Paragliding
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paragliding er en luftsport. Paraglideren er en videreutvikling av fallskjermen som fant sted på slutten 1980-tallet. Den består av en under- og overduk med åpning i front hvor luft presses inn og strammer opp duken, og skaper en aerodynamisk form. Fra vingen er piloten festet i flere liner som er delt opp i fem kategorier på hver side av vingen; A, B, C, D raisere samt styreliner. Piloten sitter i et seletøy som er festet til raiserene på hver side.
En paragliderpilot kan benytte termikk og laminær luftstrøm ved en åsside til å holde seg oppe. Piloten kan da fly i flere timer og legge bak seg en distanse på flere mil. Det er også utviklet motorer til å bruke på paraglidere.
Til forskjell fra andre luftaktiviteter er paragliding en relativt rimelig luftsport. Den lave totalvekten på ca 22 kg, gjør den også overkommelig å bære i en ryggsekk. Det utvikles i dag et stort spekter av vinger laget i forhold til pilotens erfaring og preferanser, også lettvektsutstyr til å kunne bæres i fjellet.
I Norge og på verdensbasis er det konkurranser i paragliding. Enten akrobatikk- eller distanseflyging.
Norgesrekord i fri distanse med paraglider er 153,6 km satt av Frode Halse 1. juni 2004.
Paragliding er en del av Hang- og paragliderseksjonen i Norges Luftsportsforbund. Alle som vil utøve paragliding lovlig i Norge må gjennomføre et kurs i regi av en tilsluttet paragliderklubb, og være medlem i Hang- og paragliderseksjonen.
Mer om paragliding:
Hvordan paraglider du?
Her er mytene mange. En typisk paraglidertur starter ved at du pakker ut vingen på et godkjent startsted (kalles bare take-off). Dette er som oftest en skråning på et fjell eller en kolle. Når vingen er pakket ut, sjekker du at linene ligger riktig og at resten av utstyret er som det skal være. Etter å ha tatt på hjelmen (påbudt) spenner du deg inn i seletøyet, som er et sete du setter deg i når du kommer opp i luften. Når dette er gjort sjekker du forholdene rundt deg og trekker skjermen opp. Dette er best å gjøre i litt motvind (aldri medvind!), på samme måte som vanlige fly lander og tar av mot vinden. Når du har fått vingen opp, kikker du opp for å sjekke at den er blåst helt opp, og at det ikke er knuter eller annet kluss på linene. Deretter løper du rett og slett ut og flyr! Du «hopper» altså ikke ut fra fjell slik mange tror! Målet er så å finne varm luft som stiger oppover (termikk), eller luft som blir presset opp langs fjellsidene (hang). Man synker hele tiden med paraglideren, men flyr du i luft som stiger fortere enn du selv synker, stiger du altså relativt sett. De fleste paragliderpiloter har et variometer, en trykkmåler som forteller hvor høyt du er, og om du stiger eller synker. På denne måten kan du finne frem til riktige steder å fly, og finne de optimale luftstrømmene. En paraglider styres enkelt med to styrehåndtak som forandrer profilen på vingen slik at du svinger, og med litt trening beregner du flybanen din slik at du som oftest lander med stor presisjon. Landingen skjer på egne landingsfelt eller store jorder og gressbaner.
Er du nervøs eller redd?
De fleste som vurderer å begynne med paragliding, vil være litt redde/nervøse i starten. Greier jeg høyden? Har jeg det som skal til? Det ville være veldig synd om dette skulle hindre deg i å prøve sporten! Først og fremst fordi det gjelder alle normale mennesker, og fordi usikkerheten som kan prege deg i starten vil forsvinne og bli til konsentrasjon, glede og spenning etter hvert.
Hvorfor kan aktiviteter som paragliding virke ekstra skummelt, selv om man vet at det er relativt trygt? Mennesket har to nedarvede (instinktive fryktområder som ikke er tillærte) - frykten for høyder og frykten for å bli alene på ukjente steder. Når vi da kommer utfor våre to eneste basale frykter, er det ikke rart at pulsen blir høy, både for nye og erfarne piloter! Å fly en paraglider gir likevel ikke samme høydeopplevelse som å stå på en høy stige eller lene seg utover et stup. Hvis du ikke liker å stå på høye stiger, betyr det ikke på noen måte at du automatisk vil oppleve høyden som noe problem når du paraglider. Det er faktisk de aller færreste som opplever høyden som et stort problem! Det er også en gradvis progresjon i hvor høyt man flyr, og de virkelig lange og høye turene kommer ikke før du er blitt mer erfaren. Noen kan føle ubehag ved de er overlatt til seg selv når de er i lufta, spesielt i starten. Når du går på kurs vil du har med deg en radio slik at du hele tiden kan høre instruktøren din. Bare det å høre et annet menneske vil som oftest ta bort det ubehaget. Instruktøren kan også veilede deg når du flyr. Profesjonelle piloter har også med seg radio når de er ute. Dette for å kunne snakke med hverandre i alt fra hvordan forholdene er til å komme med tips og råd.
Det er altså helt naturlig å være litt nervøs. Alle som driver med dette blir ekstra fokusert både ved start, flyving og landing. Denne reaksjonen gjør oss i stand til å holde fokuset oppe, og fly trygt. Du skal heller ikke være redd for å innrømme for deg selv eller andre om du føler deg utrygg på noe. Snakk heller om det!
