Russisk-europeisk laika

Russisk-europeisk laika (FCI #304) er en gammel jakthundrase som tilhører spisshundene og er av russisk opprinnelse. Typen er svært vanlig i Russland, men mer sjelden i den vestlige delen av verden.

Innhold

1 Opprinnelse og alder
2 Utseende, anatomi og fysikk
3 Bruksområde
4 Lynne og væremåte
5 Annet
6 Referanser
7 Eksterne lenker

[rediger] Opprinnelse og alder

Russisk-europeisk laika

Hva som er det egentlige opphavet til russisk-europeisk laika er uvisst, men av type er den svært gammel og tilhører spisshundene. Laika (betyr den som skjeller) er en fellebetegnelse som dekker en rekke lokale varianter av denne hundetypen, men kun tre raser anerkjennes internasjonalt. Den russisk-europeiske er den mest vestlige og minste av disse.

Man mener at de såkalte komihundene oppsto som følge av komifolkets migrering mot vest, over Uralfjellene, der de bosatte seg i det området man i dag kjenner som Republikken Komi. På veien har trolig de opprinnelige hundene parret seg med ulike andre lokale laikaer og jakthunder, og smått om sent blitt til den komihundet som til slutt dannet grunnlaget for hunderasen.

^[1]På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst Shirinski-Shimatov samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig.

Utenfor Moskva ble det anlagt en stor kennel, og her ble den russisk europeiske laikaen avlet frem til en relativt homogen type, delvis gjennom innavl av hunder fra Komi-republikken og Arkangelsk, delvis ved innkrysning med vestsibirisk laika. En av stamhundene var den sort-hvite komihannen Muzgarom. Den ble parret med en vestsibirsk tispe kalt Pitjuuh. Et tilsvarende projekt i St. Petersburg var basert på hunder fra Arkangelsk, der hannhunden Bublik I og sønnen Bublik II dannet grunnstammen. Til slutt ble hunder fra Moskva-kennelen parret med hunder fra St. Petersburg, og resultatet ble dagens russisk europeiske laika.

De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk laika, østsibirsk laika, russisk-europeisk laika og karelsk finsk laika (den siste ikke akseptert av FCI).

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Russisk-europeisk laika er litt større en norsk elghund grå, og noe lengre i kroppen. Den ligner på karelsk bjørnhund, men er mindre og ikke så kraftig bygget. Hodet er kileformet og ganske spisst, med svakt markert stopp. Snutepartier er forholdsvis langt og kraftig. Ørene er triangulære, svært rørlige og stående. Kraftig, muskuløs kropp og markert manke. Bred og dyb brystkasse og vel opptrukket buklinje. Kort lend, som er en aning sluttet. Muskuløs rygg. Muskuløse bein og kraftig benstamme, med ovale kompakte labber. Halen bæres over rygglinjen i en bue eller ringlet mot låret.

Pelsen er hard og slett. Kort på hodet og ørene, men ellers noe lenger og litt mer strittende. Semi-lang rundt halsen, manken og på buken. Tett underull. Farge er sort, grå, hvit, pepper og salt, mørk med hvite flekker, hvit med mørke flekker. Uønsket er kraftige ticks (små flekker) på bena og rød farge.

Skulderhøyden hos hannhunder er ca. 52-58 cm, og hos tisper ca. 50-56 cm. Vekten ligger normalt omkring 25 kg, avhengig av kjønn og generell størrelse.

[rediger] Bruksområde

Russisk-europeisk laika er en utpreget brukshund, en jakthund som nok ligner karelsk bjørnehund av utseende, men som skiller seg godt fra denne i jaktformen. Rasen er også en ypperlig kløvhund og trekkhund, samt en stødig vakthund. For de rette menneskene kan den også bli en god og stødig familiehund.

[rediger] Lynne og væremåte

Russisk-europeisk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevt godt gemytt. Den skjeller ofte og er gjerne mistenksom ovenfor fremmde. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere.