Tysklands lokalforvaltning
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I Tyskland er «Gemeinde» grunnenheten for kommunalt sjølstyre, og det laveste nivå i offentlig forvaltning. Kommunene spenner i størrelse fra Wiedenborstel i Schleswig-Holstein med 5 innbyggere til Berlin med 3,5 mill.
Innhold |
[rediger] Kommunetyper
[rediger] Kreisangehörige Gemeinde/Stadt
Distriktstilhørige kommuner og byer er kommuner som hører inn under et distrikt («Landkreis» eller «Kreis»). Distriktet ivaretar en del oppgaver som kommunene ikke har kapasitet til å skjøtte sjøl. Byggesaker, ungdomsarbeid, yrkesskoler, sjukehus, avfallshandtering og trafikksikkerhet er eksempler på oppgaver som til vanlig ligger til distriktet. Over 99% av kommunene i Tyskland har distriktstilhørighet.
[rediger] Kreisstadt
«Kreisstadt» er betegnelsen på kommuner som også er sete for distriktsforvaltninga og eventuelle andre sentralfunksjoner. For øvrig har slike byer ingen særlige rettigheter.
[rediger] Kreisfreie Stadt
Større bykommuner hører som regel ikke under et distrikt, og de kalles derfor «kreisfreie Städte». De ivaretar sjøl alle oppgaver som hos mindre kommuner er lagt til distriktet.
[rediger] Amtsangehörige Gemeinde/Stadt
Amtstilhørige kommuner og byer er kommuner som tilhører et «Amt» (fylke). Amt finnes som forvaltningsenhet i landene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern og Schleswig-Holstein. I disse forbundsstatene kan kommuner som tilhører samme distrikt slutte seg sammen i et amt, som ivaretar visse kommunale oppgaver. Distriktstilhørige kommuner i disse statene som ikke tilhører noe amt, kalles da «amtsfreie».
[rediger] Bergstadt
Byer der det har vært eller er bergverksdrift, kunne tidligere kalle seg «Bergstadt». Betegnelsen kan beholdes også i fall driften opphører. Bergstädte har visse særretter, framfor alt den såkalte Bergregal. Eksempler på Bergstädte er Annaberg-Buchholz, Clausthal-Zellerfeld og Freiberg i Sachsen.
[rediger] Landeshauptstadt
«Landeshauptstadt» er den offisielle betegnelsen på hovedstedene i forbundslanda.
[rediger] Bundesstadt
Som eneste by i Tyskland har Bonn rett til å kalle seg «Bundesstadt». Dette ble fastsatt som en del av Berlin-Bonn-loven som regulerte overflyttinga av sentralforvaltninga og forbundsregjeringa til Berlin i 1994. Med avtalen fulgte også andre særretter for Bonn; blant annet skulle en del av sentralforvaltninga forbli i Bonn.
[rediger] Bydelsadministrasjon
Både byer og kommuner kan ha politisk valgte organer for bydeler eller deler av kommunen. Slike Ortsteilvertretungen kan ha betegnelser som Ortschaftsrat, Ortsrat eller Ortsbeirat, og en egen Ortschaftsverwaltung med en Ortsvorsteher eller Ortsbürgermeister.
I større byer har bydelene betegnelsen Stadtbezirk. Mens Ortsteil kan betegne både en administrativ og en ikke-administrativ bydel, er en Stadtbezirk alltid en administrativ enhet. Oppgaver, sammensetning og valgordning kan variere mellom forbudslanda. I Bremen, Hamburg, Dresden og Rostock kalles de administrative bydelene Ortsamt.
I adresser og på gateskilt kan bydelene angis foran by- eller kommunenavnet med en bindestrek mellom, f.eks. Sankt Augustin-Menden eller Troisdorf-Sieglar.
[rediger] Historiske forvaltningsenheter
[rediger] Flecken
«Flecken» er en historisk overlevert betegnelse for en større kretstilhørig kommune med bylignende rettigheter. Betegnelsen medførte opprinnelig bestemte rettigheter, som for eksempel rett til å holde marked. Når disse rettighetene nå reguleres på annet vis, har betegnelsen Flecken ingen betydning mer. Steder som har hatt betegnelsen får imidlertid lov å beholde den. Flecken finnes i dag stort sett bare i Niedersachsen og Sachsen-Anhalt.
[rediger] Markt, Marktdorf, Marktflecken, Marktgemeinde, Marktort
Dette var betegnelser på steder som hadde rett til å avholde marked, men uten fulle byprivilegier. I dag kan enhver kommune holde marked, og betegnelsen «Markt» har dermed ikke noe reelt innhold lenger. Særlig i Bayern ser en fortsatt at kommuner bruker Markt foran stedsnavnet.
[rediger] Betegnelser uten forvaltningsrettslig betydning
[rediger] Stadt
Tidligere var bystatus forbundet med visse privilegier, som markedsrett og rett til eget styre. Kommuner som fra gammelt har hatt bystatus, kan fortsette å kalle seg «Stadt». Også kommuner som ikke tidligere har hatt bystatus, kan av forbundsregjeringene få tillatelse til å kalle seg Stadt. Kravet er at innbyggertallet overstiger en viss grense (i «Nordrhein-Westfalen» 10 000) og at kommunen har et visst bymessig preg.
Alle byer med mer enn 100 000 innbyggere kan kalle seg «Großstadt». En del havnebyer bruker betegnelsen «Hafenstadt» foran bynavnet.
Mange byer bruker på skilter og i informasjonsmateriell ulike karakteriserende betegnelser i tillegg til stedsnavnet, for eksempel «Goldstadt Pforzheim» og «Reiterstadt Verden». For typiske turiststeder finnes de statlig tildelte betegnelsene «Fremdenverkehrsgemeinde» og «Erholungsort». Steder med kurbad kaller seg ofte «Heilbad», «Kurstadt», «Kurort», «Seebad» eller «Luftkurort». Prefikset «Bad» foran stedsnavnet tildeles av regjeringa.
Universitetsbyer setter ofte «Universitätsstadt» foran bynavnet på skilt. Dette kan f.eks. observeres i Halle (Saale), Konstanz, Mannheim, Marburg, Trier, Ulm og Würzburg.
[rediger] Hansestadt
Byer som i middelalderen var medlem av Hansaforbundet, kaller seg fortsatt «Hansestadt». De mest kjente er Bremen, Greifswald, Hamburg, Lübeck, Rostock, Stralsund og Wismar. Disse byene har alle en H først på bilskiltene (HB, HGW, HH, HL, HRO, HST og HWI). Også mindre kjente byer holder fast ved sine hansatradisjoner og kaller seg Hansestadt, for eksempel Anklam, Breckerfeld og Demmin.