Påskeproklamasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Trykk av proklamasjonen

Påskeproklamasjonen, offisielt Proklamasjonen av republikken, var et dokument som ble lest opp av Irish Volunteers og Irish Citizen Army under påskeopprøret i Irland den 24. april 1916. Det militære råd i Irish Republican Brotherhood (IRB), i dokumentet kalt «Den irske republikks provisoriske regjering» proklamerte irske uavhengighet fra Storbritannia og opprettelsen av en republikk. Det var skrevet over samme lest som en tidligere uavhengighetsproklamasjon som ble lest opp av Robert Emmet under opprøret i 1803.

Den første opplesningen av dokumentet ble utført av Pádraig Pearse utenfor General Post Office, og markerte starten på opprøret, som ble slått ned etter seks dager. Proklamasjonen ble i 1919 vekket til live; da det første Dáil opprettet Den irske republikk tilbakedaterte de vedtaket til 24. april 1916.

[rediger] Teksten

Proklamasjonens overskrift er Poblacht na hÉireann hvilket er irsk for «Den irske republikk». Deretter følger adresseringen «Fra den irske republikks provisoriske regjering til Irlands folk».

IRSKE MENN OG KVINNER: I Guds og de avdøde generasjoners navn, fra hvilke hun^[1] får sine gamle tradisjoner for nasjonalstatus, kaller Irland, gjennom oss, sine barn til sitt flagg og slår et slag for sin frihet.

Etter å ha organisert og trent sine menn gjennom hennes hemmelige, revolusjonære organisasjon, Irish Republican Brotherhood, og gjennom hennes åpne militære organisasjoner, Irish Volunteers og Irish Citizen Army, og tålmodig ha perfeksjonert sin disiplin, og resolutt ha ventet på det rette øyeblikk for å åpenbare seg selv, griper hun nå øyeblikket og, støttet av sine barn i eksil i Amerika og av modige allierte i Europa, men stolende først også fremst på sin egen kraft, slår hun ut i full sikkerhet om seier.

Vi erklærer Irlands folks rett til å eie Irland, og til den ulenkede kontroll over irske skjebner, for å være suveren og uovervinnelig. Den langvarige usurpasjon av den rett av fremmed folk og regjering har ikke slukket retten, ei heller kan den noen gang slukkes uten ved ødeleggelsen av det irske folk. I hver generasjon har det irske folk hevdet sin rett til nasjonal frihet og suverenitet: Seks ganger i de siste trehundre år har de hevdet den med våpen i hånd. Idet vi står ved den fundamentale rett og igjen hevder den med våpen overfor verden, proklamerer vi Den irske republikk som en suveren og uavhengig stat, og vi vier våre liv og våre kampfellers liv for dens frihets, dens velvære og den opphøyelse blant nasjonenes sak.

Den irske republikk har rett til, og krever herved, troskap fra enhver irsk mann og kvinne. Republikken garanterer religiøs og borgerlig frihet, like rettigheter og like muligheter til alle sine borgere, og erklærer sin overbevisning om å søke lykke og fremgang for hele nasjonen og alle dens deler, idet den elsker alle barn av nasjonen like mye, og overser de forskjeller som har blitt nøye fostret frem av en fremmed regjering, som har skilt en minoritet fra en majoritet i fortiden.

Inntil våre våpen har brakt det rette øyeblikk for etableringen av en permanent nasjonal regjering, som er representativ for hele Irlands folk og valgt ved stemmeretten til alle hennes menn og kvinner, vil den provisoriske regjering, som herved er konstituert, administrere republikkens sivile og militære affærer under folkets pant.

Vi setter Den irske republikks sak under den allerhøyeste Guds beskyttelse, han hvis velsignelse vi kaller ned over våre våpen, og vi ber for at ingen som tjener denne sake vil vanære den med feighet, umenneskelighet eller voldtekt^[2]. I denne høyeste stund må den irske nasjon, ved sitt mot og sin disiplin, og ved sine barns vilje til å ofre seg selv for det felles beste, bevise seg verdig til den høye skjebne til hvilken den er kallet.