Karibiske pirater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pirater angriper et «Sølvtog»

De karibiske piratene ansees ofte som de opprinnelige sjørøverene og er ofte portrettert på spektakulært vis i bøker, sang, folklore og film. Piratvirksomheten i Karibien fant i hovedsak sted fra 1560-årene frem til 1720-årene, og den mest aktive perioden var mellom 1640 og 1680-årene.

[rediger] Bakgrunn for piratvirksomheten

	In an honest Service, there is thin Commons, low Wages, and hard Labour; in this, Plenty and Satiety, Pleasure and Ease, Liberty and Power; and who would not ballance Creditor on this Side, when all the Hazard that is run for it, at worst, is only a sower Look or two at choaking. No, a merry Life and a short one shall be my Motto
	Piratkaptein Bartholomew Roberts

Piratvirksomheten i Det karibiske hav oppsto som et resultat av større internasjonale strømninger. Karibien var et senter for europeisk handel og kolonisasjon fra slutten av 1400-tallet. Ved Tordesillastraktaten fra 1494 ble det bestemt at den ikke-europeiske verden skulle deles mellom Spania og Portugal langs en nord-sør-gående linje 370 leaguer vest for Kapp Verde-øyene. Dette ga Spania kontroll over Amerika, en posisjon de understøttet med en pavelig bulle. Fastlandet rundt Karibien ble kalt (Spanish Main) og tidlige bosetninger var Cartagena, Panama, Santiago, Puerto Bello og Santo Domingo. I fra de spanske koloniene ble det hentet ut store mengder edelmetaller samt andre råvarer som for eksempel huder. De store mengdene sølv som ble utvunnet i koloniene trakk til seg pirater og privateerer både i Karibien og den andre siden av Atlanterhavet. For å bekjempe denne virksomheten, opprettet den spanske regjeringen et konvoi-system, der en transportflåte, en flota seilte fra Sevilla (og senere også fra Cádiz) med passasjerer, militære tropper og europeiske varer til de spanske koloniene. Denne lasten var i hovedsak ballast, ettersom hovedhensikten med turen var å transportere sølv og mynter tilbake til Europa. Ruten gikk vanligvis gjennom De små Antillene til havnene i Spanish Main, så nordover mot Yucatankanalen for å følge de vestgående strømmene mot Europa. Denne transporten fikk etter hvert tilnavnet «Sølvtoget», og var et svært ettertraktet bytte for pirater.

De forente Nederlandene og England var generelt fiendtlig innstilt mot spanjolene fra 1560-tallet, mens franskmennene var ivrige etter å etablere seg som en koloninasjon i Karibien. Franskmennene hadde da også den første ikke-spanske kolonien i Karibien, St. Augustine, selv om denne var kortlivet. Ved hjelp av sine respektive regjeringer ignorerte engelske, nederlandske og franske handelsmenn og kolonister avtalen om ikke å angripe spansk territorium. Den spanske regjering på sin side kunne ikke bidra med militær makt for å kontrollere området, noe som førte til omfattende smugling og kolonisering samt privateer- og piratvirksomhet.

Det spansk-karibiske imperium var i nedgang fra begynnelsen av 1600-tallet. Sølvet hadde vist seg å være et tveegget sverd. I Europa hadde det edle metallet kun fungert som et midlertidig botemiddel på den økonomiske situasjonen, og i Karibien hadde europeiske sykdommer tatt knekken på store deler av den opprinnelige befolkningen. Det er anslått at den opprinnelige befolkningen i Ny-Spania, for eksempel, falt med 96% mellom 1500 og 1600. Den spanske kolonisasjonen var basert på slavedrift. Etter hvert stagnerte både ekspansjonen og tilgangen på arbeidskraft, noe som igjen førte til at tomme landområder lett kunne overtas av andre nasjoner. Etter hvert ble det også lettet på de spanske handelsrestriksjonene og havner som for eksempel Trinidad ble frihavner for alle nasjoner.

På 1620-tallet, og etter utbruddet av Tredveårskrigen i 1618, ble nedgangen i den spanske tilstedeværelse i Karibien kraftigere enn noen sinne. Den var nå mer avhengig av slaver fra Afrika, samtidig som den militære tilstedeværerlsen var minimal. Samtidig tok andre stater seg mer til rette. St. Kitts ble hjem til de første britiske og franske kolonistene i øygruppen. Samtididg etablerte Storbritannia en svært lønnsom koloni på Barbados, samt en koloni på Providence Island som ble et fristed for pirater.

Etter stridighetene i Europa var de fleste av landene i dårlig forfatning. Dette gjaldt spesielt Spania som hadde tømt statskassen. Dette ble også merket i Karibien, med økt innvandring av europeiske flyktninger og mindre spansk herredømme. De fleste større byene i området var fortsatt spanske, mens utkantstrøkene nå ble overkjørt av andre nasjoner. Engelskmennene hadde ekspandert utover St. Kitts og Barbados, med solide kolonier på Nevis, Antigua, Montserrat og Bermuda. Franskmennene utvidet sine territorier mot Guadeloupe, Hispaniola og Martinique, og de holdt også piratbasen Tortuga i en kortere periode, mens nederlenderene holdt Curaçao og Sint Eustatius.

