Knut Hamsun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nobelprisen i litteratur 1920

Knut Hamsun (født 4. august 1859 i Lom som Knud Pedersen, død 19. februar 1952 på Nørholm ved Grimstad) var en av Norges mest betydelige forfattere, og er en av tre norske nobelprisvinnere i litteratur. Hamsun regnes som en av de fremste representantene for nyromantikk i Norge. Han var misfornøyd med hvordan realismen skildret stereotyper istedenfor «levende» mennesker, og ville sette følelser i sentrum. Med hans egne ord: «Blodets hvisken og benpibernes bøn.» Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger.

Innhold 1 Liv 1.1 Oppvekst 1.2 Til USA 1.3 Endelig gjennombrudd med Sult 1.4 Litterære foredrag 1.5 To ekteskap 1.6 Nørholm – Hamsun som bonde 1.7 Verdenskrigene 1.8 Landssvikoppgjøret 1.9 Tilbake til Nørholm 2 Politiske sympatier 2.1 Anarkistiske sympatier 2.2 Unionsoppløsningen 2.3 Verdenskrigene 3 Forfatterskap 3.1 Nyromantikken 3.2 Nordlandsromanene 3.3 Markens Grøde – et politisk program? 3.4 Vandrerromanene 3.5 Desillusjon – Ringen sluttet 3.6 Om mann og kvinne i Hamsuns romaner 3.7 Språk og stil 4 Arven etter Hamsun – ettermæle 4.1 Andre forfattere om Hamsun 5 Bibliografi 6 Filmatiseringer 6.1 Film om Hamsun 7 Litteratur om Hamsun 8 Referanser 9 Eksterne lenker

[rediger] Liv

[rediger] Oppvekst

Knud Pedersen ble født på Garmostræet i Lom, men vokste opp på gården Hamsund på Hamarøy i Nordland, som han senere tok navn etter (formen Hamsun stammer fra en dansk forleggers stavefeil). Ni år gammel flyttet han inn hos sin onkel. Denne var var streng og meget religiøs, og Hamsun trivdes dårlig. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet han fra onkelen da han var 13. I 1870 sluttet han på skolen, etter bare 252 skoledager.^[1] Året etter ble han konfirmert og begynte deretter en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken Den Gaadefulde, som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her greide han å slå igjennom, og han flyttet derfor tilbake til Norge.

[rediger] Til USA

Hamsun var to ganger i Amerika, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som en hvilken som helst annen immigrant, og fikk seg anbefalt å ta vanlig arbeide. I løpet av de til sammen fire årene jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy, kontorist i Madelia, sekretær hos den unitariske dikterpresten Kristofer Janson i Minneapolis, innhøstingsarbeider på prærien, sporvognskonduktør i Chicago, litterær foredragsholder og journalist.

Da han reiste hjem første gang i 1884, var det på grunn av kraftig sykdom – han ville hjem for å dø. Men etter et år på Frydenlund Hotell i Aurdal i Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886.^[2]

Under disse to opphold fikk Hamsun oppleve på kroppen hvordan de politiske idealer ble praktisert i hverdagen, og bittert måtte han erkjenne at han hadde vært for naiv i sin tro på USA, og han ble desillusjonert og skuffet. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis, der han, påvirket av anarkistiske ideer, oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter.

I Minneapolis traff Knut Hamsun Arne Dybfest. De to delte sympatien for den anarkistiske bevegelse. Her traff Hamsun også anarkisten Kristen Cecilius Krøger Johansen. De to ble gode venner, og var helt på linje. Hamsun var i utgangspunktet begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer, og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, men han ble altså dypt skuffet over at de ikke etterlevde sine idealer. Hovedårsaken til elendigheten skulle, ifølge Hamsun, ligge i det at USA var blitt et pengevelde. Det var de store kapitaler, og ikke folket, som hadde avgjørende innflytelse. Alt lot seg kjøpe – også politisk makt.^[3]

I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa, hvor han på ny slo seg ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli Fra det moderne Amerikas Aandsliv, en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boken er et angrep på det amerikanske levesett, den amerikanske politikk og den amerikanske kunst – «Aandslivet».

