Lur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Neverlur

Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan trolig føres tilbake til bronsealderen. Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet. Den ene luren er av metall, og ble benyttet i bronsealderen. Lengden kunne bli opptil 2,5 meter, og disse lurene opererte ofte sammen parvis. Den andre typen er den såkalte neverluren, som var et gjeterinstrument tvunnet av never eller laget av to eller fire sammenlimte trerenner omviklet med never, bast eller lignende.

[rediger] Historikk

Lur er uten tvil det instrumentet som oftest blir nevnt i sagalitteraturen. Vikingene brukte lur som signal- og varslingsinstrument både på sjø og land. Olav Tryggvason, Olav den Hellige og andre konger og stormenn ga ordre om lurbåsing når de skulle samle mennene sine til Ting, samle skipene, gå i land, gå i strid og i andre viktige sammenhenger. Knapt noe annet instrument har spilt en så viktig rolle i norsk historie som luren i vikingtida og langt inn i middelalderen. I Osebergskipet (datert til ca. år 850) er det funnet et trerør som av de fleste forskere tolkes som en lur. Dette instrumentet er sammensatt av to halvdeler, med fem ringformede bånd skåret inn med ujevne mellomrom, trolig for å kunne gi feste for det materialet som holder delene sammen.

I motsetning til messingluren ble neverluren først og fremst benyttet som et praktisk arbeidsredskap knyttet opp til den tradisjonelle stølsdriften. Her har instrumentet spilt en avgjørende rolle i kommunikasjonen mellom mennesker og mellom mennesker og dyr. Den har kraftig lyd, og folkene på stølene brukte luren for å komme i kontakt med hverandre. Det fantes flere signaler i lokalmiljøet som hadde sin spesielle betydning. Gjennom blåsing på luren kunne budeia og gjeteren også signalisere til dyrene og kalle dem tilbake til stølen. Luren har hatt funksjon som skremmeredskap mot ulv og bjørn som tidligere var en stor trussel mot folk og dyr.

I Norge deler en gjerne luren inn i tre typer:

Lurer som er uthulet av ett helt trestykke
Lurer som er uthulet av ett helt trestykke som først er spaltet og deretter surret sammen
Lurer som er surret sammen av ei barkremse

Luren blåses på samme måte som et messingblåseinstrument (trompet), og den tynneste enden er formet som et ganske lite munnstykke som leppene presses mot. Ved hjelp av overblåsningsteknikken kan en få fram et utvalg av toner fra naturtoneskalaen. Og jo lenger røret er, jo flere toner kan en få fram. De fleste lurer er fra ca. 150 til 200 centimeter lange, og kalles derfor ofte for langlur. Det finnes også en type som kalles stuttlur (galdrelur), og som egentlig er en slags ropert brukt til å forsterke stemmen. Disse instrumentene ble av naturlige årsaker kun benyttet som signal- og skremmeinstrumenter. De forekom en god del på setra, men var kanskje vel så vanlige blant fiskerne på kysten. Her benyttet de stuttluren til å signalisere eller å holde kontakten med andre båter. Det var særlig i tåke og dårlig vær at stuttluren var et viktig redskap. Vi kjenner en slik tradisjon langs kysten vår fra Nordland til Rogaland.

[rediger] Litteratur

Aksdal, Bjørn og Nyhus, Sven (1993): Fanitullen - Innføring i norsk og samisk folkemusikk (sidene 44-45), ISBN 82-00-21692-6
Grinde, Nils (1993): Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år (side 67), ISBN 82-91379-00-9
Ledang, Ola Kai (1999): "Musikk som skapte historie" I: Studia Musicologica Norvegica nr. 25 1999 (sidene 236-242), ISBN 82-00-37701-6