Blackburn Rovers FC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Blackburn Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i FA Premier League. Klubben ble stiftet i 1875, og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «Rovers», som er kallenavnet til Blackburn, spiller hjemmekampene sine på Ewood Park i Blackburn. Byen Blackburn ligger i den engelske regionen Lancashire i Nordvest-England, omtrent fire mil nord for Manchester.

Innhold 1 Historie 1.1 Fra oppstarten 1.2 Mellomkrigstiden 1.3 Etter krigen: Spill med de nest beste 1.4 60-tallet: Tilbake blandt de store 1.5 En tur til Wembley 1.6 1965: På vei ned 1.7 The Bald Eagle has landed 1.8 Ett år i 3.divisjon 1.9 En middelhavsfarer i 2.divisjon 1.10 Wembley-tur og internasjonale innkjøp 1.11 Don Mackay og 5.plass 1.12 «Uncle Jack» tar over 1.13 Tilbake til hverdagen 1.14 To år 1.divisjon 1.15 Ligacup-triumf 1.16 «Sparky» tar over 2 Stadion 2.1 Hjemmebaner 2.2 Adresse 2.3 Tilskuerrekord 2.4 Tilskuersnitt 3 Meritter 3.1 Liga-historie 3.2 Plasseringer i øverste divisjon 4 Kjente spillere, før og nå 5 Norske spilllere 6 Blackburns managere 7 Klubbrekorder 8 Spillerstall 2006/07-sesongen 9 Ansatte 10 Trivia 11 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Fra oppstarten

5. november 1875 holdt to herrer ved navn John Lewis og Arthur Constantine et møte angående oppstarten av et fotballag. Dette var starten på Blackburn Rovers Football Club. Deres første kamp var mot et lokalt lag, et oppgjør som endte 1-1. Klubben var med på å starte den engelske ligaen, The Football League som ble startet i 1888. Sesongen endte med seier til Preston, med Aston Villa og Wolverhampton Wanderers på de neste plassene. Det ble med en 4.plass på Blackburn dette året. Året etterpå klatret de opp på 3.plass. Deretter ble det ingen medaljer før en ny 3.plass i 1909/1910. Det va starten på klubbens første storhetstid. Klubben kunne løfte seriegullet både i 1912 og 1914, samt en ny 3.plass i 1915.

[rediger] Mellomkrigstiden

Blackburn spilte i toppdivisjonen frem til dens første nedrykk i 1935/1936. Før krigen brøt ut i 1939 og serien tok en uønsket pause, vant Blackburn den nest øverste divisjonen. Dermed var de tilbake i det gode selskap da fotballen tok til igjen etter krigens slutt.

[rediger] Etter krigen: Spill med de nest beste

Etter at tyskerne måtte se seg slått i 1945, begynte Blackburn også å slite. Turen gikk ned i 2.divisjon, hvor klubben befant seg størsteparten av 50-tallet.

[rediger] 60-tallet: Tilbake blandt de store

Klubben rykket opp igjen til 1.divisjon etter 57/58 sesongen, etter å ha havnet på 4.plass de to foregående sesongene. På dette tidspunktet ble mange unge rovere introdusert på Ewood Park. Ronnie Clayton, Bryan Douglas, Roy Vernon og Peter Dobing var unggutter, sultne på suksess, samtidig som erfarne Matt Woods og Ally McLeod ble signert. Fra før av regjerte legendariske Tommy Briggs på topp.

Selv om klubben lå i 2.divisjon, greide de å slå ut storheter som Everton og Liverpool, på sin vei til semi-finalen. Selv om Blackburn tok ledelsen mot Bolton på Maine Road, tapte de til slutt kampen.

Laget som rykket opp bestod av Woods, Eckersley, Leyland, Whelan, Johnston, McGrath, Dobing, Douglas, Clayton R., Vernon og Mclead.

[rediger] En tur til Wembley

Blackburns foreløbig siste FA-cupfinale, var mot Wolverhampton Wanderers i 1960. Følgende spillere var i troppen: Ally MacLeod, Derek Dougan, Eddie Thomas, Bryan Douglas, Dave Whelan, Roy Isherwood, Mike England, Ronnie Clayton, Harry Leyland, Matt Woods, Peter Dobing, John Bray og Mick McGrath.

Dessverre var det ting som skjedde utenfor banen som gjorde flyttet fokus litt bort fra kampen. Flere lojale fans fikk ikke muligheten til å få tak i billetter og Derek Dougan ba om å bli solgt. Dessuten gikk det rykter om at spillerne selv solgte billetter på svarte børsen, så forutsetningene før kampen kunne vært bedre.

I selve kampen bar spillerne preg av å ikke ha dagen. Så snart Wolves tok ledelsen, ga de aldri slipp på kampen og vant til slutt 3-0. Dette var i de dagene da bruk av innbyttere ikke var lov. Dermed måtte Blackburn slutte kampen med ti mann da Dave Whelan brakk foten. (Dette var samme Whelan som over 40 år senere brakte Wigan til Premier League).

Sesongen etter endte med en 8.plass i ligaen og spillere som Keith Newton, Andy McEvoy aog Fred Pickering begynte å etablere seg på førstelaget. Dette kom dessverre i skyggen av at lønnstaket for spillerne ble opphevet. Viktige spillere som Dobing og Dougan forsvant. Heldigvis godtok de fleste andre avtalene i sine respektive kontrakter.

I 62/63 gjorde Mike England sitt inntog på laget, samtidig som backen Pickering ble gjort om til spiss og scoret imponerende 23 mål på 36 kamper.