[rediger] Endelig gjennombrudd med Sult

Mens han bodde i København fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet Ny Jord i 1888 publisert den første del av det som senere skulle bli romanen Sult. Stykket vakte stor oppsikt i positiv forstand, og ettersom det ble publisert anonymt ble det straks debatt og spekulasjoner omkring hvem som kunne ha produsert slik enestående litteratur. I Verdens Gang skrev redaktør Olaf Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.» Thommessen gikk noen dager senere langt i å spekulere i om det kunne være Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen Av en ukjendt forfatter. Men det var Lars Holst i Dagbladet som 28. november kunne avsløre at forfatteren bak stykket het Knut Hamsun. Et drøyt år senere ble hele romanen utgitt, og Hamsun fikk med det sitt endelige litterære gjennombrudd.

[rediger] Litterære foredrag

Hamsun reiste i 1891 på turné med foredrag om moderne psykologisk litteratur. Som en ny og ukjent forfatter med stor trang til oppmerksomhet følte han behov for å markere seg, og for å gjøre plass til seg selv. Dette ville han gjøre gjennom å rive ned de litterære kjemper, som Henrik Ibsen og Alexander Kielland, to av realismens fremste forfattere i Norge – den rådende litterære retning på denne tiden. Hamsun tok særlig for seg Ibsen, som han mente produserte gammelmodig litteratur, og kritiserte den manglende psykologiske dybde i det han kalte Ibsens «dramatiserte tremasse», med overfladiske og todimensjonale figurer.^[4] Ved to av de tre foredragene i Kristiania var Ibsen selv til stede, etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun selv.^[5] Ibsen satt på første benk og hørte på Hamsuns harselas, uten at dette virket dempende på dennes fremferd.

[rediger] To ekteskap

Knut Hamsuns første ekteskap, som varte fra 1898 til 1906, var med Bergljot Goepfert (født Bech). De fikk datteren Victoria. I 1909 giftet han seg på nytt, med skuespilleren Marie Andersen, som var 22 år yngre enn ham. De forble gift helt til hans død i 1952, og sammen hadde de barna Tore, Arild, Cecilia og Ellinor.

[rediger] Nørholm – Hamsun som bonde

Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte han i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Som Isak Sellanraa i Markens Grøde ønsket han å leve som jorddyrker, og gjorde Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av intektene fra Hamsuns forfatterskap, som etter hvert var blitt betydelige.

[rediger] Verdenskrigene

[rediger] Landssvikoppgjøret

Da andre verdenskrig tok slutt ble Hamsun satt i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm. I 1946 ble han innlagt på psykiatrisk sykehus i Oslo, hvor psykiateren Gabriel Langfeldt skulle undersøke om forfatteren var «sinnslidende». Langfeldt konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk da, og at han heller ikke hadde vært det i tiden før han begikk de handlinger han var anklaget for. Hamsun ble imidlertid av Langfeldt ansett som en person med «varig svekkede sjelsevner», og derfor ikke strafferettslig tilregnelig. I ettertid er det blitt hevdet at denne diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten, slik at man på beleilig vis kunne unngå den ubehagelighet det ville være å måtte sette en nobelprisvinnende forfatter i fengsel. I Paa gjengrodde Stier tegner Hamsun et lite flatterende bilde av Langfeldt.

Hamsun ble allikevel stevnet sivilrettslig, og i Sand herredsrett ble han 19. desember 1947 dømt til å betale en «erstatning» på 425 000 kroner,^[6] da retten fant det godtgjort at han hadde vært medlem i Nasjonal Samling. Hamsun bestred for øvrig å noen gang ha vært medlem av et politisk parti. I Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325 000 kroner.^[7]

[rediger] Tilbake til Nørholm

Hamsun vendte mot slutten av sitt liv tilbake til Nørholm. Selv om han på dette tidspunkt var nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, maktet han allikevel å skrive ferdig den essayistiske erindringsboken Paa gjengrodde Stier, som langt på vei bekrefter at «den ensomme gamle» var fullt ut tilregnelig, stikk i strid med Langfeldts konklusjoner. Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952.

