De 10 oljebud
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De 10 oljebud er punkter i en prinsipperklæring for norsk oljepolitikk som daværende industrikomité la fram som Stortingsmelding av 14. juni 1971. Stortingsmeldingen har i ettertid blitt kalt de 10 oljebud eller de 10 oljepolitiske bud, den har blitt regnet som fundamental for den videre utvikling av lovverk og praktisk politikk innen petroleumssektoren.
Sitat fra Stortingsmelding av 14. juni 1971:
- «– Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, vil komiteen i tilslutning til dette gi uttrykk for:
-
- At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.
- At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje.
- At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.
- At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.
- At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.
- At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.
- At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.
- At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
- At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.
- At norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver.»
Erklæringen gir et bilde av hva myndighetene ønsket å oppnå med sin framtidige politikk og litt om hva de mente var nødvendig av statlig styringsgrep for å få det til. Man ser at dette er en konkret anbefaling for opprettelse av Statoil, at virksomheten kan få utenrikspolitiske og dermed sikkerhetspolitiske konsekvenser og ikke minst man kan merke seg at miljø er nevnt, men ikke sikkerhet. En tolkning av erklæringen er at den uttrykker ønsket om nasjonal kontroll med virksomheten gjennom å utvikle norsk kompetanse og kunnskap om marked, selskaper og om geologien i norske områder.