Donaldisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Donaldisme er både en seriøs og humoristisk forskning og en bevegelse med den hensikt å studere tegneseriebladet Donald Duck & Co og dens verden.

Nordmannen Jon Gisle skapte forskningsgrenen da han i 1973 utga boken Donaldismen, som omslaget sier er «en muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden». Boken er en alvorlig og samtidig meget vittig bok som analyserte tegneseriefiguren Donald Duck, de øvrige figurene (ikke bare endene), Andeby, og deres innbyrdes forhold. Boken ble en sensasjon, kom ut i flere opplag, ble hyppig stjålet fra landets biblioteker samt oversatt til svensk og dansk. Bokens populæritet var så stor at mange ikke så ironien og at boken også var en gjennomført parodi på Edvard Beyers Norges litteraturhistorie, med latinsk begrepsapperat, fotnoter^[1] og det hele. Boken ble gjenutgitt i andre (og lett revidert) utgave på Gyldendal Norsk Forlag høsten 2006.

Andre utgave inneholder «bonusmateriale» i form av to helt nye kapitler. Det ene omhandler lov og rett i Andeby mens det andre tar for seg donaldistbevegelsen i Norden og Tyskland. Nyere forskningsresultater blir formidlet i enkelte av de andre kaptilene og andre utgave har også fått et nyskrevet forord, men i hovedsak ignorerer andre utgave alt som er skjedd i Andeby siden første utgave utkom i 1973.

Jon Gisle definerte selv Donaldismen slik i forordet (det opprinnelige, ikke det nye tilleggsforordet i andre utgave) til boken av samme navn:

Donaldisme er betegnelse dels på en forskningsgren, dels på det materiale denne forskningen beskefter seg med. I den siste betydningen betegner ordet alt som er utgitt av Disney-signerte tegneserier. I den første betydningen er donaldismen en gren av tegneserieforskningen som har spesialisert seg på studiet av nettopp Disneys produksjon.

Senere har begrepet gått over til også å dekke generell fandyrkelse av Disney-tegneserier og -tegnefilmer.

Jon Gisle har delt donaldismen opp i åtte hovedstrømninger:

Urdonaldismen (donaldismus antiquus optimus maximus) (1948–1952)
Den eldre klassiske donaldisme (donaldismus classicus vulgaris) (1951–1957)
Den yngre klassiske donaldisme el. romantikken (donaldismus classicus romanticus) (1957–1963)
Kommersialismen (donaldismus speculativus phyphasan) (1963–1966)
Klodrismen (donaldismus clodrismus superlativus optimus) (1965–1967)
Den alminnelige nåtidsdonaldisme (donaldismus modernis vulgaris) (1965– )
Realismen (donaldismus macabris diabolus) (1966– )
Den syntetiske klodrisme (donaldismus modernis clodrismosyntheticus) (1971– )

I løpet av 1970-tallet begynte miljøaktiviten Pål Jensen å utgi et eget fagblad for å fortsette donald-forskningen der hvor Jon Gisle slapp. Den dag i dag finnes det flere donaldist-forreninger i mange land, spesielt i Danmark, Sverige og Tyskland. Med tanke på at donaldisme er en norsk pionervitenskap er Norge ikke lenger et foregangsland i forskningen.

[rediger] Fotnote

^ Dette er en fotnote. (Alt som står her, ikke bare foregående setning.) Donaldismen inneholder mange slike. Kapittelet om lov og rett i Andeby inneholder ekstra mange fotnoter. (Forfatteren av boken er siden utgivelsen av første utgave blitt både jurist og dommer – men derimot ikke ugle.) Kapitlet om urdonaldismen i andre utgave inneholder det som er bortimot tidenes lengste faglitterære fotnote i norsk vitenskapshistorie. Note fem i kapitlet går over nesten en hel side og formidler et mer nyansert syn på rostrilongitudekvotienten (forholdet mellom en figurs nebblengde og hodehøyde, målt i profil; benyttes ved nebblengdemåling og forkortes RLK.) (Hvis leseren har lest så langt som dette og lurer på uglebemerkningen så var den nødvendig fordi man på side 129 i andre utgave finner følgende billedtekst: «I Andeby er de fleste dommere ugler. Eller kanskje de fleste ugler er dommere. Det er også forfatteren av denne boka.»)