[rediger] Politiske sympatier

[rediger] Anarkistiske sympatier

At Knut Hamsun hadde sympati for anarkismen, eller i alle fall for de anarkistiske martyrene, kommer tydelig frem i hans forsvar av Chicagoanarkistene i Fra det moderne Amerikas Aandsliv, utgitt i 1889. Som en umiddelbar reaksjon på hengningene av Chicago-anarkistene 11. november 1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget i sympati med de henrettede. I en anmeldelse av boken skrev Morgenbladet: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.». Danske Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i Ny svensk tidskrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».^[3]

I 1903 skrev Hamsun selv om sitt forhold til anarkismen:

Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoriteterne, og da var jeg endog Anarkist. Saa jeg har været svært til Kar. Og det er ikke frit for, at jeg endda hælder lidt til den anarkistiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuværende Samfund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar altsammen af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig.^[8]

[rediger] Unionsoppløsningen

[rediger] Verdenskrigene

Hamsun var en stor venn av Tyskland og tysk kultur, og likeledes foraktet han den britiske verden. Han var skeptisk til britisk imperialisme, særlig gjorde boerkrigen inntrykk på ham, og han var en innbitt motstander av kommunismen og stalinismen. Under både første og annen verdenskrig støttet han Tyskland, og i 1935 tok han offentlig avstand fra tildelingen av Nobels fredspris til den landssvikdømte tyskeren Carl von Ossietzky.

Gjennom 30-tallet uttrykte Hamsun stadig oftere meninger som assosierte ham med nasjonalistiske og fascistiske standpunkter. Dette var synspunkter som også ble delt av store deler av høyresiden, blant annet den borgerlige avisen Aftenposten.

Ved utbruddet av første verdenskrig tok Hamsun Tysklands parti. Da andre verdenskrig brøt ut, tok Hamsun påny Tysklands parti, og under krigen skrev han flere tyskvennlige artikler. I en av disse oppfordret han blant annet nordmenn til å legge ned våpnene og avslutte motstandskampen, og i stedet samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». Etter et møte med Joseph Goebbels i 1943 sendte Hamsun ham sin nobelprismedalje i gave. Hamsun møtte også Adolf Hitler, og skrev en oppsiktsvekkende rosende nekrolog i Aftenposten ved Hitlers død, som stod på trykk den 7. mai 1945. Nekrologen kan sees som et uttrykk for både lojalitet og stivsinn. Samtidig brukte han sin respekterte posisjon til å forsøke å mildne betingelsene. Under sitt besøk hos Hitler kritiserte han endel forhold ved okkupasjonen, og forsøkte å få fjernet Terboven som sjef for den sivile forvaltningen.

[rediger] Forfatterskap

Han fikk sitt gjennombrudd med romanen Sult i 1890. Andre viktige verker av Hamsun inkluderer Pan (1894) og Markens Grøde (1917), som var medvirkende til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920.

[rediger] Nyromantikken

I den delvis selvbiografiske Sult beskriver Hamsun en ung forfatters forfall til galskapen som et resultat av hunger og fattigdom. Romanen regnes blant de mest skjellsettende verker i moderne litteratur, og markerer nyromantikkens gjennombrudd i Norge.

Hans neste roman, Mysterier fra 1892, er likesom Sult en psykologisk roman som skildrer sinnsstemninger og det ubevisste sjeleliv. For protagonisten Nagel (et mulig anagram for «En gal») er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misére. Hans ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.»

[rediger] Nordlandsromanene

Etter disse to i norsk litteratur banebrytende romaner ville Hamsun bevise overfor kritikerne at han også behersket den mer tradisjonelle litteratur. Den lyriske kjærlighetsromanen Pan fra 1894 handler om løytnant Thomas Glahn og en sommer han tilbragte i Nordland med Edvarda, som skulle vende tilbake i senere romaner, og Eva. I boken spiller den nordlandske naturen en viktig rolle, ofte som en parallell til den mellommenneskelige handlingen i boken. Nordlandsnaturen hyldes også i dobbeltromanen Benoni og Rosa fra 1908.

En annen viktig kjærlighetsroman skrevet av Hamsun er Victoria fra 1898.

[rediger] Markens Grøde – et politisk program?