Selv etter at lønnstaket var borte, noe som gikk i favør storklubbene, fikk Blackburn respektable plasseringer i ligaen. 11.plassen i 62/63 ble fulgt opp av 7.plass og dernest en 10.plass. I første rekke kan klubben takke sin angrepsrekke som bestod av Ferguson, Douglas, Harrison og Pickering. Et av høydepunktene i 63/64 sesongen var utentvil nedsablingen av Tottenham, med sifrene 7-1. West Ham ble på 2. juledag slått 8-2 samme sesong. Skader på douglas og Newton, samt salget av Pickering til Everton, gjorde sitt til at drømmen om seriegull ble knust. Savnet av Pickering ble glemt sesongen etter da John Byrom satte inn 25 mål på 40 kamper.

[rediger] 1965: På vei ned

Sesongen 65/66 ble en katastrofe for klubben. De startet sesongen lenge etter de andre pga et utbrudd av polio i byen. Dermed var laget på bunn, før de hadde spilt en eneste kamp, og mange påfølgende skader gjorde ikke saken enklere. De maktet bare å vinne åtte kamper totalt og nedrykk var uunngåelig.

Nedrykket førte til at Mike England gikk til Tottenham for £95,000, John Byrom til Bolton og Fred Else ble frigitt. På den positive siden handlet de inn den walisiske landslagsspilleren ,Barrie Hole, fra Cardiff for £40,000.

Ved å vinne de tre første kampene ble de utropt som opprykkskandidater. Dette ble forsterket etter innkjøpet av John Connelly.

Utenfor banen ble en tidligere rover, Eddie Quigley, ansatt som ny assistent manager. Hans taktiske kunnskaper kom godt med i jakten på opprykk og det gikk ikke lang tid før Quigley fikk hovedansvaret for laget.

Da Rovers i påsken samme år tapte hjemme for Coventry, svant opprykksdrømmen. Men 4.plassen var likevel en respektabel plasseringen sesongen sett under ett.

To av de tre sesongene som fulgte, endte på 8.plass. Men i mellom disse endte Blackburn på 19.plass. Den sesongen var samtidig en avskjed med legendene Douglas og Clayton. Ferguson og Hole forsvant også ut dørene etter denne sesongen. Tilbake kom Johnny Carey, nå som administrativ manager, i januar 1969. Han la de finansielle bekymringene til side og hentet inn Ken Knighton, Alan Hunter og Brian Hill for tilsammen £100,000. Dessverre var klubben nødt til å slippe Keith Newton til Everton, noe som var med på å vise hvilken vei det bar.

I de forhenværende sesongene hadde Blackburn startet sesongene bra, for så å falle av mot slutten. Dette var ikke tilfellet i 70/71. Da hadde klubben en dårlig start, og ting ble bare verre. Klubben brukte rekordsummen £60,000 for Jimmy Kerr. Han spilte bare elleve kamper før han ble skadet og ble nødt til å legge opp.

Samme sesong, når Blackburn hadde en liten god periode, solgte de Ken Knighton til Hull City for £60,000. Dette måtte gjøres for å bedre den forferdelige økonomiske situasjonen. Dermed forsvant Blackburn stille og rolig ned i 3.divisjon.

Det ble en dårlig start på den nye sesongen i ny liga. Til tross for at klubben hadde ansatt Ken Furphy som manager. Han hadde god erfaring med spill i de lavere divisjoner. Den dårlige starten førte til økt transferaktivitet. Alan Hunter og Graham Moseley forsvant. Bobby Bell forsvant også, etter kun 14 dager dager i klubben. Grunnen var at klubben etter salget satt med £30,000 fortjeneste. Av de som kom inn var bl.a. Tony Field, Barry Endean og Johnny Price. Et annet viktig kjøp var signingen av forsvaren John McNamee. Han ble hentet for å bringe muskler inn i det bakre ledd.

Sesongen etter var laget mer samspilt, og laget spilte i en periode 19 kamper på rad uten tap. Dessverre var Blackburn for langt bak til å ta igjen Notts County, og det endte med 3.plass.

1973/74 sesongen var en stor skuffelse. Ken Furphy forlot klubben til fordel for Sheffield United og Rovers fikk Gordon Lee som ny manager. Manageren brukte lang tid på å evaluere laget og samspille nytt lag, dermed endte laget på 18.plass.

Manageren brukte foran den neste sesongen tiden til å restrukturere laget. Han hadde allerede mye talent i laget med Parkes, Heaton, Fazackerley og Metcalfe. Laget ble ytterligere forsterket med Ken Beamish, Graham Hawkins og Graham Oates. Blackburn tok grep fra start av og kjempet i tet, og de hadde hjemmepublikum med seg. 2.juledag samlet det seg imponerende 24,000 tilskuere på Ewood Park. En av de hardeste opprykksrivalene var Plymouth. Etter å ha tapt 2-1 hjemme, ville Rovers ha revansje på bortebane. Det startet ikke bra, med to mål i mot. Blackburn reduserte før pause, og en fantastisk 2.omgang ga dem en flott 5-2 seier.

Blackburn lå på 1.plass foran siste serierunde, og 21,000 hadde møtt opp for å følge Rovers mot Wrexham. Bare et 5-målstap kunne hindre dem tittelen. Det store pulikumsoppmøtet til tross; oppgjøret endte målløst.

[rediger] The Bald Eagle has landed

Gordon Lee forsvant til Newcastle etter opprykket. Jim The Bald Eagle Smith tok over, men klubben slet i gjensynet med 2.divisjon. Klubben innkasserte bare 38 poeng, noe som holdt til 15.plass.

Sesongen etter var det antydning til forbedringer og klubben endte på 12.plass. I 77-78 var klubben en av opprykkskandidatene, takket være gode offensive spillere i Kevin Hird, Dave Wagstaffe og John Bailey. Et høydepunkt denne sesongen var seieren på Turf Moor mot rivalen Burnley på 2.juledag. Kampen var ikke så jevn som resultatet 3-2 skulle tilsi. Sesongen endte med bare tre poeng på siste åtte kamper. Det ble 5.plass.

