Sions vises protokoller
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sions vises protokoller (russisk (moderne rettskriving) Протоколы Сионских мудрецов eller Сионские Протоколы) er et skrift med en angivelig hemmelig plan om jødisk verdensherredømme knyttet til den første sionistkongressen i Basel i 1897. Protokollene ble offentlig publisert i sin helhet for første gang i Russland i 1905. Selv om det er grundig dokumentert at verket er en forfalskning, har det fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten knyttet til konfliktene mellom forskjellige arabiske grupperinger og jødene i Israel.
En særlig definitiv avsløring av falsumet kom i form av en artikkelserie trykket i londonavisen The Times i 1921. Der ble det avslørt at meget av materialet var et justert plagiat av tidligere politisk satire som dessuten heller ikke hadde noe antisemittisk siktemål.
I nyere tid er protokollene også blitt flittig brukt av nynazistiske grupperinger. Spesielt NNSB (tidligere Zorn 88) har benyttet seg av dette falsum i sine forsøk på rettferdiggjøre nazismen i dagens samfunn.
Innhold |
[rediger] Opprinnelse og innhold
Meget av teksten i «Protokollene» synes å være direkte plagiat fra en pamflett fra 1864, med navnet Dialogue aux enfers entre Machiavel et Montesquieu (Machiavellis og Montesquieus dialog i helvete), forfattet av den franske satiriker Maurice Joly. Joly angriper her Napoleon IIIs politiske ambisjoner, og benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. Joly synes selv å ha lånt fra en populær roman av Eugène Sue, Folkets mysterier, hvori konspiratorene var jesuittene. Jøder nevnes ikke i noen av disse to arbeidene. Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet lot Joly sin pamflett trykke i Belgia, og forsøkte deretter å smugle den inn i Frankrike. Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne, og pamfletten ble forbudt. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 15. april 1865 og dømt til 15 måneders fengel.
Hermann Goedsches roman Biarritz fra 1868, som var sterkt antisemittisk, bidro med et annet tema som temmelig sannsynlig har inspirert forfatteren av «Protokollene». I kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» skrev Goedsche om et nattlig møte av medlemmer av en mysteriøs jødisk kabal, og beskriver at Djevelen ved midnatt viser seg blant de fremmøtte representanter for Israels syv stammer for å planlegge en jødisk sammensvergelse. Fremstillingen har likhetstrekk med en skildring i Alexandre Dumas' Joseph Balsamo, der Cagliostro med ledsagere planlegger affæren om diamanthalsbåndet. Ettersom Biarritz utkom omtrent samtidig med Dialogue aux enfers entre Machiavel et Montesquieu er det tenkelig at Goedsche var blitt inspirert av tankene i Jolys pamflett, særlig der det dreier seg om detaljer i resultalene av det nattlige møte.
Dette ble for første gang avdekket av Philip Graves i artikkelserien «The Source of The Protocols of Zion», trykket i «The Times» den 16., 17. og 18. august 1921, og avsløringen er senere blitt utdypet og bekreftet en rekke ganger.
[rediger] Struktur og temaer
De 24 protokoller fremstår som anvisninger til en ny eldstebroder, der det beskrives hvordan gruppen akter å virkeliggjøre verdensherredømmet. De eldste vil narre alle «hedningefolk», som de kaller «goyim», til å gjøre som de vil. De forestrukne metoder er:
| Protokoll | Tema |
|---|---|
| 1 | Alkoholisme |
| 2, 9, 12 | Utbredelsen av alskens tankegods som vil bidra til å undergrave det etablerte samfunn, som darwinisme, marxismi, «nietzscheisme», liberalisme, sosialisme, kommunisme, anarkisme og utopianisme |
| 4 | Materialisme |
| 5 | Verdensregjering |
| 7 | Verdenskriger |
| 10 | Alminnelig stemmerett |
| 11 | Innskrenkelse av borgerrettighetene under påskudd av å nedkjempe fredsfiendene |
| 11, 12, 17 | Skape inntrykk av pressefrihet, talefrihet, demokrati og menneskerettigheter, men som alt sammen i virkeligheten uthules og blir til rene illusjoner eller røktepper som skjuler den faktiske undertrykkelse |
| 13 | Avledningsmanøvre |
| 14 | Pornografisk litteratur |
| 14, 17 | Ødeleggelsen av kristendommen og andre religioner, fulgt av ateismen som et overgangsfenomen før jødedommens hegemoni blir endelig virkeliggjort |
| 16 | Hjernevask |
| 20 | Økonomiske nedgangstider |
| 20 | Progressiv eiendomsbeskatning |
| 20 | Svekkelse av statene ved utenlandslån |
| 23 | Anspore til voldelige utskeielser under dekke av å respektere frihelens prinsipper, for bare å la jødenes konge tilslutt knuse disse krefter og dermed fremstå som redningsmann |
Kontroll med massemediene og finansvesenet vil muliggjøre tilsidesettelsen av den sosiale ordens tradisjonelle kilder. Dette erstattes ved hjelp av manipulasjon av folkemassene og statsstyrt propaganda slik at de nye mektige eliter og instituajoner kan tildekke den nakne og skitne sannhet for massene. Her er «protokollene» inspirert av tidens allerede foreliggende kritikk av modernitet, radikalisme og kapitalisme, men fremstiller disse krefter som del av en sammensvergelse og ikke som følger av upersonlige historiske prosesser.
