Morkinskinna
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Morkinskinna er en kongesaga som omhandler de norske kongene i tidsrommet fra ca 1025 til ca 1157. Boken ble skrevet på Island ca 1220 og er bevart i en håndskrift fra ca 1275.
Innhold |
[rediger] Den morkne boka
Navnet er opprinnelig gitt den håndskrift som nå er bevart i Den gamle kongelige Samling i København (1009 fol.). Det ble brakt fra Island av Þormóður Torfason (Tormod Torfæus) i 1662. Det var ham som ga håndskriftet dets noe nedsettende navn (Morkinskinna = ‘morkent skinn’).
Morkinskinna begynner enten i 1025 eller 1026 og slutter brått av i 1157. Den siste delen av manuskriptet er forsvunnet. Men resten går det an å lese i Snorres kongesagaer (Heimskringla), som bygger på Morkinskinna. Sett i sammenheng med Snorre Sturlassons tekst er det en del andre opplysninger om Einar Tambarskjelve og historiene er også mer omfattende om Harald Hardråde og Magnus den gode. Morkinskinna har også tatt inn større innslag fra verket Ryggjastykke som Eirik Oddsson skrev på slutten av 1100-tallet, og det finnes også innslag fra Ágrip af Nóregs konunga sögum.
Morkinskinna er i motsetningen til de sagaer nevnt overfor mindre tørre, og det eldste oversiktsverket som gir fritt spillerom for fortellerglede og fortellerkunst, og mange skaldekvad blir sitert. «Men det morsomste er anekdotene, og dem kryr det av i fremstillingen, i alt tretti slike þættir. Flere av dem – som fortellingen om skalden Ivar Ingemundsson og om Audun med isbjørnen – hører til det ypperste i norrøn fortellerkunst,» slår brødrene Harald og Edvard Beyer fast.[1]
[rediger] Problematisert saga
Forskernes interesse for Morkinskinna var lenge på et lavmål ettersom verket ble betraktet som underlegen andre kongesagaer. Finnur Jónsson bemerket i 1932 at «De gamle sagaer om de enkelte konger er blitt utvidet med større og mindre þættir, der skal tjene til å belyse kongenes karakter; de står ikke i noe organisk sammenheng med hovedsagaen.» Det belyser at man tidligere mente at teksten i Morkinskinna tilhørte en yngre og dårligere versjon fra en eldre ikke lenger eksisterende, men en opprinnelige ‘første’ utgave av sagaen. Det var spesielt þættir som var problematisk ettersom de ikke syntes å stå i en klar sammenheng med grunnstammen i sagaen. þættir ble gjentatt i andre verker og burde derfor ikke ha vært inkorporert i en kongelig biografi. þættir ble derfor forsøkt trukket ut av strukturen og presentert som en egen litterær genre, som korte fortellinger eller noveller.
Først i senere år har Morkinskinna blitt sett på med nye øyne og vurdert slik den ble opprinnelig funnet, og at den ikke nødvendigvis er en kompilasjon, men en selvstendig saga som Fagrskinna, skjønt det behøver ikke at å bety at alt i Morkinskinna er forfattet av samme forfatter. Filologen Ármann Jakobsson har argumentert for at þættir er eksempler (exempla) og har bestemt funksjon i sagaen ved at de kaster lys på kongens rolle i samfunnet og de enkelte kongers fremtreden i forhold til kongeidealet. Derfor er de viktige for forståelsen av Morkinskinna som en høvisk kongesaga som retter søkelyset på undersåtter og især islendinger sammen med kongen.[2]
[rediger] Nyutgivelser
Morkinskinna finnes i Finnur Jónssons utgave fra 1932, og Jón Helgasons utgave 1934, begge på islandsk, og en engelsk oversettelse ved Theodore M. Andersson og Kari Ellen Gade fra 2000. En nynorsk utgave kom i 2001 ved Kåre Flokenes, Norske kongesoger 1030-1157, utgitt på Erling Skjalgssonselskapet.