Hvem driver med paragliding?
Kravet for å drive med paragliding i Norge er at man er i alminnelig god fysisk og psykisk form. Majoriteten av dem som driver med paragliding er helt vanlige mennesker, og ikke adrenalin junkies! Felles for de fleste av oss er at vi er glad i naturen, og selvsagt i å fly. Vi opplever mye storslått natur, og mange av de stedene vi flyr kunne med stort hell blitt brukt i melkesjokoladereklamene. Det er noen flere gutter enn jenter i sporten, men trenden i ferd med å snu også her! Stadig flere jenter begynner, og blir aktive i miljøet. De fleste medlemmene er mellom 25 og 50 år, men alderssammensetningen blant utøverne spenner fra 15 til 70 år. Du vil raskt merke at kjønn og alder har liten betydning i dette miljøet. Du vil garantert få venner som er mye eldre og yngre enn deg, og du vil oppleve et unikt samhold.
Er det farlig?
Hvis du finner en instruktør som påstår at paragliding ikke potensielt er farlig, så se deg om etter en annen! Det kan være nyttig å se det på denne måten: kjører du en ekstremt rask bil på dårlige veier hvor du ikke følger lover og regler, og kjører på en måte du ikke har evne til, er det farlig. Hvis du flyr en egnet paraglider i vær og på steder som er tilpasset ditt eget nivå og ferdigheter, samtidig som du følger de lover og regler som gjelder for egen lisens, er paragliding en relativt trygg sport. Som oftest bestemmer du selv hvor langt du vil tøye grensene og hvilken risiko du vil utsette deg for. Paragliding er en svært sikkerhetsfokusert sport. Det beste sikkerhetstiltaket er å fly en skjerm og i værforhold som er tilpasset egne evner og lisens. Ellers er seletøyet utstyrt med en «airbag» som beskytter ryggen, samt polstringer på sidene. Når man er ferdig med kurs kjøper de fleste seg en nødskjerm som kan brukes hvis noe skulle skje med hovedskjermen. En paragliderulykke vil som oftest få bred dekning i media, selv om vedkommende ”bare” brekker et ben, mens en syklist som kjører av veien knapt vil bli nevnt. Dette er kanskje årsaken til at folk overvurderer farene ved denne typen aktiviteter?
Selve paraglideren: Paraglideren skiller seg fra de fleste andre luftfartøyer ved at den ikke har en stiv indre strukturell ramme. Den er en videreutvikling av firkantfallskjermen, og holdes oppe av det trykket som bygges opp inne i glideren av den luften den flyr igjennom. Dvs. at trykket inne i glideren er større enn det utenfor. Paraglideren er sydd i dacronduk el. tilsvarende (ligner spinnakerduk). Det stilles strenge krav både til styrke, stabilitet, og flyegenskaper for at gliderne skal bli godkjent. Vekten av komplett utstyr ligger på 10-20kg avhengig av typen utstyr. Flyfart kan varieres mellom 20 og 50km/t. Minimum synk er rundt 1,0 - 1,4 m/s og glidetall 5:1 - 8:1.
Historie:
Paragliding kom til verden ved en tilfeldighet for noen få år siden, selv om det er mange år siden Leonardo Da Vinci hadde fikk ideén og laget tegninger. På 1970-tallet var det noen fallskjermhoppere som ikke fikk hoppe grunnet dårlig vær. Et lyst hode fikk da ideen om å ta skjermen til en bratt bakke, legge ut skjermen bak seg, og løpe ned bakken. Var bakken bratt nok og vinden blåste inn, fikk en seg et lite svev.
Det ble ingen fart på utviklingen før 85-86, da man i Mellom-Europa begynte å lage skjermer spesielt for paragliding. Disse var ikke stort bedre enn fallskjermer, men kunne lages billigere. Noen seilfabrikanter begynte også å bli interessert. Det viste seg at skjermene som ble laget i spinnakerduk var lettere å trekke opp, og de fløy bedre. Utviklingen gikk deretter med stormskritt. Allerede i 1992 var lengste tid i lufta på 11,5 timer (på Hawaii) og lengste distanse 284 km. Dagens verdensrekord er på rundt 330 km (1995).
Utviklingen de siste årene har bremset noe opp når det gjelder ytelse. Produsentene nærmer seg det som er fysisk mulig å hente ut med dagens konstruksjon. Men samtidig blir sikkerheten stadig forbedret, for både nybegynner, mellomstadie og konkurransevinger. Dagens beste skjermer har en maksimal hastighet på rundt 50 km/t og har et glidetall på rundt 8 (det vil si at de glir 8 meter bortover for hver meter de synker).
Til Norge kom sporten på midten av 80-tallet, men allerede i 1981 prøvde man å starte en vanlig fallskjerm i Grefsenkleiva i Oslo. Det ble ikke noe system over sporten før i 1986. Da ble det satt i gang et instruktørkurs på Oppdal. Først da sporten kom til Hemsedal i 1987 ble det virkelig fart i sakene. I dag har vi rundt 70 klubber og mer enn 1200 utøvere.