Det var i denne elendige sesongavslutningen Jim Smith bestemte seg for at han hadde bedre karrieremuligheter i Birmingham City. Jim Iley erstattet Smith. Hans opphold varte bare i 172 dager, og førte bare til dårlige resultater, misfornøyde spillere og oppgitte fans.

[rediger] Ett år i 3.divisjon

John Pickering fikk oppgaven i å bringe skuta tilbake på rett kjøl. Til tross for seier i de tre siste kampene, måtte laget ta den tunge veien tilbake til 3.divisjon.

Før sesongen tok til, gjorde klubben noe de ikke hadde gjort før; de ansatte spillende manager. Navnet var Howard Kendall. Selv om han ikke fikk den starten han hadde ønsket og klubben lå et godt stykke bak teten ved juletider, snudde det seg dramatisk. Fra og med 12. januar 1980, vant Blackburn 13 av 14 kamper. Opprykket var i boks da kalenderen viste mai, og de havnet på 2.plass.

[rediger] En middelhavsfarer i 2.divisjon

Den følgende sesongen imponerte Rovers og tok 2.divisjon med storm. Bare målforskjell sørget for at det ikke ble opprykk for andre på rad. 4.plassen de fikk dette året, skulle vise seg å bli klubbens beste ligaplassering, frem til Jack Walker tok over.

Arbeidet Kendall gjorde i Blackburn hadde ikke gått upåaktet hen. Sommeren 1980 forlot sa han fra seg managerjobben og gikk til 1.divisjonslaget Everton.

Inn kom Bobby Saxton, da klubben gikk tilbake til sin politikk om å ansette managere med erfaring fra de lavere divisjoner. Den dårlige økonomien til tross, kunne Saxton signere Ian Miller og Terry Gennoe m.fl.

Etter to sesonger på midten av tabellen, kunne han innkassere en flott 6.plass. Sesongen etter der igjen var Blackburn en virkelig opprykkskandidat første del av sesongen. De toppet tabellen ved juletider, men derifra og inn falt de til 5.plass. Fansen ville ha forsterkninger, men på samme måte som Saxton var lojal mot sine spillere fortsatte styret med å støtte sin manager.

[rediger] Wembley-tur og internasjonale innkjøp

85/86 sesongen var en ny nedtur i Rovers-historien. Saxton var manager for et aldrende lag, et lag som ikke greie å finne formen. Det måtte seier til i siste kamp for å unngå nedrykk. Seier 3-1 over Grimsby sikret ny kontrakt.

Ved juletider i 1986 var Rovers på bunn igjen, og styret tok det steget i å sparke sin manager. For første gang tok Tony Parkes jobben som såkalt caretaker manager. En jobb han i fremtiden skulle ha ved flere anledninger. Parkes løftet laget flere hakk, og etter å ha ansatt Don Mackay som manager, ble det en respektabel 12.plass.

Sesongen vil bli husket for noe helt annet. Chelsea ble slått i semi-finalen i Full Members' Cup. Det betydde første tur til Wembley på over et kvart århundre. Nesten 30,000 supportere reiste til London, og fikk se Colin Hendry gi laget deres seieren over Charlton med kampens eneste mål. I tillegg til målscorer Hendry, spilte bl.a. Ian Miller, Chris Price, Simon Garner, Simon Barker, Glenn Keeley, Vince O'Keefe og Alan Ainscow.

I Mackays første sesong ble det 5.plass på Rovers. Mackay handlet inn store navn som Steve Archibald, Ossie Ardiles og Frank Stapleton, noe som gjorde noe med klubbens navn utad.

[rediger] Don Mackay og 5.plass

Mackay greide oppgaven med å gjøre Blackburn til et topplag på det nest øverste nivå i England. Tre sesonger på rad endte alle med 5.plasser. Nå ville fansen ha opprykk, og de spurte seg selv om klubben virkelig ville det samme. Klubben forsterket ikke stallen nevneverdig under disse tre nevnte sesongene. De toppet seg for fansen da Blackburn spilte defensivt i hjemmemøte mot Swindon i play-off semifinalen i 1990. Og sesongen etter ble det 19.plass i ligaen.

[rediger] «Uncle Jack» tar over

Det var etter den begredelige 90/91-sesongen den styrtrike Roverssupporteren Jack Walker tok tak. Den 12. oktober 1991 ansetter han Kenny Dalglish som manager. Den tidligere skotske fotballspilleren, med suksess både som spiller og manager, hadde vært uten jobb etter at han sluttet i Liverpool FC. Ved juletider samme år lå Blackburn på 3.plass og fansen drømte om opprykk. Innkjøpene av Alan Wright, Colin Hendry, Mike Newell og Tim Sherwood, fikk fart i sakene. En skade på stjernespissen Newell satte en liten stopper på opprykksdrømmen. Klubben gikk på 6 strake tap og det var antydning til krise. Med seier i siste kamp i sesongen, klarte de å berge 6.plassen - den siste av plassene som gir play-off. I semifinalen lå Blackburn under 0-2 hjemme for Derby County etter et kvarter spill. To mål før og to mål etter pause sikret 4-2 seier og et godt utgangspunkt for returmøtet. Derby vant den påfølgende kampen 2-1, men det var ikke nok og dermed gikk Rovers til finalen hvor Leicester City ventet. Finalen ble avgjort etter et straffespark av Mike Newell. Nå kunne hele klubben glede seg over opprykk til 1. divisjon, som skulle skifte navn til Premier League. Dermed var Blackburn ett av få lag som var med på å starte både The Football League tilbake i 1888, og nå Premier League som så sitt lys i 1992/1993.