Forholdene i Karibien fortsatte å speile de politiske strømningene i Europa. England, Frankrike og Holland gikk fra å slåss om religion mot Spania, til å sloss mot hverrandre over økonomiske forhold. Engelskmennene innførte sanksjoner mot nederlenderene på 1650-tallet, og de to nasjonene var i krig med hverandre tre ganger i de neste årtiene. Samtidig førte Louis XIV en aggressiv fransk ekspansjonspolitikk. Det spanske imperium hadde en kort renessanse på 1660-tallet med økt tilgang på sølv, og det ble kriget om de karibiske koloniene. Resultatene av denne krigføringen var tydelige. St. Eustatius skiftet eier 10 ganger mellom 1664 og 1674, og andre kolonier tok skade av den pågående aktiviteten. Denne krigføringen førte til minimal militær støtte til selve koloniene, noe piratene fort dro fordel av. Port Royal på Jamaica ble i denne perioden en av de mest kjente pirathavnene etter den engelske overtakelsen i 1655.

Den europeiske krigføringen fortsatte til slutten av 1600-tallet. Imens ble forholdene i Karibien mer avklarte. Koloniene ble viktigere for de europeiske makten, og de økonomiske virkningene av piratvirksomheten ble tydeligere. Dette førte blant annet til at engelskmennene på 1680-tallet stasjonerte en styrke ved Port Royal. Privateervirksomhet ble mindre vanlig mens jakten på pirater ble trappet opp. Dette til tross, opprettet spanjolene en slags kystvakt bestående av privateerer.

[rediger] Piratene

Piratkaptein

Piratene som opererte i Karibien på denne tiden deles som regel inn i to grupper; kapere og buccaneerer.

Bruk av kapere var svært populært i Karibien på 15- og 1600-tallet. Private fartøy ble vervet inn i en slags marine og ble utstedt kaperbrev. Dette brevet tillot piratvirksomhet mot fiendtlige mål både på land og til havs, så lenge en del av byttet ble overlevert staten som utstedte brevet. Skipene opererte på egenhånd eller i en flåte og belønningene kunne være enorme. Da Sir Francis Drake kapret det spanske «sølvtoget» ved Nombre de Dios (Panamas Karibiske havn) i 1573 var hele mannskapet sikret økonomisk for resten av livet. I 1628 kapret den nederlandske kaperen Piet Hein en spansk skute som innbrakte 12 millioner guilder for Det nederlandske Vestindiske kompani. Muligheten for å gjøre store penger på kort tid gjorde kaperfarten til en ettertraktet geskjeft. Rike forretningsmenn eller adelsmenn var mer enn villige til å finansiere denne virksomheten mot en slump av byttet. Samtidig var salg av varer som ble innbrakt en viktig del av handelen i koloniene.

De uavhengige karibiske piratene ble kalt buccaneerer. Buccaneeraktiviteten oppsto rundt 1630 og varte til rundt 1730-tallet da piratvirksomheten i Karibien gikk mot slutten. Buccaneerene var stort sett rømlinger fra koloniene som hadde lært seg å overleve på det naturen tilbyr. Navnet kommer fra det franske ordet ”boucaner” som betyr røkt kjøtt, og henviser til at de tidlige piratene hadde bakgrunn som jegere som røkte kjøttet fra villoksene de hadde felt. Buccaneerene hadde delvis og uoffisiell støtte fra ikke-spanske kolonier. På begynnelsen av 1700-tallet ble imidlertid deres aktiviteter ulovlige og sterkt innskrenket.

Buccaneermiljøene hadde en nokså streng organisasjon og et sterkt samhold. Kapteinen eller lederen ble demokratisk valgt av mannskapet, og mannskapet hadde makt til å få ham avsatt. Han måtte være en kjempende leder og måtte være direkte innvolvert i kamphandlingene. Han kunne ikke lede sitt mannskap fra avstand. Byttet fra en kapring eller et raid ble fordelt mannskapet i mellom. Mannskapet kunne seile ”på krita”, det vil si uten betaling, over en periode slik at størrelsen på byttet ble større før det ble fordelt.

[rediger] Slutten på piratvirksomheten

Negangen i piratvirksomheten i Karibien var som tidligere et resultat av europeisk politikk. Tilgangen på leiesoldater avtok og i Europa ble det etablert sterkere nasjonale armeer. Etter Tredveårskrigen ble den nasjonale makten forsterket, armeer kom under sterkere kongelig kontroll og privateering ble forbudt. Marinene ble forsterket og fikk i oppdrag å begrense piratvirksomheten ved aktivt å forfølge og bekjempe pirater over hele verden. Piratvirksomheten i de karibiske farvannene forsvinner på begynnelsen av 1700-tallet, utenfor Vest-Afrika og Nord-Amerikas kyster på 1710-tallet og i det Indiske Hav på 1720-tallet.