Grettes saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Grettes saga eller Saga om Grette Åsmundsson eller Grettla, er en islandsk ættesaga og handler om livet til kjempen Grette Åsmundsson som ble isolert som fredløs.

Innhold

1 Bakgrunn
2 Lovlydig i Norge
3 Den lovløse
4 Det overnaturlige
5 Referanse
6 Ekstern lenke

[rediger] Bakgrunn

Grettes saga er en av islendersagaene (Íslendinga sögur) som ble skrevet på slutten av 1200-tallet og tidlig på 1300-tallet, og har en noenlunde realistisk fremstilling av de hendelser som forgikk på Island mellom 800-tallet og 1200-tallet. Konfliktene i disse sagaene kan forenkles til å handle om rikdom, ære og makt.

Grettes saga skiller seg fra de øvrige islendersagaene ved at selv om hovedfiguren Grette er en historisk figur (selv om det har blitt argumentert for at han en rendyrket litterær og fiktiv skikkelse) og fortellingen er fortalt realistisk er heltens eventyr preget av overnaturlige elementer. Forfatteren er ukjent, men det er trolig at skriveren kan ha basert sin fortelling på en tidligere opptegnelse om Grettes liv som var skrevet av Sturla Tordsson.

Grette Åsmundsson er en særdeles merkelig helt, nærmest en antihelt. Hans intensjoner er ikke nødvendig ond, men han har et vanskelig gemytt og gjør derfor handlinger som han senere angrer. Som i mange sagaer er et å ha hell viktig, og Grette er svært uheldig slik at hans handlinger får store konsekvenser som han ikke hadde forutsett.

[rediger] Lovlydig i Norge

Grette tilbringer det meste av sitt voksne liv på Island som en fredløs, men Grette har en reise til Loftoten i Norge som er interessant som et historisk vitesbyrd. Tidlig i sagaen besøker han Vágar i Hålogaland en gang i 1012 og 1013:

«Grette fór nå nord til Vågan, og der var det folksomt. Mange som han aldri før hadde sett, hilste vennlig på ham, fordi de hadde hørt om storverket han hadde gjort, da han drepte vikingene. Mange gjeve menn ba ham til seg; men han ville heller dra tilbake til Torfinn, vennen sin.

Han kom seg med et handelsskip, som en mann ved navn Torkjel eide, han bodde i Salten på Hålogaland og var en gjev mann.

Nå var de der vinteren over, og om våren fór Grette nord til Vågan med mennene til Torkjel. De skiltes som venner, Torkjel og han.

Bjørn dro vest til England og førte et skip for Torkjel, som seilte dit. Han ble der om sommeren og kjøpte for Torkjels regning de varene han hadde bedt ham om. Da det led på høsten, seilte han østover igjen.

Grette ble i Vågan til flåten som hadde vært samlet der, løstes opp. Siden seilte han sørover med et handelsskip.» (Grettes saga; 54-59)

[rediger] Den lovløse

Grettes liv fortelles fra begynnelsen til den siste slutt. Allerede som liten gutt var han vanskelig, opprørsk og i dårlig humør, men han var også modig. Med sine veldige krefter slåss han med både berserker og troll. Særlig dramatisk er hans nattlige brytekamper med med draugen Glåm, et levende lik og en norrøn ekvivalent til en zombie. Men draugen forbanner ham og forfatteren benytter denne forbannelsen som en forutsigelse på den senere handlingen og som begrunnelse for Grettes manglende hell.

Grette opptrer stundom som en rendyrket helt, beseirer flere fiender, men han får skylden får å satt et hus i brann hvor mange menn blir brent til døde og blir såldes dømt fredløs. Å være fredløs innebærer i norrøn rett at hvem som helst kan drepe ham uten at det kan straffes og at ingen skal tilby ham hjelp. Mange forsøker å få lagt Grette i jorda, men han er svært vanskelig å drepe. Det er kjernen i Grettes storhet. Jo lengre tid det tar og jo vanskeligere han er å drepes, jo større blir hans moralske styrke.

Grette blir til slutt den mann som i Islands historie makter lengst å overleve som fredløs. Når han har holdt ut i nesten tyve år appellerer hans slekt og venner for at dommen for lovløshet skal løftes av ham ved å argumentere at i henhold til loven skal ingen tilbringe livet mer enn tyve år som fredløs. Argumentasjonen er historisk ukorrekt ettersom den faktiske loven i middelalderens Island ikke hadde en slik begrensning.

Etter en debatt på tinget blir det bestemt at når Grette i sannhet har vært fredløs i nøyaktig tyve år skal han igjen være å betrakte som samfunnsborger, men ikke før. Hans fiender gjør da en siste anstrengelse, benytter trolldom for å forbanne ham til å såre seg selv, og således får ham til sist drept. Det skjer på en øde, festningelignende klippeøye Drangey på nordsiden av Island hvor den dødssyke Grette blir drept mens han heltmodig slåss på sine knær.

Grettes bror hevner ham i en komisk etterfortelling i Miklagard (Konstantinopel) hvor norrøne menn tjente som væringer eller leiesoldater for den østromerske keiser.

[rediger] Det overnaturlige

Grettes saga har mer enn gjennomsnittelig andel overnaturlige elementer. I andre sagaer kan disse elementene være tilstede, men dog mer skjult. Det overnaturlig i Grettes saga benyttes blant annet for å vise den ontologiske usikkerheten i fortellingen, hvilket kan bli sett på den måten som Glåm (Glámur) blir portrettert. Det oppstår en usikkerhet hos leseren om dennes natur, om han er en ånd fra hedenske tider, en vættir, eller en diabolsk djevel i kristen forstand. Spørsmålene leder leseren også til å mistro eller stille spørsmålstegn ved Grettes egen natur.

Til sammenligning var beskrivelsen av Skallagrims død i kapittel 58 av Egils saga mindre gåtefull, men like preget av det overnaturlige: Egil Skallagrimsson unnlater å se sine døde far i øynene når han tar ham ut av huset gjennom et hull i vegen for å forhindre at faren kommer tilbake som en ånd. I Grettes tilfelle har det overnaturlige en særlig psykologisk motivering og bekrefter at han er en ulykkesmann. ^[1]