Etter at opprykket var i boks, åpnet klubbeier Jack Walker lommeboka på vidt gap. Stallen trengte forsterkninger og bredde. Bl.a ble Stuart Ripley og Alan Shearer hentet inn. Senere kom også Henning Berg og Tim Flowers. Dalglish opplevde suksess i sin første sesong i Premier League. Det endte med 4. plass i ligaen. Året etter ble det 2. plass, kun slått av Manchester United. Den siste brikken på laget fant Dalglish i Norwich City, Chris Sutton, som sesongen før hadde banket inn 25 mål. Duoen Shearer/Sutton stod for 49 mål i 1994/1995-sesongen. Blackburn hadde en sterk hjemmeform, kun tap hjemme for begge Manchester-klubbene. Det holdt til ligagull, klubbens første på 81 år.

[rediger] Tilbake til hverdagen

Etter ligagullet sa Dalglish opp jobben som manager, og Ray Harford tok over. Ingen klare forsterkninger ble hentet inn, og det ble med en 7.plass i serien. Året etter fikk en katastrofal start. Klubben spilte 10 kamper fra start uten å vinne. Manageren fikk sparken og Tony Parkes tok over som caretaker-manager foran hjemmemøtet med Liverpool FC. Blackburn viste seg plutselig fra en ny side og vant 3-0. Etter den dårlige starten, var ikke 13.plassen noen dårlig plassering. Så startet jakten på ny manager. Sven-Göran Eriksson stod øverst på ønskelista til Robert Coar og resten av ledelsen. Etter at Eriksson hadde vært på Ewood og sett på treningsfasalitetene ble de muntlig enige om en avtale, men inntil videre var han under kontrakt med Sampdoria. Eriksson ble aldri ansatt som trener, isteden måtte han bli i Italia, bl.a. på grunn av barna etter skillsmissen med kona. Han tok over Lazio sommeren 1997. Jakten på ny manager fortsatte. Valget falt på Roy Hodgson og den neste sesongen ble en stor opptur. Med Kevin Gallacher og Chris Sutton som scoret på bestilling, ble det 6.plass og Europacup-spill. Det skulle imidlertid vise seg at stallen ikke taklet spill både i serie og i Europa. I desember mistet Hodgson jobben, etter kun halvannet år i sjefsstolen. Den sukssesrike assistenten til Alex Ferguson i Manchester United, Brian Kidd, ble ny sjef. Dessverre ble det ingen suksess for ham i Rovers. Han greide ikke løfte skuta og det endte med 19.plass og nedrykk.

[rediger] To år 1.divisjon

Sesongen begynte dårlig og Brian Kidd ble avskjediget. Tony Parkes kom nok en gang inn som caretaker-manager. Det ble suksess med èn gang. Åtte kamper ble spilt uten tap, og Parkes antydet for første gang at han var interessert i manager-jobben. Han takket ja til tilbudet om å lede laget ut sesongen..

Høydepunktet i sin korte manager-karriere, var 1-0 seieren over Liverpool på Anfield i FA-cupens 4.runde. Det var en stor smell for Liverppol da Nathan Blakes scoring sendte Merseyside-klubben ut av cupen.

Dessverre for Parkes og Blackburn knuste Alan Shearer cup-drømmen på Ewood Park med sine mål i den påfølgende runden.

Da kalenderen viste mars, var laget i dårlig form, og etter et skuffende hjemmetap mot Crewe vokste spekulasjonene om at Grame Souness skulle ta over. Tirsdag 14. mars offentliggjorde klubben at Souness var den nye manageren. Klubben valgte, etter samtaler med klubbeier Jack Walker, at de ikke ville vente til sesongen var over før de ansatte ny manager. Dette for å gi den nye manageren bedre tid til å bygge et lag for å få en flying start på kommende sesong.

I april samme år kom nyheten om at Jack Walker var alvorlig syk. I en pressemelding ble det sagt at han var utskrevet fra sykehuset og at han skulle pleies hjemme.

Sesongen endte skuffende med at Manchester City kunne feire sitt opprykk på Ewood Park 7. mai.

Souness brukte sommeren til å forsterke stallen. Han hentet inn Stig-Inge Bjørneby, fra gamleklubben Liverpool. I tillegg hentet han den målfarlige midtbanespilleren Craig Hignett fra Barnsley, samt den unge lovende spissen Marcus Bent fra Sheffield United.

Like etter ligastart, nærmere bestemt 18. august 2000, fikk fansen den beskjeden de hadde fryktet. Mannen som hadde forvandlet Blackburn til et storlag igjen, Jack Walker, var gått bort. Han ble beskrevet som klubbens største supporter, og det hadde han siden overtakelsen på 90-tallet, vist gjennom sine store investeringer i klubben. Et av de beste treningsfasalitetene i England, forbedret stadion, nytt lag og ligagull. Alt dette på grunn av èn mann. Han sikret også klubbens fremtid økonomisk, selv etter sin bortgang.

Sesongen til Blackburn tok ikke helt av før Craig Hignett kom tilbake fra skade. Souness handlet også inn Mark Hughes for å få mer rutine i laget. Hughes kunne ikke fått en bedre start, da han scoret to mål i 3-2 seieren mot Tranmere Rovers. Med Hignett tilbake på laget, vant laget seks kamper på rad, klatret opp på play-off og tettet luken opp til plassene som ga direkte opprykk. Et av høydepunktene var den overbevisende 5-0 seieren over rival Burnley på Ewood Park. Av spillerne som virkelig viste seg frem denne sesongen var toppscorer Matt Jansen og den svært talentfulle egenproduserte midtbanespilleren David Dunn, som også visste hvor målet stod. Det var Jansen som headet inn vinnermålet borte mot Preston som sikret 2.plassen og opprykk. Dessverre for Jansen, var han året etter innblandet i en ulykke med motorsykkel da han var på ferie. Han ble alvorlig skadet, og fotballspilleren Matt Jansen fant aldri tilbake til sitt sanne jeg.

