Partia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
Parternes imperium var den dominerende makten på det iranske platået som begynte sent i det 3.århundret f.Kr. og som jevnlig kontrollerte Mesopotamia mellom 190 f.Kr. og 224 e.Kr.. Parthia var erkefienden til Romerriket i øst og det begrenset Romas ekspansjon forbi Kappadokia (sentrale Anatolia).
Parterriket var det mest seiglivede av imperiene i antikkens nære Østen. Etter at parni-nomadene hadde slått seg ned i Parthia og hadde bygd et lite uavhengig kongedømme, steg de til makten under kong Mithridates I (171–138 f.Kr.). Det parthiske imperiet okkuperte hele dagens Iran, Irak og Armenia, deler av Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan og Tadsjikistan, og for en kort periode territorier i Pakistan, Syria, Libanon og Palestina. Slutten på dette løst organiserte imperiet kom i 224, da den siste kongen ble beseiret av en av imperiets vasaller, perserne av Sassanide-dynastiet.
Innhold |
[rediger] Opprinnelse
Parterne var medlem av parni-stammen (et navn hvis relasjon til ordet parter har blitt diskutert mye, eller ifølge armenske kilder, av huner-opprinnelse), nomadiske persere som er antatt å ha snakket et iransk språk, og som ankom det iranske platået fra Sentral-Asia. De var gjennomførte hestefolk, kjent for det parthiske skudd: snu seg bakover i full galopp for å skyte en pil rett bakover. Senere, på høyden av deres makt, nådde parthernes innflytelse så langt som Ubar i Arabia, knutepunktet for handelsruten for røkelse, hvor parthisk inspirert keramikk har blitt funnet.Makten til det tidlige parthiske imperiet ser ut til å ha vært overvurdert av noen antikke historikere, som ikke klarte å skille mellom det senere, veldig sterke imperiet fra dets obskøre opprinnelse.
Lite vites om partherne, de hadde ingen litteratur og deres skrevne historie består konsekvent av forhåndsdømmende beskrivelser av konflikter med romerne, grekere, jøder, og på enden av silkeveien, det kinesiske imperiet. Selv navnet de brukte om seg selv blir debattert pga manglende nedtegnelser i landet. Det beste gjetningen er at de kalte sitt imperium Iranshahr. Deres styrke var en kombinasjon av geriljakrigføring av en nomadisk stamme til hest og nok organisering til å bygge et enormt imperium, selv om det aldri kopierte de to persiske imperiene i styrke. Vasall-kongedømmer ser ut til å ha utgjort en stor del av deres territorium (se Tigranes II av Armenia), og hellenistiske byer hadde en viss autonomi. Deres håndtverkere fikk arbeid av noen parthere.
[rediger] Det parthiske imperiet
Kong Arsakes I etablerte sin uavhengighet fra seleukidenes styre i de fjerne områdene av det nordlige Persia rundt 250 f.Kr., hvor hans etterkommer med samme navn hersket inntil Antiokus III den store for en kort tid underla dem seg igjen til selevkidenes autoritet i 206 f.Kr..
Det var ikke før det 2.århundret f.Kr. at partherne profiterte på den kontinuerlige erosjonen av seleukidenes makt og gradvis erobret hele deres territorium øst for Syria. Da partherne erobret Herat, ble bevegelsen av handelsvarer langs silkeveien til Kina effektivt stoppet og det hellenistiske gresk-bactriske kongedømmet var fortapt.
Oppgaven falt på seleukide-monarkene å «holde linjen» mot den parthiske ekspansjonen. Antiokus IV Epifanes brukte sine siste år uten suksess i å bekjempe partherne i en kontinuerlig krig, inntil han døde i 163 f.Kr. Partherne klarte å dra fordel av selevkidenes svakhet under de dynastiske kranglene som fulgte Antiokus sin død.
I 139 f.Kr. fanget Mithridates I den selevkidiske monarken Demetrius Nikator og holdt ham fanget i ti år mens hans tropper erobret Mesopotamia og Media.
Partherne var i kontroll over alt land helt til Tigris innen 129 f.Kr. og etablerte deres vinterkvarter ved Ktesifon ved breddene til Tigris nedenfor dagens Bagdad. Ktesifon var en liten forstad på den andre siden av elven fra Selevkia, den folkerikeste hellenistiske byen i det vestlige Asia. På grunn av behovet for rikdom og handel som Seleukia gav, begrenset de parthiske arméene sin innblanding i byen til trakasering, og lot byen fastholde sin uavhengighet og greske kultur. I varmen til den mesopotamiske sommeren, ville den parthiske horden trekke seg tilbake til de gamle persiske hovedstadene Susa og Ekbatana (dagens Hamadan).
