etter krigen sendte USA av gårde US Navy Antarctic Expedition på en ekspedisjon som ble kalt «Operation High Jump 1946–47.» Da denne ekspedisjonen hadde militære formål ble lite materiale offentliggjort. I 1950 ble den første internasjonale ekspedisjonen gjennomført. Her var nordmannen John Giæver leder. Det deltok både nordmenn, svensker og briter, og det ble foretatt en rekke vitenskapelige undersøkelser, med utgangspunkt fra forskningsstasjonen Maudheim. Området som ekspedisjonen undersøkte var Maudheimvidda og Jutulstraumen.
[rediger] Utforsking av området
Mellom 1956 og 1960 foretok Den Norske Antarktisekspedisjon under ledelse av Sigurd G. Helle både flyfotografering og landmåling av Wohltatmassivet. I 1993 ble høyden til Norges høyeste fjell bekreftet. Da landet en delegasjon fra Norsk Polarinstitutt på Jøkulkyrkja, som hører til Mühlig-Hofmannfjella, og fastslo høyden til 3148 meter. Jøkulkyrkja er senere også gitt navnet Kong Olavs Fjell. Fra desember 1993 til februar 1994 dro nok en norsk ekspedisjon til Dronning Maud Land. Den ble ledet av Ivar Erik Tollefsen og bestod av 13 deltakere. Ekspedisjonen foretok skiturer, samt 30 førstebestigninger av noen av Norges høyeste fjell, deriblant Jøkulkyrkja. Mange av de spisse nunatakene i Fenriskjeften ble også besteget. Området som ble saumfart strakte seg ved 72° sydlig bredde fra Mühlig-Hofmannfjella fra 6° Ø og østover via Orvinfjella til Wohltatmassivet 12° Ø. På ekspedisjonen deltok noen av Norges mest kjente fjellklatrere. Førstebestigningen av Ulvetanna var ekspedisjonens viktigste måloppnåelse. etter 11 dagers klatring nådde Ivar Tollefsen, Robert Caspersen og Sjur Nesheim toppen den 3. februar 1994. Etter turen ble boken «Dronning Maud Land» gitt ut. Boken som kom i 1994 beskriver turen, og har med et godt kart over det aktuelle området. Boken er tidenes mest solgte eksepdisjonsbok i Norge og kom også ut på engelsk. Med bakgrunn i bilder fra nevnte bok fattet amerikanske klatrere interesse for klatring i Dronning Maud Land. 18 desember 1996 landet den amerikanske klatreekspedisjonen på seks personer nær Fenriskjeften. Men klatrerne dro til Filchnerfjella og besteg tre fjell der, samt Jøkulkyrkja.
[rediger] Forskning i Antarktis
På Dronning Maud Land finnes flere forskningsstasjoner. Fra vest mot øst ligger følgende stasjoner drevet av respektive land: «Neumayer» (Tyskland), «Sanae» (Sør-Afrika), «Maltri» (India), «Novolasarevskaja» (Russland) og «Syowa» (Japan). Alle disse stasjonene har helårsdrift. Ellers finnes det en rekke andre som enten kun har «sommerdrift,» eller er automatisk drevne meteorologiske stasjoner. I 1980 ble tre sørafrikanske forskere reddet i Dronning Maud Land av den kjente britiske polarflyveren John Edward Giles Kernshaw. Han fløy nesten 200 mil med et lite fly helt fra Sydpolen og ut til Dronning Maud Land. På grunn av denne modige innsatsen fikk John E. G. Kernshaw utmerkelsen The Sword of Honour av organisasjonen The Guild of Air Pilots and Air Navigators.
[rediger] Forskningsstasjonen «Troll»
12. februar 2005, ble den norske helårsdrevne forskningsstasjonen «Troll» åpnet av Dronning Sonja. Fredag kveld 11 Februar ankom en delegasjon på 40 personer med et Herkulesfly der stasjonen skal etableres. I følget var foruten Dronning Sonja også Miljøvernminister Knut Arild Hareide og den svenske miljøvernministeren Lena Sommerstad. Flystripen som Herkulesflyet landet på ble åpnet av den norske miljøvernministeren. Flystripen er 3000 meter lang (samme lengde som Flesland Flyplass i Bergen) og skal hete Troll Airfield. I løpet av lørdagen dro noen i følget med helikopter til Syd-Afrikas base «Sanae». Helikopteret gjorde et stopp på tilbakeveien, og landet ved foten av fjellet Jutulhogget, som har en loddrett vegg på 700 meter. Den nye forskningsstasjonen skal drives av Norsk Polarinstitutt og vil ha plass til 20 personer. Stasjonen er beregnet på helårsdrift. Den ligger ca. 1300 meter over havet, 28 mil fra iskanten, og ligger på tuftene til en norsk stasjon som ble bygget her i 1989, men som kun var i bruk i den antarktiske «sommeren».
Stasjonen er på mange måter moderne, med dieselolje som energiforsyning. Det er planlagt gjenbruk av spilloljen, i tillegg til at det skal være anlegg for fjernvarme. Dette ifølge opplysninger fra Bergensfirmaet Opticonsult AS, som har vært rådgivningsfirma for bygging av stasjonen. Det skal bli spennende å følge utviklingen her, særlig på grunn av usikkerhetsmomentene som er knyttet til de ekstreme værforholdene.«» Det må også nevnes at Dronning Maud Land, som Norge gjør krav på, er underlagt den internasjonale «Antarktistraktaten», som ble opprettet i 1959. Denne traktaten regulerer all forskning, turisme og annen virksomhet i Antarktis. Traktaten er underskrevet av en rekke sentrale land, som kommer sammen ca. hvert tiende år for å drøfte tiltak og regler for området. Det er bl.a. ikke tillatt å drive noen form for utvinning av mineralressurser eller annen næringsvirksomhet i Antarktis, bortsett fra turisme i begrenset omfang. Heller ikke er det tillatt med noen form for militær virksomhet. Dessuten skal forskning i størst mulig grad være internasjonal. Forskningen i Antarktis er i hovedsak rettet mot miljø og klima.
[rediger] Kilder
- «Antarctica», © 1985 Reader's Digest Services Pty Ltd, Reader's Digest Association, London, Montreal, Cape Town and Far East Limited
- «Dronning Maud Land – Antarktis» © Ivar Erik Tollefsen, Salgs og Markedsføringsrettigheter i Norge: Hjemmet Mortensen Bokforlag
- «National Geographic» February, 1998, © National Geographic Society, Washington D.C. USA
- «Antarctica» Map supplement to the «National Geographic» April, 1987 © National Geographic Society, Washington D.C. USA
- «Antarctica» Map supplement to the «National Geographic» February, 2002 © National Geographic Society, Washington D.C. US
- Bergens Tidende søndag 13. februar 2005
- Bergens Tidende tirsdag 15. februar 2005