[rediger] Ligacup-triumf

Klubbens gjensyn med Premier League var svært respektabel; 10.plass. Enda mer imponerende; for første gang i klubbens historie vant klubben Liga-cupen. En spennende finale ble spilt mot Tottenham på Millennium Stadium i Cardiff. Souness valgte å plassere Mark Hughes i en litt uvant rolle som defensiv midtbane. Han storspilte, Cole og Jansen scoret hvert sitt mål og kaptein Henning Berg kunne løfte trofèet.

Den såkalt vanskelige 2.sesongen, ble ikke så vanskelig som historien tilsier. Klubben kapret 6.plassen og gjorde seg fortjent til UEFA-cupspill. Som Blackburn har vist og gjort før, spill i Europa og seriespill lar seg ikke kombinere. Først skuffet Blackburn i første kampen i UEFA-cupen. De tok imot CSKA Sofia hjemme på Ewood Park og spilte 1-1. Returmøtet gikk bra i starten. David Thompson, Damien Duff og Egil Østenstad scoret for Blackburn, og fansen trodde det skulle bli enkelt. Men i sedvanlig Blackburn-ånd, gjorde de det om til en thriller for fansen. Bulgarerne maktet å score tre mål på de siste 20 minuttene. Blackburn-tilhengerne slapp med skrekken, og Rovers gikk videre på bortemåls-regelen.

I neste runde ble Blackburn satt opp mot Glasgow Celtic. Første møte ble spilt i Skottland og Blackburn spilte fremragende fotball. Dessverre er ikke fotballen alltid rettferdig, og Celtic scoret vinnermålet like før slutt. Returmøtet på Ewood, ble en gedigen nedtur. Skottene kunne reise hjem med 2-0 seier, noe som betydde exit i UEFA-cupen.

På dette tidspunktet, oktober, gikk det faktisk bra i ligaen. Arsenal ble slått 2-1 på Highbury og førte Rovers opp på en foreløbig 7.plass. Avslutningen av sesongen stod ikke helt i stil, og Rovers måtte ta til takke med 15.plass.

15.plassen ble kopiert i året etter. Dette var Souness` siste sesong som manager i klubben. Han hadde i sin managerperiode i Blackburn kommet på kant med flere Blackburn-spillere. David Dunn, Keith Gillespie, Henning Berg samt Andy Cole, som han selv hentet inn, var noen av spillerne som så seg nødt til å forlate klubben etter å ha kommet på kant med Souness.

I tillegg til Cole, hentet Souness inn viktige bidragsytere som Brad Friedel, Tugay, Lucas Neill, Steven Reid, David Thompson og Andy Todd. Noe av det siste han gjorde, var å hente Morten Gamst Pedersen fra Tromsø. I august 2004 forlot han Ewood Park til fordel for den ledige managerjobben i Newcastle.

[rediger] «Sparky» tar over

Idag er det den tidligere Manchester United-helten Mark Hughes, eller «Sparky», som er manager i Blackburn. Han trakk seg som landslagssjef for Wales for å kunne ta jobben like etter Souness forlot klubben. Hughes spilte i klubben fra 2000 til 2002, og fikk med seg opprykk og ligacupseier. Hughes fikk en tøff førstesesong. Forsvaret var lekk, og han måtte rydde opp etter sin forgjenger. Men som regelen var og er, måtte han vente til overgangsvinduet åpnet i januar før han kunne forsterke forsvarsrekka. Han hentet inn forsvarsklippen Ryan Nelsen og defensive midtbanespillere i Robbie Savage og Aaron Mokoena. Selv om det ble 15.plass, viste laget tegn på forbedringer i forsvarspillet.

Sesongen etter høstet Hughes frukter av det hardet arbeidet. Blackburn gjentok bedriften fra 2003 med 6.plass i 2005/2006 og nok en gang spill i UEFA-cupen.

[rediger] Stadion

Blackburn Rovers har helt siden 1890 spilt sine hjemmekamper på Ewood Park. Stadion har en kapasitet på 31,367 seter. Den har lenge vært den eldste stadion som har vært brukt i Premier League, inntil nylig da Sheffield United rykket opp. De spiller sine kamper på Bramall Lane, som ble bygget året før Ewood Park.

Etter at stålmilliardær og Blackburn-eier, Jack Walker, tok over klubben på begynnelsen av 90-tallet, fikk stadion et nytt ansikt. Tre av tribuneseksjonene ble bygd om. Hovedtribunen har fått navnet etter eieren; Jack Walker Stand. På motsatt ligger seksjonen som ligger mot elva. Den har fått det passende navnet Riverside Stand. Kortsidene har navnene Darwin End og Blackburn End.

Ewood Park var lenge aktuell som en av arenaene som skulle brukes under fotball-EM i England i 1996. Dessverre for stadion og byen ble bl.a City Ground i Nottingham valgt isteden. Ni år senere fikk klubben et lite plaster på såret da fotball-EM for kvinner ble arrangert i 2005. Ewood Park var arena for to av gruppespillskampene, samt finalen.

Siden Blackburn Rovers er det eneste laget som har vunnet FA-cupen tre år på rad, har de lov til å ha klubblogoen på hjørneflaggene. Dette til tross for at de spilte sine kamper på Leamington Road Ground da de vant disse titlene.