På slutten av Markens Grøde leverer Hamsun, gjennom Geissler, følgende appell, der han gjør det klart hva som er viktig i livet og hva han mener om den moderne tid og dens hang til økonomisk fremgang, konkurranse og forfengelighet:

Ta dere Sellanråfolk: dere ser hver dag noen på noen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunket i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går der sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke sværd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. […] Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige på jorden. Dere opholder livet.

Også i Den siste Glæde (1912), Børn av Tiden (1913) og Segelfoss By (1915) tar Hamsun et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering, men denne gangen beskrevet fra motsatt side sammenlignet med Markens Grøde.

[rediger] Vandrerromanene

Hamsuns karakteristiske ensomme vandrerskikkelse skildres blant annet i Under Høststjernen (1906) og En Vandrer spiller med Sordin (1909).

[rediger] Desillusjon – Ringen sluttet

[rediger] Om mann og kvinne i Hamsuns romaner

[rediger] Språk og stil

Hamsun skrev på riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger.

[rediger] Arven etter Hamsun – ettermæle

Skiftende forståelse av Hamsuns forhold til nazismen har preget ettertidens vurderinger av ham og hans virke under annen verdenskrig. Under og i de første årene etter krigen var det vanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise avsky overfor ham, siden noen oppfattet hans ytringer som et svik fra den store forfatteren som man tidligere hadde beundret. En del tok også med seg bøkene sine og kastet dem over gjerdet på Nørholm.

Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. Det er kanskje betegnende at det var forlagssjef Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, som var den første til å skrive et forsvar for Hamsuns litterære verdi. Tilsvarende holdt professor i nordisk litteratur (styreformann i Gyldendal og fange på Grini under krigen) Francis Bull et foredrag i 1953, «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av senilitet.

Etter hvert som folk fikk krigen på avstand, mildnet de harme følelser overfor Hamsun.

Behandlingen av den store forfatteren er blitt gjenstand for internasjonal kritikk. Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken Prosessen mod Hamsun (1978) som vakte stor debatt. Hansen uttalte blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han følte at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film Hamsun på Hansens bok. I Hamsun spilles forfatteren av Max von Sydow.

[rediger] Andre forfattere om Hamsun

Ernest Hemingway fortalte at «Hamsun lærte meg å skrive». Sigurd Hoel mente at «Det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge».

[rediger] Bibliografi

• Den Gaadefulde (1877)
• Et Gjensyn (1878)
• Bjørger (1878)
• Lars Oftedal (1889)
• Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889)
• Sult (1890)
• Mysterier (1892)
• Redaktør Lynge (1893)
• Ny Jord (1893)
• Pan (1894)
• Ved Rigets Port (1895)
• Livets Spil (1896)
• Siesta (1897)
• Aftenrøde (1898)
• Victoria (1898)
• Munken Vendt (1902)
• Kratskog (1903)
• Dronning Tamara (1903)
• I Æventyrland (1903)
• Det vilde Kor (diktsamling, 1904)
• Sværmere (1904)
• Stridende Liv (1905)
• Under Høststjærnen (1906)
• Benoni (1907)
• Rosa (1908)
• En Vandrer spiller med Sordin (1909)
• Livet ivold (1910)
• Den siste Glæde (1912)
• Børn av Tiden (1913)
• Segelfoss By (1915)
• Markens Grøde (1917)
• Sproget i Fare (1918)
• Konerne ved Vandposten (1920)
• Siste Kapitel (1923)
• Landstrykere (1927)
• August (1930)
• Men Livet lever (1933)
• Ringen sluttet (1936)
• Artikler i utvalg (red.: Francis Bull) (1939)
• Paa gjengrodde Stier (1949)

[rediger] Filmatiseringer

Hamsun er Norges mest filmatiserte forfatter.^[9] Dette er et utvalg av de mest kjente filmatiseringene av hans litterære verker.

