AG-3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Automatgevær 3 er den lisensproduserte norske varianten av Heckler und Kochs G3-rifle. Kaliberet er 7,62 × 51 mm NATO, et standard-kaliber innen NATO. Med innskyvbar kolbe kalles våpenet AG-3 F1. Dagens produksjonsmodell omtales som HK G-93.

[[Bilde:Norwegian soldiers w respirators and radio.jpg|left|thumb|To norske soldater i 1983, bevæpnet med AG-3].]

Prisen det norske forsvaret betalte pr. våpen er oppgitt til 6 340,- 1996-kroner ^[1].

Innhold 1 Historie 2 Utskiftning av AG-3 i norsk tjeneste 3 Tekniske detaljer 4 Kilder 5 Eksterne lenker

[rediger] Historie

I 1949 ansatte den spanske, statseide institusjonen CETME (Centro de Estudios Técnicos de Materiales Especiales) den tyske ingeniøren Ludwig Vorgrimler, som hadde jobbet for det berømte tyske Mauserwerke før og under andre verdenskrig. Vorgrimler hadde jobbet med det eksperimentelle automatgeværet Sturmgewehr 45 (StG.45(M)). Dette våpenet tjente som utgangspunkt for forskjellige våpen hos CETME og senere hos Hecker & Koch. ^[2]

Da Vest-Tyskland trengte et nytt enhetsvåpen tidlig på 1950-tallet valgte de opprinnelig belgiske FN FAL, approbert som G1. De ønsket å produsere geværet selv på lisens, men fikk ikke til en avtale med belgierne. En lisens for CETME sitt automatgevær var derimot mulig å få kjøpt, og den tyske staten kjøpte produksjonslisens og overførte den til Heckler & Koch. I 1959 ble G3 innført i det vesttyske forsvaret. ^[3]

I 1960 startet utprøvingen av kandidater for ny enhetsrifle til Forsvaret. Våpnene som skulle erstattes av det nye enhetsvåpnenet var blant annet selvladekarabin M1 (SLK M1) (M1 karabin)), selvladegevær M1 (SLG M1) (M1 Garand)) og MP40. Våpnene som ble testet i den første runden var Armalite AR-10, Beretta BM-59, FN FAL og SIG 510. M1 Garand ble brukt som referansevåpen under testene. Beretta-geværene ble fremskaffet ved at Forsvaret sendte et antall Garand-geværer til Beretta for ombygging. Etter de innledende rundene satt Forsvaret igjen med to kandidater – FN FAL og G3, men det var klart at begge geværene måtte modifiseres for at de kunne tas i bruk under norske forhold. Det var av økonomiske og politiske årsaker at G3 tilslutt ble approbert i 1966, da under navnet AG-3. FN FAL var dyr og produksjonsprosessen komplisert, samtidig som det var tvilsomt om våpenet kunne produseres på lisens i Norge. I tillegg hadde KV allerede startet forberedelse for produksjon av deler til 100 000 G3-rifler for den vest-tyske hæren, Bundeswehr, som en del av en gjenkjøpsavtale. Hanevik ^[4] mener at det allerede var blitt tatt for gitt at Norge skulle velge G3 da denne avtalen ble undertegnet.

Under en avtale med Heckler & Koch produserte daværende Kongsberg Våpenfabrikk (nå Kongsberg Defence & Aerospace) våpnene på lisens. Totalt 253 497 våpen ble levert Forsvaret fra februar 1967 til november 1974. De pressede delene – låskasse, avtrekkerhus og en del av kolben – ble levert fra Tyskland.

Den vanligste norske versjonen er med fast kolbe, basert på den tyske G3A3. En versjon med innskyvbar kolbe ble produsert i 11 000 eksemplarer, basert på den tyske G3KA4. På begge versjonene kan det monteres 40 mm HK-79 granatrør under løpet ved å erstatte forskjeftet. Inntil ca. 1980 ble det skutt med geværgranater fra AG-3. Rekylen var hard og belastende for våpenet, og på slutten av 1980-tallet ble HK-79 innkjøpt som substitutt.

Den norske versjonen av G3 har noen forskjeller fra den tyske orginalen: Kolben er 2 cm lenger, sluttstykkebæreren har frest ut spor for å forenkle fremføring av sluttstykkebæreren ved ufullstendig ladegrep og ladearmen og bajonettfestet har litt annerledes utførelse. Man kan se at det er et norskprodusert våpen gjennom Kongsberg-symbolet (en K med krone) slått inn forskjellige steder.

[rediger] Utskiftning av AG-3 i norsk tjeneste

En del av dagens AG-3 vil bli byttet ut i løpet av 2007. Heimevernets forsterkningsstyrker og Hæren, samt andre deler av Forsvaret, vil fortsatt bruke AG-3 i overskuelig framtid. 4 000 våpen skal kjøpes inn til Heimevernets innsatsstyrker.

På grunn av vekt, alder, ammunisjonstype og små tilpasningsmuligheter har Forsvaret fra midten av 1990-tallet jobbet med å bytte det ut med et mer moderne våpen, sannsynligvis Heckler & Kochs G-36 eller Colt Canada C8 (tidligere Diemaco). 13. oktober 2005 meldte Forsvarsnett at Forsvaret i tillegg har valgt å oppgradere AG-3 samtidig som nye våpen kjøpes inn. Oppgraderingen går på nye siktemidler og ny type innskyvbar kolbe. De oppgraderte våpnene kan komme i tjeneste fra 2006, mens arvtageren kan begynne å komme i tjeneste fra 2007.

De fleste NATO-land har per dags dato gått over til å bruke 5,56×45 mm NATO-ammunisjon til sine enhetsvåpen, så Norge er blant de få landene som fortsatt har enhetsvåpen kamret i 7,62×51 mm NATO.

[rediger] Tekniske detaljer

Geværet består av 114 deler, og tas fra hverandre i 14 deler under rutinemessig pussing.

[rediger] Kilder

1. ^ Forsvaret i tall
2. ^ Modern Firearms: CETME A, B, modelo 58, C Assault Rifles (lest 30. januar 19:00)
3. ^ Modern Firearms: Heckler & Koch G3 Assault Rifle (lest 30. januar 19:00)
4. ^ Karl Egil Hanevik: Norske militærgeværer etter 1867, ISBN 82-993143-1-3

[rediger] Eksterne lenker

• Das Gewehr G3 (tysk)
• Forsvarsnett: Nytt og gammelt – i hær og HV
• Forsvarsnett: Forsvaret fornyer sine håndvåpen