[rediger] Hjemmebaner

1876-77 :Oozehead Ground

1877-78 :Pleasington Cricket Ground

1878-81 :Alexandra Meadows

1881-90 :Leamington Road Ground

1890-  :Ewood Park

[rediger] Adresse

Ewood Park

Nutall Street

Blackburn

Lancashire

BB2 4JF

[rediger] Tilskuerrekord

62,522 mot Bolton Wanderers, 2. mars, 1929 (FA-cupens 6. runde)

[rediger] Tilskuersnitt

• 2002-03: 26,226
• 2003-04: 24,376
• 2004-05: 22,315
• 2005-06: 21,015

Selv om Blackburn har den 12. største stadion i Premier League, målt etter tilskuerkapasitet, så har klubben problemer med å fylle stadion. Klubben ligger på bånn i forhold til de andre lagene i divisjonen når det gjelder ledige seter, da det gjennomsnittlig er over 25% ledige seter. På den annen side er Blackburn utvilsomt det laget som har flest tilskuere i forhold til størrelsen på byen. Blackburns innbyggertall er 105,085. Blackburn er som en småby å regne i forhold til London (7,5 millioner), Birmingham (1 million), Manchester (2,2 millioner) og Liverpool

[rediger] Meritter

TROFE	ANTALL	ÅR
Ligamester	2	1911/12, 1913/14
Premier League	1	1994/95
FA-cupen	6	1884, 1885, 1886, 1890, 1891, 1928
Ligacupen	1	2002
FA Charity Shield	1	1912
Full Members Cup	1	1987
FA Youth-cup	1	1959

• Vinner av 2. divisjon: 1938/39.
• Vinner av 3. divisjon: 1974/75.
• Finalist i FA-cupen: 1882 og 1960.

[rediger] Liga-historie

Sesong	Divisjon	Posisjon	Spesielle hendelser
1888-89	Football League	4
1889-90	Football League	3	–
1890-91	Football League	6	–
1891-92	Football League	9	–
Football League skiftet navn til 1.divisjon
1892-93	1.divisjon	9	–
1893-94	1.divisjon	4	–
1894-95	1.divisjon	5	–
1895-96	1.divisjon	8	–
1896-97	1.divisjon	14	–
1897-98	1.divisjon	15	–
1898-99	1.divisjon	6	–
1899-00	1.divisjon	14	–
1900-01	1.divisjon	9	–
1901-02	1.divisjon	4	–
1902-03	1.divisjon	16	–
1903-04	1.divisjon	15	–
1904-05	1.divisjon	13	–
1905-06	1.divisjon	9	–
1906-07	1.divisjon	12	–
1907-08	1.divisjon	15	–
1908-09	1.divisjon	4	–
1909-10	1.divisjon	3	–
1910-11	1.divisjon	12	–
1911-12	1.divisjon	1	Seriemestere
1912-13	1.divisjon	5	–
1913-14	1.divisjon	1	Seriemestere
1914-15	1.divisjon	3	–
En pause i serien grunnet 1.verdenskrig
1919-20	1.divisjon	20	–
1920-21	1.divisjon	11	–
1921-22	1.divisjon	15	–
1922-23	1.divisjon	14	–
1923-24	1.divisjon	8	–
1924-25	1.divisjon	16	–
1925-26	1.divisjon	12	–
1926-27	1.divisjon	18	–
1927-28	1.divisjon	12	–
1928-29	1.divisjon	7	–
1929-30	1.divisjon	6	–
1930-31	1.divisjon	10	–
1931-32	1.divisjon	16	–
1932-33	1.divisjon	15	–
1933-34	1.divisjon	8	–
1934-35	1.divisjon	15	–
1935-36	1.divisjon	22	Nedrykk
1936-37	2.divisjon	12	–
1937-38	2.divisjon	16	–
1938-39	2.divisjon	1	Opprykk
En pause i serien grunnet 2.verdenskrig
1946-47	1.divisjon	17	–
1947-48	1.divisjon	21	Nedrykk
1948-49	2.divisjon	14	–
1949-50	2.divisjon	16	–
1950-51	2.divisjon	6	–
1951-52	2.divisjon	14	–
1952-53	2.divisjon	9	–
1953-54	2.divisjon	3	–
1954-55	2.divisjon	6	–
1955-56	2.divisjon	4	–
1956-57	2.divisjon	4	–
1957-58	2.divisjon	2	Opprykk
1958-59	1.divisjon	10	–
1959-60	1.divisjon	17	–
1960-61	1.divisjon	8	–
1961-62	1.divisjon	16	–
1962-63	1.divisjon	11	–
1963-64	1.divisjon	7	–
1964-65	1.divisjon	10	–
1965-66	1.divisjon	22	Nedrykk
1966-67	2.divisjon	4	–
1967-68	2.divisjon	8	–
1968-69	2.divisjon	19	–
1969-70	2.divisjon	8	–
1970-71	2.divisjon	21	Nedrykk
1971-72	3.divisjon	10	–
1972-73	3.divisjon	3	–
1973-74	3.divisjon	13	–
1974-75	3.divisjon	1	Opprykk
1975-76	2.divisjon	15	–
1976-77	2.divisjon	12	–
1977-78	2.divisjon	5	–
1978-79	2.divisjon	22	Nedrykk
1979-80	3.divisjon	2	Opprykk
1980-81	2.divisjon	4	–
1981-82	2.divisjon	10	–
1982-83	2.divisjon	11	–
1983-84	2.divisjon	6	–
1984-85	2.divisjon	5	–
1985-86	2.divisjon	19	–
1986-87	2.divisjon	12	–
1987-88	2.divisjon	5	–
1988-89	2.divisjon	5	–
1989-90	2.divisjon	5	–
1990-91	2.divisjon	19	–
1991-92	2.divisjon	6	Opprykk
1.divisjon skifter navn til Premier League
1992-93	Premier League	4	–
1993-94	Premier League	2	–
1994-95	Premier League	1	Seriemestere
1995-96	Premier League	7	–
1996-97	Premier League	13	–
1997-98	Premier League	6	–
1998-99	Premier League	19	Nedrykk
1999-00	1.divisjon	11	–
2000-01	1.divisjon	2	Opprykk
2001-02	Premier League	10	–
2002-03	Premier League	6	–
2003-04	Premier League	15	–
2004-05	Premier League	15	–
2005-06	Premier League	6	–