År	Tittel	Hamsun	Regissør	Språk	Land
2001	Hunger	Sult	Maria Giese	Engelsk	USA
1995	Pan	Pan	Henning Carlsen	Norsk, dansk, engelsk	Norge, Danmark, Tyskland
1993	Telegrafisten	Sværmere	Erik Gustavson	Norsk, dansk	Norge, Danmark
1990	Landstrykere	Landstrykere	Ola Solum	Norsk	Norge
1966	Sult	Sult	Henning Carlsen	Svensk, norsk	Norge, Sverige, Danmark
1922	Pan	Pan	Harald Schwenzen	(stumfilm)	Norge
1921	Markens grøde	Markens Grøde	Gunnar Sommerfeldt	(stumfilm)	Norge

[rediger] Film om Hamsun

Filmen Hamsun fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter andre verdenskrig. Max von Sydow spiller Knut Hamsun og Ghita Nørby spiller Marie Hamsun.

Filmen og TV-serien Gåten Knut Hamsun fra 1996 er basert på Robert Fergusons biografi.

[rediger] Litteratur om Hamsun

• Einar Skavlan: Knut Hamsun (1929)
• Tore Hamsun: Knut Hamsun – min far (1952)
• Marie Hamsun: Regnbuen (1953)
• Marie Hamsun: Under gullregnen (1959)
• Arild Hamsun: Om Knut Hamsun og Nørholm (1961)
• Harald S. Næss: Knut Hamsun og Amerika (1969)
• Gregory Nybø: Knut Hamsuns Mysterier (1969)
• Martin Nag: Hamsun i russisk åndsliv (1969)
• Rolf Nyboe Nettum: Konflikt og visjon: hovedtemaer i Knut Hamsuns forfatterskap 1890–1912 (1970)
• Allen Simpson: Knut Hamsuns Landstrykere (1973)
• Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (1978)
• Gabriel Langfeldt/Ørnulv Ødegård: Den rettspsykiatriske erkæringen om Knut Hamsun (1978)
• Robert Ferguson: Gåten Knut Hamsun (1988)
• Lars Frode Larsen: Den unge Hamsun 1859–1888 (1998)
• Lars Frode Larsen: Radikaleren. Hamsun ved gjenombruddet 1888–1891 (2001)
• Lars Frode Larsen: Tilværelsens udlænding. Hamsun ved gjenombruddet 1891–1893 (2002)
• Øystein Rottem: Hamsun og fantasiens triumf (2002)
• Kirsti Thorheim/Ottar Grepstad: Hamsun i Æventyrland (2002)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Svermeren (2003)
• Ingar Sletten Kolloen: Hamsun. Erobreren (2004)
• Jørgen Haugan: Solgudens fall. Knut Hamsun – en litterær biografi (2004)
• Karl Erik Harr: Hamsuns Nordland (2004)
• Ståle Dingstad (red.): Den litterære Hamsun (2005)
• Sigrid Combüchen: Livsklättraren (2006)

[rediger] Referanser

1. ^ Kolloen: Svermeren s. 36
2. ^ Tore Hamsun i forordet til Fra det moderne Amerikas Aandsliv, annet opplag, Gyldendal 1962
3. ^ ^3,0 3,1 Harald Fagerhus: «Den unge Knut Hamsun»
4. ^ Knut Brynhildsvoll: «Hamsun contra Ibsen – Fra polemisk provokasjon til estetisk program: En misforståelse og dens litteraturhistoriske sementering»
5. ^ Kolloen: Svermeren s. 163
6. ^ Dom i Sand herredsrett av 19. desember 1947
7. ^ Dom i Høyesterett av 23. juni 1948 (Ram-49-136)
8. ^ Lars Frode Larsen (1998) s. 463–464 (Aftenposten 20. november 1903, «Hr. Sogneprest Dr. Eriksen»)
9. ^ Store norske leksikons oppføring om Knut Hamsun

[rediger] Eksterne lenker

• Knut Hamsun Online (dansk)
• Biografi fra Utenriksdepartementet (engelsk)
• Nobelstiftelsen om Hamsun (engelsk)
• Biografi (engelsk)
• NRK: Lydfiler med Knut Hamsun
• Knut Hamsun i NRK Forfatter
• Knut Hamsun i Dagbladet Forfatter
• Knut Hamsun i Aftenposten Alex

Forrige vinner:  Carl Friedrich Georg Spitteler

Nobelprisvinner i litteratur (1920)

Neste vinner:  Anatole France