[rediger] Styret
Etter erobringen av Media, Assyria, Babylonia og Elam, måtte partherne organisere sitt imperium. De tidligere elitene i disse landene var greske, og de nye herskerne måtte tilpasse seg deres skikker dersom de ønsket at deres styre skulle vare. Resultatet ble at byene beholdt sine gamle rettigheter og den sivile administrasjonen forble mer eller mindre uforandret. En interessant detalj er myntene som ble skrevet med det greske alfabetet, og denne skikken fortsatte helt til det 2.århundret, da kunnskap om dette språket var nedadstigende og få mennesker kunne lese eller skrive det greske alfabetet.
En annen kilde for inspirasjon var akamenide-dynastiet som tidligere hersket det persiske imperiet. Hoffet snakket persisk og brukte pahlavi-skriptet. Det kongelige hoffet reiste fra hovedstad til hovedstad, og arsakide-kongene ville kalles, som Kyros den store hadde beordret sine undersåtter i det 6.århundret f.Kr., «konge av konger». Dette var en svært passende tittel, da den parthiske monarken hersket over sitt eget imperium i tillegg til atten vasall-konger, som herskerne over bystaten Hatra, havnen Karakene og det antikke kongedømmet Armenia.
Imperiet var totalt sett, lite sentralisert. Der var flere språk, mange folkeslag og flere forskjellige økonomiske system. De løse båndene mellom de separate delene av imperiet var nøkkelen til dets overlevelse. I det 2.århundret ble den viktigste byen Ktesifon erobret ikke mindre enn tre ganger av romerne (i 116, 165 og 198), men imperiet overlevde fordi der var andre maktsentrum. På den andre siden svekket det faktum at imperiet knapt var et konglomerat av kongedømmer, provinser og bystater den parthiske stater til tider alvorlig. Dette var en betydelig faktor i at den parthiske ekspansjonen stoppet opp etter erobringen av Mesopotamia og Persia.
Lokale herskere spilte en viktig rolle, og kongen måtte respektere deres privilegier. Flere adelsfamilier hadde stemmerett i det kongelige råd. Sûrên-klanen hadde retten til å krone den parthiske kongen, og alle aristokrater hadde lov og var ventet å beholde en egen hær. Når tronen ble okkupert av en svak hersker, ble splittelser mellom adelsmennene farlige.
De forskjellige delene av imperiet som utgjorde helheten, var forbausende uavhengig. De hadde for eksempel lov til å lage egne mynter, et privilegium som var svært sjeldent i antikken. Så lenge den lokale eliten betalte skatten til partherkongen, var der lite innblanding. Systemet fungerte godt, byer som Ktesifon, Seleukia, Ekbatana, Rhagae, Hekatompylos, Nisâ og Susa blomstret.
Skatt var en av kildene til den kongelige inntekten, en annen var toll. Parthia kontrollerte silkeveien, handelsruten mellom Middelhavet og Kina.
[rediger] Kontakt med Kina
Den kinesiske oppdagelsesreisende Zhang Qian, som besøkte nabolandene Bactria og sogdiana i 126 f.Kr., gjorde den første kjente rapporten om Parthia. I hans beretelser er Parthia kalt «Ānxī», en oversettelse av «arsakide», navnet på det parthiske dynastiet. Zhang Qian identifiserte Parthia tydelig som en avansert bysivilisasjon som han sammenlignet med Dayuan (i Ferghana) og Daxia (i Bactria).
- «Anxi ligger flere tusen Li vest for regionen til den store Yuezhi (i Transoxania). Folket er bosatt på landet og kultiverer markene og dyrker ris og hvete. De lager også vin av druer. De har befestede byer som folket i Dayuan (Ferghana), regionen inneholder flere hundre byer av forskjellig størrelse. Myntene i landet er laget av sølv og bærer ansiktet av kongen. Når kongen dør, blir myntene umiddelbart forandret og nye mynter blir laget med ansiktet til etterfølgeren. Folket fører nedtegnelser ved å skrive på horisontale striper av lær. I vest ligger Tiaozi (Mesopotamia) og i nord Yancai og Lixuan (Hyrkania.»
Etter Zhang Qians reise og rapport blomstret kommersielle relasjoner mellom Kina, Sentral-Asia og Parthia, da mange kinesiske utsendinger ble sendt i løpet av det 1.århundret f.Kr.: «Den største av disse ekspedisjonene til utenlandske stater talte flere hundre personer, mens selv mindre ekspedisjoner inkluderte over 100 medlemmer... I løpet av ett år var der alt fra fem, seks til over ti ekspedisjoner som ble sendt ut.»