[rediger] Plasseringer i øverste divisjon

Blackburn Rovers har vært tilsammen 65 sesonger i toppdivisjonen. Nedenfor er en oversikt over hyppigheten på hver plassering:

Plassering	Antall ganger
15.plass	7 ganger
6.plass	5 ganger
4.plass	5 ganger
8.plass	4 ganger
9.plass	4 ganger
10.plass	4 ganger
12.plass	4 ganger
14.plass	4 ganger
16.plass	4 ganger
1.plass	3 ganger
3.plass	3 ganger
7.plass	3 ganger
5.plass	2 ganger
11.plass	2 ganger
13.plass	2 ganger
17.plass	2 ganger
22.plass	2 ganger
2.plass	1 gang
18.plass	1 gang
19.plass	1 gang
20.plass	1 gang
21.plass	1 gang

[rediger] Kjente spillere, før og nå

: David Batty Tommy Briggs Ronnie Clayton Andy Cole Bob Crompton Bryan Douglas David Dunn Bill Eckersley Derek Fazackerley Gary Flitcroft Tim Flowers Simon Garner Terry Gennoe Michael Gray Matt Jansen Graeme Le Saux David May Bobby Mimms Mike Newell Keith Newton Eddie Quigley Stuart Ripley Alan Shearer Tim Sherwood Craig Short Chris Sutton David Thompson Paul Warhurst Dave Whelan Jason Wilcox

Barry Ferguson Kevin Gallacher Colin Hendry Billy McKinlay David Speedie Damien Duff Shay Given Jason McAteer Kevin Moran Craig Bellamy Mike England Mark Hughes Robbie Savage Tugay Kerimoglu Hakan Sükur Hakan Unsal Dwight Yorke Osvaldo Ardiles Martin Dahlin Vratislav Gresko Dino Baggio

Brad Friedel Roy Wegerle Eyal Berkovic Henning Berg Lars Bohinen Morten Gamst Pedersen Benni McCarthy Stephane Henchoz Brett Emerton Lucas Neill Robbie Slater

[rediger] Norske spilllere

Blackburn har hatt flere kjente nordmenn i stallen. I tillegg til Henning Berg og Morten Gamst Pedersen, har Lars Bohinen, Tore Pedersen, Egil Østenstad, Stig Inge Bjørnebye og Martin Andresen (lån) alle spilt for Blackburn. I tillegg har John Carew spilt èn kamp for reservelaget da han var på prøvespill som Lørenskog-spiller. Per 2006 er Henning Berg den Blackburn-spilleren med flest landskamper for sitt hjemland.

[rediger] Blackburns managere

Manager	Periode	Manager	Periode
Thomas Mitchell	(1884-1896)	Johnny Carey	(1970-1971)
J. Walmsley	(1896-1903)	Ken Furphy	(1971-1973)
R. Middleton	(1903-1925)	Gordon Lee	(1974-1975)
Jack Carr	(1925-1926)	Jim Smith	(1975-1978)
Bob Crompton	(1926-1930)	Jim Iley	(1978)
Arthur Barritt	(1931-1936)	John Pickering	(1978-1979)
Reg Taylor	(1936-1938)	Howard Kendall	(1979-1981)
Bob Crompton	(1938-1941)	Bobby Saxton	(1981-1986)
Eddie Hapgood	(1944-1947)	Don MacKay	(1987-1991)
Will Scott	(1947)	Kenny Dalglish	(1991-1995)
Jack Bruton	(1947-1949)	Ray Harford	(1995-1997)
Jackie Bestall	(1949-1953)	Roy Hodgson	(1997-1998)
Johnny Carey	(1953-1958)	Brian Kidd	(1998-1999)
Dally Duncan	(1958-1960)	Tony Parkes	(1999-2000)
Jack Marshall	(1960-1967)	Graeme Souness	(2000-2004)
Eddie Quigley	(1967-1970)	Mark Hughes	(2004-

[rediger] Klubbrekorder

Tilskuerrekord på Ewood Park: 62,522 mot Bolton Wanderers, FA-cupen 6. runde, 2. mars 1929

Største seier: 11-0 mot Rossendale United, Ewood Park, FA-cup 1. runde, 13. oktober 1884

Største ligaseier: 9-0 mot Middlesbrough, Ewood Park, 2. divisjon, 6. november 1954

Største borteseier: 8-2 mot West Ham United, 1. division, 26. desember 1963

Største ligatap: 0-8 mot Arsenal, 1. division, 25. februar 1933 0-8 mot Lincoln City, 2. divisjon, 29. august 1953

Største hjemmetap: 1-7 mot Notts County, 14. mars 1891 1-7 mot Middlesbrough, 29. november 1947

Mest målrike kamp: 13: 5-8 mot Derby County (borte), 6. september 1890

Mest målrike hjemmekamp: 12: 7-5 mot Birmingham City, 1. division, 28. september 1929

Flest poeng i en sesong (2 poeng for seier): 60 (1974/75)

Flest poeng i en sesong (3 poeng for seier): 91 (2000/01)