Teksten forutsetter at leseren allerede tror at frimurerne er et hemmelig samfunn med en skjult politisk agenda. «Protokollene» vil at denne skjulte agenda i sin tur er fjernstyrt av det jødiske eldstefellesskap; altså har man med en konspirasjonsteori inne i en annen konspirasjonsteori. I «protokollene» fremstilles både frimurere og «liberale tenkere» som blotte redskaper i de eldstes hender, og at det hele til slutt er ment å munne ut i et hødisk teokrati. «Protokollene» beskriver et kommende «kongedømme» og går i stor detalj inn på hvordan det skal styres. Men selv i dette kongedømme vil de eldste avstå seg fra åpen politisk kontroll; de vil gjøre seg gjeldende via åger og pengemanipulasjoner. Selv «jødenes konge» vil ikke være stort mer enn en galleonsfigur.
[rediger] Russisk tilblivelse
En russisk oversettelse av Dialogue aux enfers kom ut i 1872. Etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 begynte kapittelet «På den jødiske gravplasss i Praha» fra Goedsches Biarritz å bli spredt som pamflett i Russland. Det var her den angivelige rabbinske sammensvergelse mot europeisk sivilisasjon skildres. Okhranka, tsarens hemmelige politi, betraktet disse verkene som nyttige i deres kampanje mot liberale reformatorer og revolusjonære som begynte å få større tilløp i landet, ikke minst blant understrukte minoritetsgrupper som blant annen de russiske jøder.
Den russiske historiker Mikhail Lepekhine mener at man kan spore «protokollene» til Matvei Golovinski, en agent provocateur i Okhrankas tjeneste, og at det var del av fremstøt som hadde til hensikt å overbevise tsar Nikolai II om at moderniseringen av Russland i virkeligheten inngikk i en jødisk sammensvergelse som tok sikte på verdensherredømme. Lepekhine avdekket Golovinskis forfatterskap i tidligere lukkede arkiver i Russland, og offentliggjorde sine funn i november 1999 i det franske ukebladet L'Express. (Golovinski hadde allerede tidligere blitt utpekt som «protokollenes» opphavsmann av en tysk forfatter, Konrad Heiden, i 1944.) Språklige elementer synes å ha vært lånt eller inspirert fra Fjodor Dostojevskijs forfatterskap.
Golovinski skal ha samarbeidet med Charles Joly (sønn av Maurice Joly) ved Le Figaro i Paris og skrev artikler på oppdrag av Piotr Rachkovskij, ledseren for det russiske hemmelige politi. Under Dreyfus-affæren i Frankrike, da polariseringen av europeiske holdninger i forhold til jødene var på et høydepunkt, begynte publikasjonen en privat distribusjon av «protokollene» i 1897. Etter 1917-revolusjonen i Russland ble Golovinski en propagandist for bolsjevikene.
«Protokollene» ble nevnt i russisk presse for første gang i 1902, i Sankt Petersburg-avisen Novoje Vremja (Новое Время - De nye tider). Den kjente konservative publisist Mikhail Mensjikov presenterte dem som del av sin faste spalte Brev til naboer ("Письма к ближним") i en artikkel kalt Sammensvergelser mot menneskeheten. Men Mensjikov var nokså skeptisk til «protokollene» og unnlot å publisere dem etter at han hadde fått lest noen utdrag derfra.
[rediger] De første publiseringer i 1903 og 1905
«Protokollene» ble offentliggjort i forkortet utgave som serie i dagsavisen Znamya (Знамя - Banneret) mellom 28. august og 7. september.
