Christian Magnus Falsen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christian Magnus Falsen (født 14. september 1782 i Christiania, død 13. januar 1830 samme sted) var en norsk politiker, historiker, jurist og embetsmann. Han har fått hedersnavnet «Grunnlovens far» for sin innsats under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og blir ansett som den norske grunnlovens hovedforfatter.
Sammen med lektor Johan Gunder Adler utarbeidet Christian Magnus Falsen det mest fullstendige utkastet til det som skulle bli den endelige grunnloven. Fra 12. april 1814 var han formann for konstitusjonskomiteen på Eidsvoll, og satt som riksforsamlingens president en tid. Falsen ledet selvstendighetspartiet (ofte kalt danskepartiet eller prinsepartiet) sammen med Georg Sverdrup, og lå dermed i harde forhandlinger med grev Wedel-Jarlsberg.
Christian Magnus Falsen var sønn av juristen Enevold Falsen, og ble utdannet jurist. I 1808 ble han sorenskriver i Follo, i 1814 amtmann i Nordre Bergenhus amt, i 1822 generalprokurør og i 1825 stiftsamtmann i Bergen.
I 1827 ble han utnevnt til høyesterettsjustitiarius, et embete han besatte kun noen få uker våren og sommeren 1828. 12. juni 1828 ble han rammet av slag og vendte deretter ikke tilbake til retten. Bortsett fra disse få ukene var Høyesterett uten fast justitiarius fra 1827 og frem til Jørgen Mandix ble utnevnt i 1831.
Hans hovedverk som historiker var Norges Historie som utkom 1823–1824 og omfattet norsk historie frem til 1319.
Falsen var avbildet på den norske tusenkronerseddelen fra 1990 til 2001.[1]