Minst poeng i en sesong (2 poeng for seier): 20 (1965/66) Minst poeng i en sesong (3 poeng for seier): 35 (1998/99)

Flest ligakamper: Derek Fazackerley, 593+3 innbytter, 1970/71 til 1986/87

Mest landskamper under kontrakt med Blackburn: Henning Berg: 58 (av 100 totalt), Norge

Flest ligakamper på rad: Walter Crook, 208 (1934-46)

Flest mål totalt: Simon Garner, 194 totalt (168 ligamål), 1978/79 ttil 1991/92

Flest mål på èn sesong: Ted Harper, 43, 1. divisjon, 1925/26

Flest mål i samme kamp: Tommy Briggs, 7 mot Bristol Rovers, Ewood Park, 2. divisjon, 5. februar 1955

Flest hattrick i èn sesong: 8, 1963/64

Flest hattrick av samme spiller i èn sesong: 5, John Southworth, 1890/91 5, Andy McEvoy, 1963/64 5, Alan Shearer, 1995/96

Flest hattrick totalt: 13, John Southworth, 1887-1893

Flest ligakamper av en målvakt: Terry Gennoe, 289, 1981/82 - 1990/91

Flest ligakamper på rad av en keeper: Reg Elvy, 152

Flest ganger holdt buret rent på èn sesong (clean sheets): 19, Jim Arnold, 3. divisjon, 1979/80 19, Bobby Mimms, Premier League, 1992/93

Flest FA-cup kamper: Ronnie Clayton, 56, 1949-1969

Flest Liga-cup kamper: Derek Fazackerley, 38, 1969-87

Yngste spiller: Harry Dennison, 16 år og 155 dager mot Bristol City (hjemme) 1. divisjon, 8. april 1911

Eldste spiller: Bob Crompton, 40 år og 150 dager mot Bradford City (borte) 1. divisjon, 23. februar 1920

[rediger] Spillerstall 2006/07-sesongen

01 Brad Friedel 02 Lucas Neill 03 Zurab Khizanishvili 04 Andy Todd 05 Kerimoglu Tugay 06 Ryan Nelsen 07 Brett Emerton 08 Robbie Savage 09 Shabani Nonda 10 Benni McCarthy 11 David Bentley 12 Morten Gamst Pedersen 13 Peter Enckelman 14 Steven Reid 15 Aaron Mokoena

17 Francis Jeffers 18 Paul Gallagher 20 Andre Ooijer 21 Dominic Matteo 23 Jason Brown 24 James McEveley 26 Andy Taylor 27 Matt Derbyshire 29 Keith Treacy 30 Jason Roberts 31 Sergio Peter 32 Eddie Nolan 33 Michael Gray 34 Tony Kane

[rediger] Ansatte

Chairman: John Williams

Vice Chairman: David Brown

Managing Director/Club Secretary: Tom Finn

Finance Director: Martin Goodman

Directors: Robert Coar, Richard Matthewman.

Klubb president: K.C. Lee

Vise-presidenter: I.R. Stanners, G.R. Root, M. Jeffries.

Manager: Mark Hughes OBE

Assistent Manager: Mark Bowen

Førstelags trener: Eddie Niedzwiecki

Keeper-trener: Kevin Hitchcock

Academy Manager: Bobby Downes

Under 18 trener: Gary Bowyer

Assistant Academy Manager Under 9s-16s: Sean Kimberley

Head of Youth Recruitment: Martin Glover

Education & Welfare Officer: Rick Leighton

Fysioterapeut: Russell Wrigley

Fysioterapeut: Tony Faulkner

Youth Scout Co-ordinator: Steven Nickson

Under 18s Houseparent: Michael Keir

Football Secretary: Andrew Pincher

Commercial Manager: Ken Beamish

Head of Sales & Marketing: Simon Williams

Stadium Manager: John Newsham

Ticket Office Manager: Paula Maloney

Head of Community Affairs: Gillian Kinloch

[rediger] Trivia

• Ett av bare tre lag som både var med på å starte The Football League og Premier League. De to andre klubbene er Aston Villa og Everton.
• Vant hele 18-0 over erkerival Manchester United i en pre-season kamp. Uniteds største ligatap fikk de også mot Blackburn; 0-7 tap i 1926.
• Margaret Thatcher ble engang æresmedlem av klubben.
• I 1995 kunne Zinedine Zidane blitt en ny stor signering for Kenny Dalglish, sammen med Christophe Dugarry. De gjorde på den tiden suksess i FC Girondins de Bordeaux. I følge ryktene sa dessverre Walker til Dalglish: "Hva skal vi med Zidane når vi allerede har Tim Sherwood?"

[rediger] Eksterne lenker

• (en) Klubbens offisielle hjemmeside
• (no) Hjemmesiden til Blackburns norske supporterklubb
• (en) Blackburn Rovers Football Heroes

FA Premier League, 2006/07
Arsenal | Aston Villa | Blackburn Rovers | Bolton Wanderers | Charlton Athletic | Chelsea | Everton | Fulham | Liverpool | Manchester City | Manchester United | Middlesbrough | Newcastle United | Portsmouth | Reading | Sheffield United | Tottenham Hotspur | Watford | West Ham United | Wigan Athletic Rediger
Engelsk fotball
Ligaturneringer	The FA	Cupturneringer
FA Premier League		FA-cupen
The Football League (Champ, 1, 2)	England (herrer)	Ligacupen
Football Conference (Nat, N, S)		FA Community Shield
Northern Premier League (Prem, 1)	(kvinner)	Football League Trophy
Southern League (Prem, 1W, 1E)	Liste over klubber	FA Trophy
Isthmian League (Prem, 1, 2)		FA Vase
Ligasystemet i engelsk fotball	Rekorder	FA NLS Cup
Rediger