Partherne var tydeligvis svært bestemt på å beholde gode relasjoner med Kina og sendte også egne utsendinger, fra rundt 110 f.Kr.: «Da Han-utsendingene først besøkte kongedømmet Anxi (Parthia), sendte kongen av Anxi 20 000 ryttere for å møte dem på den østlige grensen av kongedømmet... Da Han-utsendingene satte avgårde igjen for å reise tilbake til Kina, sendte Anxi-kongen egne utsendinger for å slå følge med dem... Keiseren var henrykt over dette.»
I 97 reiste den kinesiske generalen Ban Chao så langt vest som Kaspihavet med 70 000 mann og etablerte direkte militær kontakt med det partiske imperiet.
Partherne spilte også en rolle i silkeveiens utbredelse av buddhisme fra Sentral-Asia til Kina. An Shih Kao, en parthisk adelsmann og buddhistisk misjonær, reiste til den kinesiske hovedstaden Luoyang i 148 hvor han etablerte templer og ble den første som oversatte buddhist-skrifter til kinesisk.
[rediger] Konflikt med Roma
I 53 f.Kr. invaderte den romerske generalen Crassus Parthia. Ved Harran eller Carrhae derimot, ble han beseiret av en parthisk kommandør som blir kalt Surena i greske og latinske kilder, antagelig et medlem av Sûrên-klanen. Dette var begynnelsen på en serie kriger som skulle vare i nesten tre århundrer.
De parthiske hærene inkluderte to typer kavaleri: De tungt bevæpnede og beskyttede katafraktene og de lette brigader med bueskyttere. For romerne som stolte på tungt infanteri, var partherne harde å beseire, siden kavaleriet var mye raskere og mer mobilt. På den andre siden fant partherne det vanskelig å okkupere erobrede områder da de ikke var dyktige i beleiringer. På grunn av disse svakhetene, klarte hverken romerne eller partherne å nedkjempe hverandre, som førte til at krigene fortsatte i århundrer.
I årene som fulgte etter slaget om Carrhae, ble romerne delt i borgerkrig mellom tilhengerne av Pompeius og Julius Caesar. På grunn av de interne konfliktene, var Roma ute av stand til å føre felttog mot Parthia. Selv om Caesar til slutt seiret mot Pompeius, førte det påfølgende mordet av ham til enda en borgerkrig. Den romerske generalen Quintus Labienus, om hadde støttet morderne av Caesar og fryktet represalier fra hans arvinger Marcus Antonius og Octavianus (senere Augustus), tok parthernes side og ble etterhvert den beste generalen til kong Pacorus I. I 41 f.Kr. invaderte Parthia, ledet av Labienus, Syria, Kilikia og Karia og angrep Frygia og Lilleasia. En annen armé intervenerte i Judea og fanget dets kong Hyrkanus II. Krigsbyttene var enorme og ble brukt godt: kong Fraates IV investerte dem i Ktesifon, en ny hovedstad ved Tigris.
I 39 f.Kr. tok Marcus Antonius hevn. Pacorus og Laienus ble drept i kamp og Eufrat var igjen grensen mellom de to nasjonene, og partherne lærte at de ikke kunne okkupere fiendtlig territorium uten infanteri. Men Marcus Antonius ville også hevne Crassus` død og invaderte Mesopotamia i 36 f.Kr. med den VI. legionen og andre uidentifiserte enheter. Han hadde kavaleri med seg, men det viste seg at han ikke kunne stole på det, og romerne var heldige som klarte å nå Armenia, etter å ha blitt påført store tap mot partherne.
Kampanjen til Marcus Antonius ble fulgt av et opphold i kampene mellom de to imperiene da Roma igjen var opptatt av borgerkrig. Da Octavianus hadde beseiret Marcus Antonius, ignorerte han partherne. Han var mer interessert i vesten. Hans svigersønn og senere etterfølger Tiberius fremforhandlet en fredsavtale med Fraates (20 f.Kr.).
På same tid, rundt år 1, ble partherne interessert i Indus-dalen, hvor de begynte å erobre de små kongedømmene i Gandara. En av de parthiske lederne het Gondofarnes, konge av Taxila. Ifølge en gammel og utbredt kristen tradisjon, ble han døpt av apostelen Thomas. Mens det kan høres ut som usannsynlig, er ikke fortellingen umulig. Etterkommere av flere religioner levde sammen i Gandara og Punjab, og der kan ha vært et publikum for en ny jødisk sekt.
