Yes
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 30 år, og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere. Bandet ble dannet av Jon Anderson og Chris Squire, og disse to blir regnet som kjernen i bandet siden Squire har deltatt på alle utgivelsene og Anderson har vært med på alle unntatt ett. Rick Wakeman har på sin side gått ut og inn av bandet minst fire ganger.
Innhold |
[rediger] Bandets historie
[rediger] 1968–1972
Originalbesetningen bestod av Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard). Denne besetningen utga debutalbumet «Yes» i 1969 og den mindre suksessrike oppfølgeren «Time and a word» i 1970. Begge solgte dårlig, og bandet fikk beskjed av plateselskapet Atlantic Records at platekontrakten ville bli avlsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte. Lederen i bandet, Jon Anderson, med tilnavnet «Napoleon», sparket da ut Peter Banks og erstattet ham med Steve Howe, som kom fra bandet Tomorrow og som hadde en hit med låta «My white bicycle» i 1968.
Denne besetningen utga bandets tredje album, «The Yes album», i 1971. Dette albumet innleder bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble bandets viktigste låtskrivere.
Suksessen var sikret. Anderson var imidlertid ikke fornøyd, fordi han hadde oppdaget studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman, som kan stå som oppfinneren av «racket». Han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre, samt å stå inni en ring av instrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor hjulpet til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.
Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone - og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, «Fragile» fra 1972. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere.
Musikalsk var de nær toppen. De kom dit samme år med albumet «Close to the edge», en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, som klarer det kunststykke å være lange og komplekse, med klassiskinspirert struktur, samtidig som de faktisk «rocker».
Albumets komplekse struktur ble imidlertid litt i overkant for trommeslager Bill Bruford, som var med å fullføre albumet men som sørget for å komme seg ut da det var ferdig. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire, gjorde at han sluttet i bandet. Han hadde dessuten møtt Robert Fripp og ønsket seg over til King Crimson. Bill Bruford var viktig for soundet til Yes, ved at han spilte jazztrommer i et rockeband. Bruford ble erstattet av Alan White, som bl.a. hadde spilt sammen med John Lennon. White var en mer typisk rocketrommis med enklere og mer kontant spillestil.
[rediger] 1973–1975
Anderson hadde i mellomtiden kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe, og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album, «Tales from topographic oceans» fra 1973. Dette endte opp som et dobbeltalbum med et kutt per side. Utrolig nok ble dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om. Det har sine klare tilhengere, som regner det som et høydepunkt, mens andre slakter det og betegner det som en overpretensiøs kalkun. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse - men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk til dette albumet. De hadde for mye til en enkel men for lite til en dobbel LP.
Som Bruford fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitidig studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet «Sabbath Bloody Sabbath» med Black Sabbath i 1974. I tillegg hadde han med albumet «The Six Wives of Henry VIII» innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som den artisten i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i «Tales From Topographic Oceans» og sørget for å komme seg ut av bandet da innspillingene var ferdige. Da kunne han vie seg til sine mesterverk solo, nemlig «Journey to the centre of the earth» fra 1974 og «The myths and legends of King Arthur and The Knights of the Round Table» fra 1975.
Sveitseren Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig «Relayer» fra 1974. Her går de et skritt videre og lager nok et album fansen er delt i synet på. Noen mener dette albumet er genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mener at de her snarere har havnet «over the edge»...
[rediger] 1976–1981
Patrick Moraz forsvant ut igjen, og Yes tok en pause, som ble brukt til diverse soloprosjekter som kom i 1975/76. I 1977 ble imidlertid en skeptisk Rick Wakeman påny innkalt til å komme og spille på et nytt album. Han ble imidlertid med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker. Da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han imidlertid overbevist medlem av bandet igjen. Dette materialet endte til slutt opp som albumet «Going for the one», som utvilsomt er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til første plass. Yes var mer populære enn noensinne – og fikk sin største hit i England noensinne med singelen «Wonderous stories». Yes var på toppen og trengte bare å lage nok et knallalbum for å overleve punkens angrep på progrocken uten å ta skade av det.
Albumet «Tormato» fra 1978 skulle ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter «Going for the one». Dermed fikk punkbølgen tak og kunne begynne å skylle bort Yes på linje med andre progrockband. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette virket som en krise bandet ikke kunne overleve.
I mellomtiden hadde imidlertid duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoffrey Downes en hit med låta «Video killed the radio star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert inn i Yes. Denne besetningen lagde så et sterkt underkjent album som fikk navnet «Drama» i 1980. Problemet var derimot ikke albumet, men den påfølgende turneen ble en katastrofe. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og rope taktfast «We want Jon!» Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet. Steve Howe og Geoffrey Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra bl.a. King Crimson, og dannet bandet Asia.
[rediger] 1982–1987
Yes var i praksis oppløst. Kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page (gitarist) fra Led Zeppelin, som nettopp var blitt oppløst da trommeslager John Bonham døde. Robert Plant (vokal) skulle også være med i bandet, som fikk navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet.
Squire og White traff imidlertid en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som nettopp hadde kommet til England. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Trevor Kaye fra originalbesetningen, som brakte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 80-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de fikk med Jon Anderson igjen. Han ble kontaktet og var villig til å stille, på den betingelsen at bandet fortsatt skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Resultatet forelå i 1983, nemlig albumet «90125», som inneholdt bandets andre store singelhit, «Owner of a lonely heart».
Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 80-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Nye Yes var et faktum og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabinperioden fjernet bandet for mye fra soundet i gullalderen og misliker Rabinperioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 70-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 80-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et brudd med fortiden. Det samme gjorde f.eks. Genesis, i minst like stor grad. Trevor Rabin har blitt syndebukken, på samme måte som Phil Collins i Genesis. Denne besetningen utga også det noe svakere «Big Generator» i 1987.
[rediger] 1988–1997
Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, mens andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe. Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet «Anderson, Bruford, Wakeman, Howe» i 1989. Dette var et overraskende sterkt album, som virkelig viste at noe var på vei. Tony Levin fra King Crimson spilte bass. Albumet innebar en tilbakevending til soundet rundt «Going for the one», men likevel tilpasset et nytt tiår.
Anderson oppdaget at den øvrige besetningen (som i sin tid het Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Resultatet ble et svakt album, kalt «Union», samt en knakende vellykket turné som åttemannsband.
Etter denne turneen ble det vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Dette endte opp som en middels vellykket album i 1994, kalt «Talk». Albumet ble en flopp og Rabin og Kaye sluttet mens Steve Howe og Rick Wakeman ble invitert inn igjen i bandet. De dro på turne og utga to doble livealbum, samt noe nytt studiomateriale, på de to doble platene «Keys to Ascension» fra 1996 og «Keys to Ascension II» fra 1997. Disse platene viser et band som koser seg på scenen og som har funnet frem til alt det klassiske materialet fra 70-tallet igjen.
[rediger] 1998–
Men så sluttet Wakeman – igjen. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det rimelig svake «Open your eyes» i 1997, som opprinnelig var ment å være et soloalbum med Chris Squire, og deretter det meget solide «The Ladder» i 1999. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til dataspillet Homeworld.
Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet, og de utga i 2001 sitt foreløpig siste album, for første gang med orkester istedenfor keyboard. Dette fungerer som bare det og albumet «Magnification» viste Yes i god form. Kort tid etter kom Wakeman inn igjen i bandet og har blitt værende der siden.
[rediger] Medlemmer
- Jon Anderson – vokal (1968–79, 1983–i dag)
- Chris Squire – bass/vokal (1968–i dag)
- Steve Howe – guitar/vokal (1970–80, 1991–92 og 1996–i dag)
- Rick Wakeman – keyboard (1971–74, 1977–79, 1991–92, 1996 og 2002–i dag)
- Alan White – trommer (1972–i dag)
[rediger] Konserter i Norge
- Ekeberghallen - 11. november 1977
- Drammenshallen - 16. juni 1984
- Skedsmohallen - 9. november 1989 (Anderson, Bruford, Wakeman & Howe)
[rediger] Eksterne lenker
