Når vi døde vågner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Når vi døde vågner er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1899. Stykket var Ibsens siste stykke, og hadde premiere på Königliches Hoftheater in Stuttgart 26. januar 1900. Stykket har en kunstnertematikk, og diskuterer spørsmål omkring forholdet mellom liv og kunst som kan ha vært påtrengende for Ibsen ved avslutninga av forfatterskapet.

[rediger] Handlingen

Advarsel: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.

Arnold Rubek er en aldrende billedhugger som er kommet hjem til Norge på et sommeropphold etter å ha bodd mange år i utlandet. Han reiser sammen med kona Maja, som er en del år yngre. De har vært gift i fem år, og ekteskapet later ikke til å ha vært lykkelig. Han tok Maja ut av trange kår her hjemme og førte henne til et hus ved Taunitzer See, der de har levd i stille og tilbaketrukket velstand, men uten å ha noe å si hverandre. Nå sitter de i parken ved et norsk badehotell og planlegger en reise langs kysten.

En flyktig bekjent av Rubek, godseier Ulfheim, har stoppet ved hotellet, på vei til bjørnejakt i fjellet. Den uvørne og mandige bjørne- og skjørtejegeren tar Maja med storm, og han har snart overtalt henne til å bli med han til fjells for å felle bjørn. I mellomtiden har Rubek fått brakt på det rene at en mystisk kvinne som han har observert i parken nattestid, er den Irene som han forlot for mange år siden. Irene stod modell for det store arbeidet «Oppstandelsens dag», som i sin tid gjorde han verdensberømt. Rubeks store feiltrinn i livet var at han lot Irene gå, enda han godt skjønte at hun var villig til å dele alt med han. Nå møter han Irene igjen som en lidende psykiatrisk pasient som over alt følges som en skygge av en svartkledd diakonisse. Irene omtaler seg sjøl som en avdød. Etter at Rubek forlot henne, forsvant meningen med livet; hun fortsatte å kle av seg for menn, men på nattklubbscener. Hun har oppnådd å gjøre menn gale - den første mannen hennes skjøt seg - men hun har sjøl tatt skade, og har vært tvangsinnlagt på asyl.

I møte med Irene må også Rubek innrømme at det har gått nedover; etter at de skiltes har skaperkraften forlatt han, og i stedet for stort tenkte idéverker har han lagd byster av kjente og betalingsdyktige personer. Nå avtaler også de to å søke oppover i høyden, for å prøve å gjenopprette det som har gått tapt.

Andre og tredje akt foregår i nærheten av et høyfjellsanatorium. Maja har søkt opp i høyfjellet med Ulfheim, som både fascinerer og skremmer henne. På et tidspunkt åpenbarer han også andre sider ved seg enn den faunen og kvinneerobreren hun trur han er. Det viser seg at han er blitt svikta av en kvinne, og det er sviket som har gjort han bitter og fått han til å spille rollen som en hensynsløs forfører og jeger. Nå ser han i Maja en såret person som seg sjøl, en han kan dele livet med på et realistisk grunnlag. Mens tåka kommer sigende, er de to på vei ned til menneskene. På vei opp møter de Rubek og Irene. Ulfheim advarer dem - å gå opp i fjellet nå betyr den visse død; det eneste som kan redde dem er å søke tilflukt i jakthytta og vente på redningsmannskaper.

For Rubek og Irene kan det ikke komme på tale å søke noen slags tilflukt. Deres siste, desperate forsøk på å gjenfinne kjærligheten og våkne opp fra de døde fører dem rett til topps. Et snøskred utløses og begraver dem sammen.

[rediger] Visningshistorie

Den første offentlige fremførelse av Når vi døde vågner var en opplesning i Theatre Royal på Haymarket i London 16. desember 1899. Wenn wir Todten erwachen ble uroppført på Königliches Hoftheater in Stuttgart 26. januar 1900. To dager senere hadde Det Kongelige Teater i København premiere på Naar vi døde vaagner, og 29. januar ble När vi döda vakna spilt på Svenska Teatern i Helsinki. Stykket ble første gang spilt i Norge på Nationaltheatret 6. februar i regi av Bjørn Bjørnson, med Egil Eide som Arnold Rubek, Johanne Dybwad som Maja og Ragna Wettergreen som Irene.

Repertoardatabasen på ibsen.net har pr. 1. mars 2006 registrert 66 oppsetninger av Når vi døde vågner: [1]

[rediger] Sitater

...kunstneren, som så helt sorgløs og ubekymret tok et blodvarmt legeme, et ungt menneskeliv og slet sjelen ut av det, - fordi du hadde bruk for det til å skape et kunstverk. (Irene)
For jeg er født til kunstner, ser du. - Og blir så aldri annet enn kunstner allikevel. (Rubek)
Deilig, deilig var livet ved Taunitzer See. (Irene)
Det uopprettelige ser vi først når vi døde vågner. (Irene)
Og så styg som han er. Så styg, så styg, Isch! (Fru Maja)