Krig brøt ut igjen mellom Roma og Parthia i 60-årene. Armenia hadde blitt et vasall-kongedømme under romerne, men parther-kongen Vologases I oppnevnte en ny armensk hersker. Dette var for mye for romerne, og deres kommandør Gnaeus Domitius Corbulo invaderte Armenia. Resultatet var at den nye armenske kongen mottok sin krone igjen i Roma av keiser Nero. Et kompromiss ble utarbeidet mellom de to imperiene: I fremtiden, skulle kongen av Armenia være en parthisk prins, men hans utnevnelse krevde støtte fra romerne.
[rediger] Ekspansjon til India
I det 1.århundret f.Kr. startet partherne å rykke inn i de østlige territoriene som hadde blitt okkupert av indo-skytherne og yuezhi. Partherne gjenvant kontrollen over hele Bactria og betydelige territorium i de nordlige indiske subkontinentet, etter å ha beseiret mange lokale herskere som kushan-rikets hersker Kujula Kadfises, hersker i Gandhara-regionen.
Rundt 20 deklarerte Gondofares, en av de parthiske erobrerne sin uavhengighet fra det parthiske imperiet og etablerte det indo-parthiske kongedømmet i de erobrede territoriene.
[rediger] Nedgang og fall
Det armenske kompromisset tjente sin hensikt, men ingenting var avtalt for fjerningen av en armensk konge. Etter 110 fjernet den parthiske kong Vologases III den armenske herskeren, og den romerske keiseren Trajan, en tidligere general, bestemte seg for å invadere Parthia i hevn. Krig brøt ut i 114 og partherne ble alvorlig slått. Romerne erobret Armenia, og i det følgende året, marsjerte Trajan sørover, hvor partherne ble tvunget til å evakuere deres festninger. I 116 erobret Trajan Ktesifon og etablerte nye provinser i Assyria og Babylonia.
Opprør brøt ut pga befolkningens fortsatte lojalitet til Parthia. På samme tid, gjorde den jødiske diasporaen opprør, og Trajan ble tvunget til å sende en hær for å slå dem ned. Trajan klarte å ordne opp i problemene, men hans etterfølger Hadrian gav opp territoriene i 117. Det var uansett klart at romerne hadde lært hvordan de skulle beseire partherne.
Kanskje var det ikke romersk styrke, men parthisk svakhet som førte til katastrofen. I det 1.århundret hadde de parthiske adelsmennene blitt mektigere pga av innrømmelser fra den parthiske kongen som gav dem større makt over landet og bøndene. Deres makt rivaliserte nå med kongens, og på samme tid hadde interne splittelser i arsakide-dynastiet gjort dem sårbare.
Men enden var ikke nær ennå. I 161 deklarerte kong Vologases IV krig mot romerne og gjenerobret Armenia. Den romerske motoffensiven gikk tregt, men i 165 falt Ktesifon. De romerske keiserne Lucius Verus og Marcus Aurelius la Mesopotamia til sitt rike, men klarte ikke å demilitarisere regionen mellom Eufrat og Tigris. Det forble en kostbar byrde. Men det var nå klart at romerne for tiden var overlegne.
Det endelige slaget kom tretti år senere. Kong Vologases V hadde forsøkt å gjenerobre Mesopotamia under enda en romersk borgerkrig (193), men ble slått tilbake da general Septimus Severus gikk til motangrep. Igjen ble Ktesifon erobret (198) og store krigsbytter ble brakt til Roma. Ifølge et moderne anslag, var gullet og sølvet nok til å utsette en europeisk økonomisk krise i tre eller fire tiår, og konsekvensene av plyndringen for Parthia var alvorlig.
Parthia, nå lutfattig og uten noe håp om å ta tilbake de tapte territoriene, var demoralisert. Kongene ble tvunget til å gi fra seg mer makt til adelsmennene og vasallkongene begynte å vakle i deres lojalitet. I 224 gjorde den persiske vasallkongen Ardašir opprør. To år senere tok han Ktesifon, og denne gangen betydde det slutten på Parthia, byttet ut med et nytt perserrike, styrt av sassanide-dynastiet.
[rediger] Parthiske herskere
[rediger] Ekstern lenke
[rediger] Se også
Arsakes I | Tiridates I | Arsakes II | Friapitios | Fraates I | Mithridates I | Fraates II | Artabanes I | Mithridates II | Orodes I | Sinatrukes | Fraates III | Mithridates III | Orodes II | Pacorus I | Fraates IV | Tiridates II | Fraates V | Musa | Orodes III | Vonones I | Artabanes II | Tiridates III | Vardanes I | Gotarzes II | Sanabares | Vonones II | Vologases I | Vardanes II | Vologases II | Pacorus II | Artabanes III | Vologases III | Oroses I | Parthamaspates | Mithridates IV | Vologases IV | Oroses II | Vologases V | Vologases VI | Artabanes IV