I 1905 offentliggjorde den russisk-ortodokse presten Sergeij Nilus teksten i sin helhet, som appendiks til tredjeutgaven av sin bok Den store og den lille: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden. Han hevdet at protokollene var utarbeidet av den første sionistkongress som ble avholdt åtte år tidligere i Basel i Sveits. Da det kom innvendinger om at dette hadde vært et åpent arrangement med mange ikke-jødiske deltakere, fremholdt han istedet at de jødiske eldste hadde utarbeidet protokollene i 1902 og 1903.
En hemmelig etterforskning beordret av den nyutnevnte formann for ministerrådet, Piotr Stolypin, kom i 1905 raskt til at «protokollene» var skrevet av Okhranka-agenter i Paris. Når ikke dette ble gjort alminnelig kjent, var det for å skjerme ledelsen for de hemmelige tjenester og deres agenter, deriblant Golovinski. Da Nikolaj II ble informert om resultatet av granskningen, ba han om at protokollene måtte konfiskeres, for «en god sak kan ikke bli forsvart med skitne metoder». Men til tross for dette, kanskje på grunn av «den gode sak», ble det stadig utgitt nye opptrykk.
[rediger] Spredning etter den russiske revolusjon
Etter den russiske revolusjon ble «protokollene» brukt av grupperinger knyttet til «de hvite» for å bygge opp om hat og vold mot jødene. En forestilling om at bolsjevismen var et jødisk komplott med sikte på verdensherredømme, og det faktum at noen av de ledende bolsjeviker (og spesielt Leo Trotskij) var jøder, sikret at «protokollene» vekket internasjonal interesse.
I den engelskspråklige verden ble de raskt kjent. I ett år ble fem utgaver utsolgt i Storbritannia, og i USA finansierte Henry Ford trykkingen av 500.000 eksemplarer. Den første utgaven på tysk var Ludwig Müller von Hausens oversettelse av 1920. Den ble fulgt av Alfred Rosenbergs utgivelse i 1923: Die Protokolle der Weisen von Zion und die jüdische Weltpolitik.
The Times kunne som nevnt avsløre forfalskningen for den engelskspråklige opinion i august 1921, og avsløringene var såpass grundige at den videre spredning av «protokollene» i ettertiden vanskelig kan ansees for å ha skjedd i helt god tro. Det ble også ført rettssaker mot publikasjonen. En sveitsisk nazist, Dr. A. Zander, som i 1934 utgav en rekke artikler som bygde på «protokollene», ble saksøkt, og domstolen i Bern erklærte i sin dom at de var forfalskninger, plagiat og obskjøn litteratur. Dommen ble omgjort etter en appell, men dommerne i appellinstansen gjorde det klart at førsteinstans hadde rett i sin karakteristikk av «protokollene», men tilføyde at strafferettsbestemmelsene dessverre manglet de bestemmelser som skulle til for å stragge spredningen av dem og slik beskytte jødene mot denslags.
I Sør-Afrika kom det også til rettsak; der ble tre menn som hadde spredt en versjon av «protokollene» dømt til bøter for dette.
«Protokollene» ble utgitt i Italia i 1937. I Tyskland inngikk de som et av flere propagandiske virkemidler mot jødene. De ble pliktpensum for studenter der. Adolf Hitler nevnte dem i Mein Kampf. De ble også oversatt til en rekke andre språk, og fikk en vedvarende appell i de arabiske land.
[rediger] Tiden etter annen verdenskrig
Etter annen verdenskrig mistet «protokollene» sin brede appell de fleste steder. Det største unntaket er i Midtøsten og Nordafrika, der et stort antall arabiske og muslimske leder har gått god for dem, Man kan nevne president Gamal Abdel Nasser og Anwar Sadat i Egypt, kong Faisal av Saudi-Arabia, oberst Muammar al-Gaddafi i Libya, stormufti sheik Ekrima Sa'id Sabri av Jerusalem, Hamas, Islamic Jihad, ledere i Iran, Hezbollah og PLO.
Mer marginale miljøer i andre land gjør også bruk av «protokollene», f.eks. i Russland og i USA.
[rediger] Norsk utgave
Boken ble utgitt på norsk i 1999 på Nordisk Boktjeneste av NNSB (Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse) og Jan Erik Kvamsdahl.
Sions Vises protokoller ble første gang utgitt i Norge på 1930-tallet med tittelen "Den Nye Verdenskeiser", med undertittel: Zions Lærde Ældstes Protokoller
