Landgangsfartøy
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et landgangsfartøy eller landgangsfarkost er et militært fartøy som kan ta seg helt opp på en strand for å sette av personell, kjøretøyer eller annet materiell. De brukes mest i amfibisk krigføring, men har også sivile oppdrag, som for eksempel hjelp til reindriften i Norge. Den mest kjente typen er den brukt i forbindelse med invasjonen av Normandie, som går under benevnelsen LCVP, eller Higgins boat, som ble produsert i et antall av over 20 000.
Innhold |
[rediger] Historikk
Det første angrepet på en strand var antageligvis ved slaget ved Maraton i 490 f.Kr.. Perserne etablerte et brohode i et forsøk på å invadere Hellas. De hadde modifiserte skip med ramper for hestene, en forgjenger til moderne landgangsfartøyer.
I seilskipets dager ble vanlige båter brukt til å landsette tropper, men i forbindelse med dampskipets inntog, ble det utviklet mindre spesialfartøy til dette formålet. Landingsfartøyets glansdager var på slutten av andre verdenskrig, da flere forskjellige produksjonstyper ble laget i stort antall av Storbritannia og USA.
Grunnet kravet om at de skulle kunne gå helt opp til stranden, var de flat-bunnet og flere typer hadde rett front, i stedet for den vanlige skipsbaug. Denne var erstattet med en rampe, som ville lette landsetting av tropper og kjøretøy. Dette gjorde dem vanskelig å styre og lite stabile i sjøen. Motoren og styrhuset var plassert i akterenden.
[rediger] Typer
Det er mest vanlig å omtale landgangsfartøyene med forkortelsen av det offisielle navnet, fremfor hele navnet.
De minste landgangsfartøyene var de amerikansk–produserte amfibisk kjøretøyene DUKW (sekshjulet lastebil)l og LVT (beltedrevet personellkjøretøy). Disse ble ført av personell fra hæren, og ikke marinen.
Den neste typen var mindre fartøy som skulle fraktes av skip og sjøsettes utenfor invasjonsstrendene. Soldatene skulle deretter klatre om bord og fraktes i stor fart inn til strendene. Den britiske LCA (Landing Craft Assult ( no: «angreps-landgangsfartøy»)) hadde plass til 36 kampklare soldater. Den amerikanske versjonen LCVP (Landing Craft Vehicle/Personnel ( no: «kjøretøy/personell-landgangsfartøy»)) kunne frakte mindre kjøretøy, slik som Jeep’er, i stedet for 30 soldater. Større fartøy av denne typen ble kalt Landing Craft Mechanized (LCM) og kunne ta 100 soldater eller en stridsvogn av typen M4 Sherman. På grunn av sjøegenskapene og drivstoffkpasiteten, ville ingen av de overnevnte fartøyene klare en sjøreise på mer enn seks timer. (Skjønt de ombord ville muligens hatt visse protester mot å være om bord så lenge…)
Klassen over dette var skip som kunne klare en lengre sjøreise, og ble kalt Landing Craft Infantry (LCI). Disse var 48 meter lange og 7 meter brede, og hadde et mannskap på 24–60 og kunne frakte 200 soldater. De var såpass sjødyktige at mange seilte direkte fra Storbritannia til Nordvest-Afrika i forbindelse med operasjon Torch, i tillegg til at de tok del i den amerikanske «øyhoppingen» i Stillehavskrigen. I og med at hensikten var at de skulle gå så nære et landgangsområde som mulig, hadde de nedsenkbare ramper langs siden, for slik å landsette soldater. Spesialversjoner av denne var LCI(L) (large), med plass til enda flere soldater og LCI(R) (rakett-landgangsfartøy), LCI(M)( bombekaster-landgangsfartøy (Hedgrow)), LCI(G) (artilleri-landgangsfartøy) (som alle tre var tiltenkt oppgaven å bombardere landgangsområder), samt flotilje-flaggskip (FF) for å lede en flotilje av spesialfartøy. I 1949 ble typen omklassifisert som Landing Ship Infantry (LSI).
Av en tilsvarende klasse var Landingcraft Tank (LCT), som kunne frakte fire stridsvogner, eller andre kjøretøy. Disse hadde rett front, som utgjorde en rampe når den ble nedfelt, slik at kjøretøyene enkelt kunne landsettes, fra det som ble kalt «stridsvogn-dekket». I likhet med LCI-klassen, ble LCT også produsert i flere spesialversjoner, slik som rakett-landgangsfartøy og artilleri-landgangsfartøy, samt en pansret versjon.
Dernest kom Landing Ship Tank (LST). De kunne frakte flere kjøretøy enn LCT’ene (20 i den amerikansk-bygde versjonen) og hadde i front en stor rampe montert bak baugporter (i likhet med moderne passasjerbåter). Disse skipene hadde en lastekapasitet på over 3000 tonn, som var mer enn datidens jagere fra Royal Navy. Etter andre verdenskrig er det blitt utviklet typer som i stedet for bagporter, har enten baug- eller hekkramper. I front vil rampen da være festet til to store støtteutliggere, som senker rampen ut over baugen. Ved at baugen er helstøpt, kan skipene oppnå en høyere hastighet, noe som er et krav fra dagens moderne marine.
Britisk navngivningsmåte førte i begynnelsen til at flere fartøy-klasser gikk under to navn, slik som Assault Landing Craft, Infantry Landing Craft og Tank Landing Craft, før en standardisering etterhvert ble foretatt.
[rediger] Bevæpning
DUKW, LCA og LCM var i utgangspunktet ubevæpnet, men troppene om bord hadde mulighet til å benytte sine egne våpen. LVT var fra starten utstyrt med .30 cal (7,62 mm) mitraljøser, mens senere versjoner var utstyrt med .50 cal (12,7 mm) mitraljøser.
LCI- og LCT-klassen hadde 20 mm Oerlikon luftvern-kanoner plassert på hver side av broen, mens LST hadde en noe tyngre bevæpning.
[rediger] Spesialdesignede fartøy
[rediger] Angrepslandgangsfartøy (Hedgerow)
Angrepslandgangsfartøy (Landing Craft Assult (HR), (hedgerow = no: hekk)) var ombygde LCA’er som hadde 24 spesialdesignede bombekastere av typen Spigot.( Den bristiske marinen hadde en egen versjon, Hedgehog (no: pinnsvin) til bruk mot ubåter.) Bombekasterene på Hedgerow ble avfyrt samtidig, i én salve, for å rydde landgangsområdet (stranden) for miner og andre hindringer. Dermed hadde de utøvd sin rolle og forlot deretter stedet. De var innledningsvis blitt tauet inn av større fartøy av LCT-klassen, som om bord hadde angrepstropper fra ingeniøravdelingene. Disse skulle så gå i land med sine spesialstridsvogner for å fullføre jobben med å rydde landgangsområdene.
[rediger] Luftvernlandgangsfartøy
Luftvernlandgangsfartøy (Landing Craft Flak, (LCF)) var tiltenkt oppgaven å beskytte en langdgang mot fiendtlige flyangrep. De ble første gang tatt i bruk i forbindelse med Dieppe-raidet 19. august 1942. Landgangsrampen var fastsveiset og et ytterligere dekk montert over stridsvogn-dekket. De var utstyrt med åtte 20 mm Oerlikon-kanoner og fire 40 mm /L-39 kanoner, og hadde et mannskap på 60. Den bristiske marines versjoner hadde et blandet mannskap bestående av marinegaster og marineinfanterister. Marinegastene styrte fartøyet, mens marinesinfanteristene bemannet luftvernartilleriet. Offiserskorpset besto av to fra Marinen og to fra Marineinfanteriet.
[rediger] Artillerilandgansfartøy
Artillerilandgangsfartøy (Landing Craft Gun (LCG)) var likt bygget som LCF, men var i stedet for luftvernkanoner utstyrt med 4,7 tommers (120 mm) jagerskips-kanoner, samt to 20 mm Oerlikon luftvernkanoner ved broen. Deres oppgave var å beskyte befestninger på landgangsområdet. Disse fartøyene spilte en viktig rolle under Walcheren-operasjonen i oktober 1944, hvor også norske styrker deltok.
[rediger] Rakettlandgangsfartøy
[rediger] Amfibisk flerbrukslandgangsfartøy
[rediger] Lufputebåtlandgangsfartøy (LCAC)
Lufputelandgangsfartøy (LCAC = eng: Landing Craft Air Cuhsion) er en militær versjon av luftputefartøy, og er den «moderne utgaven» av landgangsfartøy.
Dens mulighet til også å bevege seg på land, gjør den muligens til «det ultimate landgangsfartøy». Forskjellen fra sivile luftputefartøy, er at de hovedsakelig ikke har overbygg, og i fronten en nedsenkbar rampe, som tillater rask landsetting av tropper, utstyr og materiell. I og med luftputeegenskapene, har disse fartøyene tilgang til 70% av verdens kystlinje, i motsetning til 15% for konvensjonelle landgangsfartøy. Luftputefartøy blir ikke hindret av bløt sand, sumpmark, myrer og lignende, samtidig som de kan forsere miner som ligger begravet i landstignigsområdet uten problemer, og kan landsette soldater på trygg grunn, i tillegg at de har fordel av meget høy hastighet.
Lufputelandgangsfartøy finnes i flere forskjellige varianter og størrelser, alt avhengig av hva som transporteres; soldater, stridsvogner, kjøretøy eller materiell.
Bevæpning består hovedsakelig av mitraljøser, men også kanoner og bombekastere blir beyttet.
De blir brukt av brukt av sjøforsvaret og marinekorpset i USA, Storbritannia og Russland, samt deres spesialenheter, slik som Navy SEALs, Green Berets og lignende.
